MOTORSYKKELULYKKE

Vi har hatt noen tøffe dager her i det siste. På fredag for snart en uke siden ble Jan Erik utsatt for en motorsykkelulykke på vei hjem fra Gamba. Han skulle passere forbi en lastebil som kjørte ganske sakte og idet han er på siden av lastebilen vrenger den sterkt til venstre for å unngå noen huller i veien. Sjåføren hadde selvsagt ikke sett motorsykkelen. Jan Erik måtte da kaste sykkel ut i grøfta for å unngå å kræsje med lastebilen. Han stupte over sykkelen og ble liggende.

Det kom raskt noen kamerunesere til for å hjelpe han og etter ganske kort tid ble han fraktet til sykehuset her i Ngaoundéré, hvor han selv ringte til oss. Det ble ett døgn på sykehus her, med kraftige smerter i begge armene. Smertene ble av en amerikansk misjonslege ganske raskt diagnostisert til å komme fra rygg/nakke. Det ble så besluttet at han skulle sendes til Yaoundé for CT-undersøkelse der. Heldigvis fikk vi raskt tak i et misjonsfly som kunne frakte oss dit. Men det var forferdelig å måtte reise fra Gregor, Einar og Peder i den usikre situasjonen som var.

Etter undersøkelser i Yaoundé og siden han også begynte å mistet kraften i armene ble det bestemt seint på søndag kveld at han skulle sendes til Norge med ambulansefly. Da var vi utrolig lettet begge to. For det er ikke til å legge skjul på at å være på sykehus her er noe helt annet enn i Norge. Her ute må man være både pårørende, sykepleier, håndlanger (springe rundt for å kjøpe medisiner) og overoppsynsmann. Særlig det å hele tiden skulle passe på at han ikke ble snudd eller sendt opp på do eller annet som skulle ødelegge for ryggen hans var vanskelig.

Det ble tre ganske slitsomme dager i Yaoundé. Jan Erik hadde mye vondt og han hadde også vanskelig for å sove. Timene gikk derfor ikke veldig fort. Men vi fikk jo tid til bare å være litt samme og også kjenne på den gleden over at vi fortsatt hadde hverandre.

Tirsdag morgen klokken 9 var det avtalt at det tyske teamet skulle komme og tyskere vet hva klokka er, så presis som avtalt var de på plass. Selvfølgelig kom vi jo oss ikke av gårde helt til tiden for alle rapportene var jo ikke helt ferdige fra de kamerunesiske legene. Men flyet kunne ihvertfall ta av fra Yaoundé litt over 11. Da var det en trist, men også litt lettet kone som sendte sin kjære av gårde, jeg visste jo at han var i de beste hender.

Jan Erik kom til Ullevål sykehus rundt midnatt og igår hadde han en ny CT-undersøkelse. Det ble etter resultat av denne bestemt at han kunne få lov å bevege seg oppe for helt nødvendige ærender. Men kreftene eller mangel på dem er fortsatt det samme i armene. Nye undersøkelser blir ikke gjort før de tre dagene med karantene er over. Siden han kommer fra et sykehus i utlandet må han vente på svar på bakterieprøver. Så hva som videre skjer med han er fortsatt uvisst. Jeg og guttene avventer situasjonen litt her i Ngaoundéré før vi bestemmer oss for å hva slags opphold det blir for oss i Norge. Forsikringen er ihvertfall klare for å sende oss til Norge.

Jeg har snakket med han på telefon og han var ved ganske godt mot. Han var også veldig takknemlig for at NMS allerede hadde vært på besøk og at han visste at det var mange som ba for han. Både i Norge og i Kamerun

Tårer og død

I det pasteur Abdoulaye kommer innom oss i ettermiddag ringer representanten og forteller at gutten til Nana Jerôme er død. Jerôme jobber som vakt her på stasjonen og hadde bare dette ene barnet. Gutten var tre og et halvt år og het Ivar. Han var nesten på dagen like gammel som vår Peder. Ivar hadde vært syk i noen uker, men vi trodde han var på bedringens vei og at han skulle bli frisk igjen. Sånn ble det ikke.
Pasteur Abdoulaye og jeg (JE) tok bilen og kjørte opp der de sørgende var samlet. En aldeles utrøstelig Jerôme tok i mot oss i døra. Han tok et godt tak rundt meg og han gråt som et barn. Der stod vi bare og holdt rundt hverandre. Tårene rant fra oss begge. Den lille lå så uendelig vakker på senga. Det var som om han sov. Rundt satt familie, venner og naboer og gråt. Det gikk en lang stund uten at noen sa et eneste ord.
Abdoulaye reiste seg og bad en hjertelig bønn til Gud for familien som er blitt fratatt gutten de hadde blitt betrodd. Måtte Gud være med dem disse vanskelige dagene som ligger foran! Jeg blir bedt om å lyse Herrens velsignelse over den lille forsamlingen.
Etterpå blir jeg sittende og tenke og se på den lille. Det føltes helt ille, helt forferdelig.
På puta har faren lagt Ivars dåpsattest. En påminnelse om at Gud ”i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde”.
Det er sånn vi tror, men kom ikke her å si at det er lett! Likevel vet vi at det er sant. Helt sant.

I morgen klokka åtte stiller Stine og jeg med en Toyota pickup for å kjøre Ivar og de sørgende til gravplassen utenfor byen. Livet er brutalt!

På reise

Det å forflytte seg i dette landet tar alltid lang tid og noen ganger kan det være ganske varmt, kjedelig og anstrengende. På den annen side er det ganske spennende. Reiser man med øyne og ører åpne kan det være riktig så interessant!

Denne gangen var ett av målene med reisen å møte den norske ambassadøren som har det administrative ansvaret for Kamerun. Han holder til i nabolandet Nigeria, i byen Abuja, og han var altså nå på en visitt her i landet for å orientere seg litt om hva som skjer. Det er første gang NMS har fått en slik offisiell invitasjon til et møte med ambassaden, derfor møtte representant og vise-representant opp på et av Doualas fasjonable hoteller. Det ble et nyttig og hyggelig møte. Noe referat kommer ikke her. Men ambassadøren var tydelig overrasket over at det faktisk bodde nesten like mange nordmenn i en liten by nord i Kamerun som det er nordmenn i hele Nigeria. Nå vil han etter eget utsagn gjerne komme på besøk og se hvordan hans landsmenn i det fjerne lever og hvilket arbeid som gjøres her i Ngaoundéré. Kanskje vi skulle invitere ham til 17. mai? Det hadde vært en strålende anledning.

Ellers gleder jeg meg alltid over å treffe mennesker. På veien til Yaoundé hadde jeg gleden av å dele sovekupé med ingen ringere enn presidenten for Den olympiske komité i provinsen Adamaoua. Han var en meget selvbevisst mann som visselig ikke hadde noen planer om boikott, han var snarere allerede klar for første benk på åpningsseremonien i Kina i august. Han hadde et to kilo tungt album med seg på toget, det var fullt av bilder der vedkommende hilste på borgemestere, guvernører, høvdinger og andre storheter. Etter en times tid hadde vi kommet til siste side i albumet, og jeg var mer en godt forsynt. Bare for sånn for å avslutte kom jeg til å si ordene: ”Vous etes un grand, alors?!”, - du er en stor mann, altså?!. Da lukket han albumet og så på meg med et stort smil. – Ja, sa han og smilte enda bredere. Man trengte ikke være noen stor tankeleser for å skjønne hva han tenkte. – Endelig et menneske som forstår meg, endelig en mann som skjønner at jeg ikke er noen smågutt! De neste tolv timene gikk med til å småsove og høre enda mer om hva OL hadde vært uten den sentrale provinsen Adamaoua. Og jeg fikk en grundig innføring i Den olympiske komités enestående arbeid i Tibati og Meiganga. Jeg sov meget godt!

På returen var det vel så interessant. Denne gangen var vi fire personer i sovekupeen; To nigerianere som bare snakket engelsk og en kameruneser kledd i tradisjonelle klær. Nigerianerne var hyggelig, men nokså høyrøstede og de tok forholdsvis ”stor plass” i den lille kupeen. På første stasjon åpner kameruneseren vinduet og kjøper en solid mengde med ”bâton de manioc”. For en uinnvidd lukter det ikke spesielt godt. Nigerianeren lurer på hvem som har spydd i kupeen. Han blir klar over at det er han i underkøya som har kjøpt svineriet. Nigerianeren gir seg til å kjefte og smelle. ”Skal du ha de greiene der med deg så må du komme deg ut av dette rommet, ut med deg." Kameruneseren lot seg ikke provosere. Han pakket saktmodig manioken ned i plastikk og stappet posen under senga. Nigerianeren kommanderte i rent raseri kameruneseren til å bytte seng og han fikk det som han ville.

Freden senket seg og jeg kunne i ro og mak snakke med kameruneseren. Han svarte kort på alle mine spørsmål. Han var usedvanlig fåmælt. Han skulle til Ngaoundal fortalte han. Han kom ikke derfra, han jobbet som funksjonær. Jeg spurte om han reiste mye i jobben eller hvordan det var. Da sa han at han var sous-préfet, - en ikke helt ubetydelig stilling i statsapparatet. Da vi ankom Ngaoundal stasjon var det en stor delegasjon som var møtt fram for å ta i mot han på perrongen. I spissen stod privatsjåføren klar med døren åpen.
Tilbake i kupeen satt to litt småflaue nigerianere som skjønte hvilken blemme de hadde gjort seg skyldig i.

Og der satt jeg og tenkte på den lille OL-presidenten som gjorde seg stor og den store sous-préfeten som gjorde seg liten.

Skiltet og den gode vennen

- Jeg kunne bare ikke dy meg! Ta det ikke ille opp!

Langs en av det veiene jeg kjører jevnlig holder det til en original type. Han har ikke klippet håret sitt på lenge og klærne er det så som så med. Noen ganger går han aldeles naken. Folk kaller ham en ”fou”. Uttrykket betyr ”gal”; jeg har aldri blitt fortrolig med det ordet. På den annen side kan jeg vel ikke påstå at mannen i veikanten er helt A4. Det mangler det nok svært mye på.
Men det er én ting jeg har lagt merke til: Han har et veldig nært og godt forhold til et skilt som står der så ensomt i veikanten. De har liksom funnet hverandre de to. Da jeg kjørte forbi for noen måneder siden stod mannen og strøk så kjærlig på skiltet. Neste gang hadde han kledd opp vennen sin med en lang grønn frakk. Siste gangen jeg passerte var skiltet litt lettere antrukket; med en riktig stilig lyserosa singlet. Jeg bare MÅTTE ta et bilde.

Som så ofte ellers måtte jeg smile midt i galskapen. Skjønt, bare morsomt var det vel ikke, det gav meg også en tankevekker. Mannen viste tross alt at han ville noe godt i forhold til omgivelsene sine. Han ville være god.
Kanskje det kunne være dagens oppfordring til oss om å være ekstra gode med de rundt oss.

For hva vet jeg… - Kanskje har du også en venn som er skilt…?

Jan Erik Askjer; Ngaoundéré, Kamerun

Hverdagsliv side om side

Under misjonærmøte var vi på besøk i en liten landsby, Ngaoudjoum, som ligger nede på Dii-sletta. Her fikk vi oppleve en helt vanlig dag i landsbyen. Vi fikk bli med å hente vann, som nå var ganske enkelt. De var nemlig så heldige som hadde en flott vannpumpe bare 50 meter fra landsbyen. Kvinnene i byen var jo også opptatte av å male korn, mais og lage peanøttsaus. Korn og peanøttsmør ble malt mellom to steinheller, mens maisen blir slått med stokker. Litt lenger bort i landsyen møtte vi på en gammel katekist som nå var blitt blind, han satt å vasket klærne sine. Her i Kamerun vasker alle sine egne klær, fra de er ganske små er det en del av pliktene de har hjemme. Det å ha rene klær er kanskje det aller viktigste for kamerunesere. De går heller sultne enn dag slik at de har penger til å kjøpe såpe.


Oppvasken må også tas og for at den ikke skal bli skitten etterpå legges den til tørk i oppvaskstativet. En grei innretning på påler godt oppunder hustakene.

Den dagen vi kom dit var det sorg i landsbyen fordi borgermesteren i distriktet var død, men ennå ikke begravet. De kunne derfor ikke danse for oss, siden det kunne bli oppfattet feil i distriktet. Kanskje noen av de kunne bli beskyldt for å være skyld i at borgermesteren var død?

Men tilslutt klarte de ikke å la være og danset litt for oss allikevel. Dansen var en spesiell sykdomsdans som skulle kurere bort psykiske plager hos kvinnene.

Landsbysjefen ønsket også å synge en sang for oss og takke oss for at vi var kommet til hans landsby. At det var vi som burde være takknemlig ville han ikke høre snakk om. Han satte frimodig igang og sang om at det er i evangeliet vi finner fred, tilgivelse og glede. Mens han sang kom en gruppe nomade-fulanidamer gående på veien. Nomadene er kjent for å ha helt spesielle merker i ansiktet. Hver stamme merker sine barn på en spesiell måte. Barna blir rispet opp med kniv i ansiktet og så legger de aske i såret. Da vil det alltid være et arr der og de får mønster i ansiktet. Det ser veldig spesielt ut, men utrolig nok ser det ganske flott ut også. Jeg spurte om å få ta et nærbilde av en av de, men det ville hun ikke. Fotoapparater er ganske farlige!

På vei tilbake til bussen fant vi et skilt for den tradisjonelle helbrederen i landsbyen. Han kan kurere alt ifølge reklamen!

Et spennende møte hadde funnet sted og vi innser jo at den verden vi lever i her i Ngaoundéré er ganske langt unna livet på landsbygda. Vi har jo både vaskemaskin, innedo med vann (når vannet ikke er borte), hushjelp til å lage mat, strøm til playstation og sykehuset rett borte i veien hvis noe riktig galt skulle hende. Verden er vel fortsatt et urettferdig sted! Men hvem som er lykkeligst det er jeg neimen ikke så sikker på og danseferdighetene kan jeg visst bare se langt etter...

Misjonærmøte

Vi er midt inne fra årets msjonærmøte og kan melde om at dagen idag har inneholdt bibeltime, gjennomgang av rapporter og tanker om det videre strategiarbeidet for de forskjellige programmene, i tillegg til opplæring i anti-korrupsjonsarbeid. Det var høy temperatur og mange meninger som skulle diskuteres, men Anne Karin Kristensen synes vi ble svært daffe da klokka gikk mot 18.00 og temperaturen både inne og ute fortsatt viste godt over 30 grader. Men vi klager ikke, vi har hatt tre flott dager med mye åndelig og faglig påfyll. I morgen tidlig reiser vi ned på Dii-sletta for å besøk en landsby og oppleve litt av livet der og så går turen videre til Buffle Noir for samtaler om barnas oppvekstvilkår og overnatting. Fredag morgen kan vel både voksne og barn ta seg en liten tur for å hilse på flodhester, antiloper og apekatter, før vi igjen setter kursen tilbake til Ngaoundéré. Lørdag er også fylt opp med program, men litt tid til øvelse før kvelden må også til. For på den velkjente Norgeskvelden, må dessverre noen hver i ilden. Søndag avslutter vi MM med familiegudstjeneste.

Det er veldig flott å ha noen dager som vi kan få nye impulser, lærdom og bare ha tid til å være norske. Det vil gi oss nye krefter til å forsette arbeidet vårt i EELC.

Det har også blitt en avskjed i løpet av denne uka. Reinert Berge reiste i dag hjem (for godt?) etter å ha fullført byggingen av Millenniumskirken. Kirken er ihvertfall svært nær å være fullført. Reinert var den vi reiste ut sammen med i september 2005 og vi har hatt mye kontakt. Derfor var det litt rart å si hadet til han, men vi møtes vel på NMS' generalforsamling i Bergen til sommeren.

Dystre nyheter fra Blogger.com (årets aprilspøk...)

Det er en kjent sak at Blogger.com gjennom lang tid har hatt store økonomiske problemer. Kostbare og avanserte nettjenester som tilbys gratis til brukerne har ikke gitt den reklameeffekten som forutsatt og inntektene har dermed uteblitt. Selskapet har nå tatt grep.

Blogger har besluttet å nedlegge alle blogger som ikke er godt nok besøkt. Det hadde vært naturlig å telle antall treff pr døgn, men for Blogger.com er det antall kommentarer som gjelder. Mer presist: Det er kun innlegg som har mer enn 10 kommentarer som har sjanse til å unnslippe sparekniven.

Derfor trenger vi våre leseres hjelp. Legg igjen en kommentar på dette innlegget og unngå at askjer.blogspot.com går nedenom og hjem, nord og ned. Husk også å skrive navnet deres så vi vet hvem kommentaren er fra.

Vi regner med deg!

Påskebesøk

Det har dessverre, eller heldigvis, ikke blitt mye tid til blogging denne påsken.

Vi har hatt en strålende påske med besøk av søster Tone og Ole Magnus, Kristian og Eirik; og Rino og John Fredrik. Vi har ikke vært så alt for mye på farten med noe har da gjestene fått med seg. Vi var på en spennende tur til nasjonalparken Buffle Noir. Som safari betraktet kan det best beskrives som en bomtur, men vi hadde en fin tur til tross for at vi ikke så verken løve, giraff, elefant eller isbjørn. En tur til Tellofossen fikk vi også med oss. Det er et fint sted for gutter med mye energi i kroppen!
Påskedagene var vi hjemme. Vi gikk i kirken og fikk med oss noen konserter. Første påskedag feiret vi oppstandelsen med utendørsgudstjeneste i bydelen Burkina Faso sammen med nesten åtte hundre andre.

Besøket har ellers ruslet litt rundt for å oppdage nærområdene på egenhånd. Og det så ut til at alle storkoste seg. For oss er det flott å kontantere at Heia-Kamerun-klubben har fått noen nye medlemmer…! Nå sitter folket på toget og om alt går som planlagt går flyet til Brussel sent i kveld.

Her følger noen bilder fra årets påske:

Vakre mennesker i vakre omgivelser

Gutta-boys sammen med potetmannen som kom for å selge kål. Kålhodene var ikke tilstede da bildet ble tatt!
Det ser i hvert fall litt ut som safari...

"Påskemorgen slukker sorgen" synger vi så frimodig. Hvilket gledesbudskap denne bedrøvede presten prediker kommer ikke frem på dette bildet hvert fall!
Stine i munter samtale med Germaine Abdoulaye

Rino med Shalom på fanget
Peder har gjort en stor oppdagelse. "Se 'bostaven' min"

Palmesøndag, Kamerun 2008

Må nesten dele noe jeg opplevde i dag; jeg kom nettopp inn døren.

Rett før klokka 15 måtte vi skyve i gang den gamle Toyota Hi-lux’en. Det bar til bydelen Burkina. Der ventet hundrevis av mennesker. Den hjemmesnekrede kisten ble plassert på lasteplanet. Kvinnene ropte og gråt. Skrikene gikk gjennom marg og bein. Mennene tørket stille tårene mens et kor av ungdommer sang farvel-sanger til den døde.

Jeg gjør meg klar for å kjøre mot gravlunden utenfor byen. På nytt må bilen skyves i gang. En håndfull menn setter seg på lasteplanet rundt kisten. Folket som står igjen gråter, synger og vinker. Bilen setter seg i bevegelse og etterlater seg en sky av blåsvart røyk. Dette er Marcs siste reise i denne verden. Framme på gravplassen venter 12-15 unge gutter. De står der med hakker og spader. De er sinte og slitne, de kjefter og skjeller. De har ventet siden klokka ti. De hadde ikke før plassert kisten i graven før de tok spadene fatt på arbeidet, og det røde jordstøvet virvlet opp alle veier. En vaktkollega iført G-sportgenser hever stemmen og ber om litt stillhet. Han ber en bønn. Han takker for alt godt Gud gir oss. Han priser Gud for Kristi oppstandelse og hans seier over døden. Han takker for håpet om det evige liv. Han ber for enken og barna. Om at de må få krefter og hjelp til å komme gjennom den vanskelige tiden. Forsamlingen stemmer i et unisont ”amen”.

Marc jobbet som vakt her på stasjonen, han var ansatt i den amerikanske misjonen. Sist onsdag var han på vakt. I går ettermiddag døde han. 42 år gammel. Igjen sitter kone og seks barn. Den eldste er 13 år, den yngste ble født fem dager før pappaen døde. Det er til å grine av mindre!

Midt i fortvilelsen mister ikke Guds menighet håpet, men klynger seg til den korsfestede og oppstandne som skaper mening - selv i meningsløsheten. I kraft av påskens mektige under synger vi med barnlig frimodighet sangen som kristne har sunget gjennom nesten tusen år: "Solsangen" av Frans av Assisis fra 1225 (nr 281, vers 7 og 8 i Norsk salmebok):

Takk, gode Gud, for søster Død,

den siste hjelper i vår nød.

Hun kjører vognen stille frem,

når det er kveld og vi skal hjem.

Halleluja, halleluja. Takk for alle dine under.

Syng, dag og natt! Syng, hav og jord!
Vi priser Gud i samstemt kor:
Du er så rik! Du ser oss nå,
du bøyer deg mot alle små.

Halleluja, halleluja. Takk for alle dine under.

Båt, - det er fali’ det…!

En søndag var vi på Mballang sammen med familien Abdoulaye. Sykehuspresten kastet rundsnippen og trakk i shorts og fruen i sporty turantrekk. Turens høydepunkt var runden med båten. Eller "chaloupe" som de sa. For samtlige i hele familien var det første gang de satte sine bein i en båt. Det ble en spennende opplevelse. Pasteuren, sønnene Bono og Gallus samt Gregor var i første pulje. Skipperen var landkrabben fra Eik. Hans oppgave var å holde alle de fire Yamaha-hestene i tømme. Det var ikke lett kan du tro... Guttene hadde mest lyst til å stå oppreist, ja danse av glede i båten. Å henge utenfor kanten og kjenne på det deilige vannet ble et akseptabelt kompromiss.


Det morsomste var å få med seg Madame Germaine til sjøs. Hun var først så redd at hun hadde bestemt seg for å la det være. Med en litt uheldig badeopplevelse fra barndommen i bagasjen, pluss den kamerunesiske tanken om at vann er bolig for onde ånder var ikke en båttur særlig fristende for henne. Men hun lot seg til slutt overtale. – Og det hele ble en lang seiersrunde! Det var jo ikke farlig! Det var tvert i mot ”agréable” - hyggelig, eller ”magnifique” – storslått, som hun sa! ”Her bor vi mindre enn en halvtimes biltur fra dette vidunderlige stedet, og dette har vi aldri sett eller opplevd før”.

På veien hjem måtte foreldrene pålegge guttene sine å ikke skryte FOR mye på skolen dagen etter. De mente det var stor fare for at båtturen ble tema både her og der den kommende uken.
Det skulle da bare mangle! Sånn så Peder ut da han ikke fikk lov til å være med på den siste båtrunden. Da var båten full og det var ikke flere ledige redningsvester. Det som er fint med Peder er at sinnet går over etter max 30 sekunder… - Et eksempel til etterfølgelse

Påskemåltid

I dag inviterte elevene på Den norske skolen til påskemåltid. Elevene og lærerne har i ganske lang tid forberedt måltidet og jobbet med tekstene som skulle leses. Vi fikk lov å være med på en type påskemåltid som har røtter tilbake til urkristen tid.

Einar, Josef og Sara begynte det hele med å tenne lysene i den sjuarmede lysestaken. Hos jødenes tennes vanligvis ikke det siste lyset, siden de enda venter på Messias, men vi kunne med glede få tenne det her hos oss.

Gregor leste om hva Gud gjorde den dagen han åpnet Rødehavet for jødene og lot de slippe unna egypternes hær.









Vi spiste bitre urter, usyret brød, dyppet persille i saltvann og tegnet korstegnet på hånda. Men ikke minst fikk vi igjen en påminnelse om både jødenes utgang av Egypt og også den seier som vi har fått i Jesus, gjennom at han måtte drikke lidelsens beger. Vi fikk også som et symbol drikke både lives, lidelsens, frelsens og håpets beger.








Etterpå spiste vi usyret brød, bitre urter og persille. Elevene på skolen synes det var spennende å smake på de forskjellige grønnsakene og Einar var ihvertfall veldig fornøyd med måltidet.

Pauline, Gerd og Sunniva

---

Vi ønsker dere alle en god påske!

Norsk vintersport

Gregor og Einar har i helgen oppdaget at den franske utgaven av Euro Sport sender norsk vinteridrett. I går og i dag har de sett skiskyting, slalåm, kombinert og de prøver å lære seg navnene på de norske som er med. Det er ikke så dumt med litt norsk kulturformidling gjennom TV’en. - Denne helgen har nesten vært litt som en vanlig helg i Norge, sier Gregor. – Til tross for at termometeret viser 33, 2 grader der de sitter i sofaen og heier på Bjørndalen!

Skoen

Jeg trodde jeg likte livet i bushen, men er plutselig ikke helt sikker lenger. Vel, det å ligge på feltseng i en enkel stråhytte er helt fint. Å sitte på huk over et hull i bakken går også bra. Å få en bøtte med varmt vann for å vaske seg om kvelden er helt ubeskrivelig. Hvis man samtidig kaster et blikk opp på den mektige stjernehimmelen blir det nesten magisk vakkert og man kjenner lykken over å leve. Men livet ute i landsbyen har også en annen side. Hør bare her:

Vi var på bibelkurs i en liten landsby et sted på Dii-sletta. Jeg hadde hatt en dobbelttime i faget praktisk teologi. Det gikk sånn rimelig bra. Etterpå ble det servert couscous og antilopekjøtt i en godt krydret saus. Han jeg bodde hos sa at jeg måtte hvile. Jeg hadde ikke noe valg. Han viste meg inn i stua og pekte på sofaen. Sofaen var i nydelig rødt velurstoff og den så riktig så myk ut. Da jeg la meg ned forstod jeg at det var en sofa som de fleste andre her i landet. - Treverk trukket med stoff. Ja, man skal ikke gjøre det verre enn det er; et par millimeter med skumgummi er det vel som oftest også. Jeg satte skoene fra meg og da jeg lukket øynene for å ta fatt på høneblunden kjente jeg to forskjellige lukter rive i nesen. Jeg lettet litt på øyelokket og så motorsykkelen ved siden av sofaen. En intens eim av bensin fylte rommet, en dam under sykkelen vitnet om en ørliten lekkasje. - Bensinstanken ville sikkert bare få meg til å sovne litt raskere og litt lenger, tenkte jeg sløvt og forsøkte med litt galgenhumor i halvsøvne. Jeg hadde ikke før snudd meg før jeg kjente den andre lukten hindre meg i å sove. Muse- eller rottelort. I samme øyeblikk hørte jeg noen uhyrlige lyder under sofaen, det var som om jeg kjente det i ryggsøylen. Jeg reiser meg resolutt opp og så ser jeg et beist av en rotte. Den setter opp farten og prøver å stikke. På veien stuper den inn i den ene skoen min som jeg pent hadde parkert ved fotenden. Rotta er på størrelse med et godt gammeldags kneippbrød, og den skyver skoen et par meter bortover gulvet før den unnslipper og monsteret forvinner inn i et annen rom i huset. Jeg hadde mest lyst til å rope på mamma men greide med et nødskrik å la være. Jeg kan ikke noe for det, men dette var bare ikke morsomt… Tøffere er jeg ikke! Og tro ikke at jeg fikk meg noen middagshvil!

– Gi meg heller en bøtte varmt vann og en skinnende stjernehimmel!

Tristesse

I denne hytta har jeg bodd de siste nettene. I hytta ved siden av bodde det en gruppe kvinner og barn som hadde søkt husly hos den lokale presten. Kvinnene er nomadefulanere, også kalt Mborourouer. De bor noen måneder på hvert sted og følger ellers bevegelsene til kvegflokkene sine. For tiden bor disse folkene sju kilometer unna der vi befant oss. Dagen før hadde en gruppe på tolv landeveisrøvere kommet og kidnappet to av barna deres. Bandittene forlangte selvsagt løsepenger; tre millioner francs CFA for hvert barn (mellom 30 og 40 tusen NOK eller verdien av åtte-ti okser). Hendelsen forårsaket sjokkbølger i familiene og for sikkerhets skyld ble kvinner og barn sendt til nærmeste landsby. Presten åpnet sin gjestehytte og sørget for mat og vann til de ulykkelige. Det er umulig å skjønne at ondskapen skal gå ut over totalt uskyldige småbarn. Like uforståelig er det at folk kan få seg til å gjøre hva som helst for penger.


Det siste jeg hørte da jeg dro var at ett av barna var frigitt og at politiet hadde arrestert fire personer. Fremdeles er ett barn i kjeltringenes hender og fremdeles sitter mor, far og søsken i bunnløs smerte.
- Må Gud forbarme seg over denne syke verden!

Stabilisert situasjon

Det ser ut til at den politiske situasjonen sør i Kamerun har stabilisert seg og at hverdagen fungerer som vanlig for de aller fleste. Prisene er fortsatt høye og presidenten arbeider stadig med endringer av grunnloven for å forlenge sin valgperiode. Nærværet av politi og militæret er fortsatt tydelig og synlig i de store byene. – Men nok en gang ser det altså ut til at uroen har glidd over i denne omgang.