Hjemme

Det er veldig godt å være hjemme hos Stine og guttene etter to uker på reise. Fint å sitte rundt middagsbordet å høre de tre guttene fortelle hva som har skjedd siden sist. Morsomt å åpne kofferten og finne fram ting som folk har sendt med. Det var tett mellom gledesutbruddene.

Noen ganger går ting bedre enn fryktet. Hjemreisen er et godt eksempel på det. Jeg forlot Gardermoen kl 17.00 sist tirsdag, overnattet i Brussel (fikk til og med sett Grande Place) før jeg satte meg på Kamerunflyet onsdag formiddag. Flyet landet presis 16.30 i Yaoundé. Siden det ikke går fly nordover på torsdager hadde jeg planlagt å ta toget torsdag kveld for å være fremme i Ngaoundéré en gang i løpet av fredag. Da jeg stod i kø ved passkontrollen spurte jeg en politimann som stod vakt der om han visste noe om fly nordover. Han kunne fortelle at det var folk som hadde ventet siden tidlig morgen på flyet til Garoua, og det var ikke kommet ennå. - Du kan jo prøve å komme med det, sa han. Som sagt så gjort. Mens folk hadde ventet ti timer nøyde jeg meg med ti minutter. En time etter var flyet i Garoua og klokka 06 neste dag satt jeg allerede på bussen mot Ngaoundéré. Jeg var den siste som kom på bussen og ble plassert på bakerste benk. Ble presset ned som en kile med to personer på hver side, kroppskontakt fra øverst til nederst. Der satt vi boltet fast til vi gikk av fire timer etter. Sjåføren satte av sted som om han hadde stjålet både bussen og passasjerene. Det gikk friskt unna i svingene og samtlige forbikjøringer ville min gamle kjøreskolelærer klassifisert som ”røde”. Jeg begynte å ane uro når temperaturen økte i høyre kroppshalvdel. Det var naboen min som hadde fått alvorlige problemer med den aggressive kjørestilen. Han begynte å fomle etter en liten plastpose og gjorde den klar til dyst. Og der kom det, akkompagnert av noen redselsfulle lyder og lukter. Det var så ille at jeg måtte planlegge hvor jeg skulle deponere frokosten hvis den skulle finne på å komme i retur. Så galt gikk det ikke. Verre gikk det med naboen; plastposen ble fort for liten og panisk grep han hatten sin, en rund snerten sak som sikkert kunne romme en og en halv liter. Det fine mønsteret utenpå hatten var særdeles lite matchende med innholdet. Dette var bare helt surrealistisk. Jeg måtte holde meg for nesen, klype meg i armen og innse at jeg var tilbake. Tilbake i hverdagen der ingen ting overrasker. Tilbake i Kamerun; til landet vi blir mer og mer glade i.

– Og kan historien ende bedre enn å bli omfavnet av sin kjære på busstasjonen kl 10.15…? Mer enn ett døgn foran skjema!

Livet som alenemamma

Nå er kulda virkelig kommet til byen og vi hutrer og fryser. Det blåser ganske surt og når sandtåka fra Sahara legger seg, slipper ikke solstrålene til. Idag har det derfor ikke vært mer en 25*C ute og da er en genser og bukse ikke å forakte. Ellers er det støv overalt og Peder ser nesten nedstøvet ut når han kommer inn etter dagens arbeidsøkt i jorda.

Støvet går hardt utover beina til de voksne også. En arv fra våre amerikanske misjonærvenner er fotparty. Så torsdag kveld var alle damene samlet hos meg. Alle tok med litt ost, kjeks eller snaks og hver sin bøtte, håndkle og forpleieprodukter.

Ranveig, Astid og Sandra

Så satt vi der alle sammen med beina i vann, munnen full av deilig ost, mens skravla gikk om løst og fast. Det var veldig hyggelig og samtidig var alle fornøyd når neglelakken var på plass! Kamerunesere liker at vi har lakkerte negler, så det første som møtte noen av oss dagen etter var skryt for fargen og at vi i det hele tatt hadde gjort det. Vi norske damene er jo generelt altfor lite opptatt av hår, klær og sminke i følge våre venner her.

Peder og de andre barna fra tre år og nedover (Kristin, Elias, Samuel og Aaron) har begynt i nyoppusset barnehage idag. Der skal de være noen timer hver dag, med Jean Pascal Ziné som barnehageonkel. Det har vært litt vanskelig å finne et tilbud som alle trives med, men nå håper vi at ungene kommer til å kose seg der.

Ellers gleder vi oss alle til pappa kommer tilbake. Hverdagene har gått helt fint, særlig når alle har kunnet sove i samme seng. Men det er jo først når pappa er tilbake at familien er hel!

Teodor, Elias, Peder og Samuel

Jan Erik i Norge

Det ble fort bestemt og skjedde litt raskt. Jeg er altså i Norge etter å ha fulgt Mario hjem.

Jeg hadde først returbillett fredag den 18. men misjonssekretærer Rolf Ekenes mente det var nødvendig at jeg deltok på to viktige misjonsarrangementer i DELK kommende helg. Det avklarte han med Kamerun-representanten og retur for meg blir da den 22. januar med ankomst Kamerun den 23.

På lørdag blir det misjonsjubileum (25 år) på Svend Foyns bedehus i Tønsberg, og på søndag misjonsgudstjeneste i Oslo. Ellers bruker jeg dagen til litt skriving, kontakt med NMS og DELK og treffe familie og venner.

Godt nyttår!