Sølvbryllupsfeiring

I går var vi høytidelig invitert til å feire 25 års bryllupsdag hos våre venner Janne og Etienne Fomgbami (visepresident i EELC). Klokka to startet det hele med en takkegudstjenenste utenfor huset deres.

Som seg hør og bør i Afrika kom de fleste av oss ruslende en halv time etter oppstart, for ikke å komme uanstendig tidlig, men siden det også var noen norske som var med på gudstjenesten var den til vår lille forundring allerede startet. Etter ganske kort tid ble skyene truende og selv om de hadde laget et tak av presenning ble det, etterhvert som regnet bøttet ned, nødvendig å klumpe oss sammen både inne og ute. Men gudstjeneste ble det! En takkegudstjeneste for livet, kjærligheten og tjenesten.

Etterpå var det god mat og kake. Jeg (Stine) var en av to utvalgte som fikk lov til å dele opp kake, slett ikke enkelt når det er over 100 stykker tilstede og to kaker å dele på. Men jeg tror det ble kake til alle - utrolig hvor langt maten rekker i Afrika!

Idag snakket jeg med Etienne og han var så glad for festen igår. For som han sa: tidligere i år hadde han tenkt at det ikke var mulig å ha en fest i september, når det er skolestart og alle sliter med å få endene til å møtes. Men tanken hadde ikke blitt borte, heldigvis. For det er jo så viktig at vi også feirer livet her i Kamerun. Alltid når noen er døde er det gudstjeneste, mat og fest, hvorfor ikke feire gledesdager også?

Jeg er så enig med han, her i Kamerun er det veldig mange som bruker opp en stor del av pengene sine på sykdom og begravelse. Derfor er det flott å se at de kan feire, uten veldig mye penger, gleden og de gode ting i livet også.

”Når de forfølger dere…”

I morges, for bare noen minutter siden opplevde jeg noe. Jeg var på vei til kontoret, hadde nettopp vært på morgenbønn på kirkens hovedkontor da jeg møtte tre menn. Den ene var Atouwa, radiopresten som hele Kamerun kjenner stemmen til, den andre var direktøren for radiostasjonen Sawto Linjila, Magadji Tomas. Mellom dem gikk det en ung fulaner, han var 25 år fikk jeg vite. Direktøren sa noe til den unge mannen på fulani som jeg ikke forstod. I det samme spretter fulaneren et skritt fram og omfavner meg. På den ene siden og på den andre siden og sånn fortsetter det. Jeg har IKKE sett maken. - Bokstavelig talt!

Radiodirektøren forsøker å forklare:

Denne mannen har vært muslim, akkurat som nesten absolutt alle andre fulanere. Etter å ha hørt på radio og hatt kontakt med oss møtte han Jesus og ble kristen. I all hemmelighet har han gått til dåpsundervisning og blitt tett fulgt opp av prestene Doudet Luc og Abdoulaye Jean (bildet). For en og en halv uke siden ble fulaneren døpt. Det var et stort skritt og en stor glede for menigheten. Spørsmålet var bare: Hvordan ville dette bli mottatt i storfamilien og i miljøet hans? Faren hans hadde allerede akseptert, så det var ikke noe problem. Men søndag kveld måtte den nydøpte flykte fra huset sitt. – De var på vei! Senere på kvelden fant han husets inventar totalt ramponert og knust. Alt var ødelagt. Det var responsen fra fellesskapet han tilhørte tidligere.

Radiodirektøren ser på de to andre og sier: Akkurat nå er vi tre på vei til kirkepresidenten for å snakke om hvordan vi skal håndtere dette videre. Og grunnen til den hjertelige omfavnelsen du fikk, var ganske enkelt et uttrykk for at han ikke greier å la være å vise Kristi kjærlighet til den nye familien, kirken, som han gjennom dåpen har blitt en del av. Jeg kjente jeg fikk en klump i halsen. Jeg rakte hånden frem og han grep den tvert. Jeg fikk ikke fram annet enn: ”Bror…”

Vi så på hverandre og akkompagnert av landets bredeste smil kom han med den megetsigende kamerunesiske hilsenen: ”On est ensemble” – Vi er sammen!

Vi skiltes. De gikk til sitt og jeg til mitt. Men sannheten er at vi er sammen. Sammen i Kristus og sammen i lidelsen og forfølgelsen. Han kjenner det på kroppen, mens jeg kjenner smerten over at en bror lider. Vi er - sammen. Og bare sånn kan vi komme videre!

Be for oss.

En oppdatering

Når sant skal sies har vi ikke fått skrevet noen skikkelig på bloggen etter vi kom tilbake fra Norge for noen uker siden. Så mye skjedde på en gang, Gregor ble syk og ellers har det ene tatt det andre. Gregor er altså i full form igjen. Nifst å se hvor fort han ble syk, men like overraskende er det at det går an å bli så for frisk! Bare å glede seg over det!

Det var faktisk veldig fint å komme tilbake til Kamerun og ikke minst til huset vårt. Ute møtte det oss en hage som aldri har vært vakrere, inne var det gullende reint over alt og ellers var det en sammenhengende glede å hilse på folket. Det to første dagene ble det i det hele tatt mye hilsing. Det blir gjerne det her i landet. Å komme til Kamerun denne gangen var en god følelse av å komme hjem. Enn så klisjéaktig det høres ut.

Med til det å komme hjem hører også at vi allerede har drept vår første kakekakk på størrelse men en liten smågris, fått invasjon av maur på kjøkkenet, hatt hver vår realle skylling etter noen basilusker, blitt vekt klokka tre om natta av en blanding av moskérop og hunder som slåss, hatt vårt første strømmbrudd, hatt våre første dager uten vann, fått femti mennesker på døren som spør om hjelp til skole, medisiner og sykehus, fortsatt uten-bleie-trening med Peder som fremdeles synes det er bedre å tisse på gulvet enn i do. Sånn er livet her akkurat nå.

Så har vi fått mange nye kolleger. Vi er ca 20 voksne her, mens fem før sommeren. Vi er 17 barn her mot tre tidligere. Det gjør jo miljøet og hverdagen litt annerledes. Men vi er veldig godt fornøyd med de nye kollegene og naboene våre. Dette skal bli meget bra! Kan ellers nevne at tre kaniner har blitt til til sju i løpet av sommeren... Her leker Elias og Peder utenfor buret deres.

Vi hadde noen fine uker i Norge. Vi skulle vel gjerne vært litt lenger, alle sammen. - Det ble ikke tid nok til å treffe alle vi ønsket! Til tross for tidenes regnsommer har vi bare gode minner fra sommeren 07. Men nå er vi altså "hjemme" klare for en ny runde i Kamerun!