På reise

Det å forflytte seg i dette landet tar alltid lang tid og noen ganger kan det være ganske varmt, kjedelig og anstrengende. På den annen side er det ganske spennende. Reiser man med øyne og ører åpne kan det være riktig så interessant!

Denne gangen var ett av målene med reisen å møte den norske ambassadøren som har det administrative ansvaret for Kamerun. Han holder til i nabolandet Nigeria, i byen Abuja, og han var altså nå på en visitt her i landet for å orientere seg litt om hva som skjer. Det er første gang NMS har fått en slik offisiell invitasjon til et møte med ambassaden, derfor møtte representant og vise-representant opp på et av Doualas fasjonable hoteller. Det ble et nyttig og hyggelig møte. Noe referat kommer ikke her. Men ambassadøren var tydelig overrasket over at det faktisk bodde nesten like mange nordmenn i en liten by nord i Kamerun som det er nordmenn i hele Nigeria. Nå vil han etter eget utsagn gjerne komme på besøk og se hvordan hans landsmenn i det fjerne lever og hvilket arbeid som gjøres her i Ngaoundéré. Kanskje vi skulle invitere ham til 17. mai? Det hadde vært en strålende anledning.

Ellers gleder jeg meg alltid over å treffe mennesker. På veien til Yaoundé hadde jeg gleden av å dele sovekupé med ingen ringere enn presidenten for Den olympiske komité i provinsen Adamaoua. Han var en meget selvbevisst mann som visselig ikke hadde noen planer om boikott, han var snarere allerede klar for første benk på åpningsseremonien i Kina i august. Han hadde et to kilo tungt album med seg på toget, det var fullt av bilder der vedkommende hilste på borgemestere, guvernører, høvdinger og andre storheter. Etter en times tid hadde vi kommet til siste side i albumet, og jeg var mer en godt forsynt. Bare for sånn for å avslutte kom jeg til å si ordene: ”Vous etes un grand, alors?!”, - du er en stor mann, altså?!. Da lukket han albumet og så på meg med et stort smil. – Ja, sa han og smilte enda bredere. Man trengte ikke være noen stor tankeleser for å skjønne hva han tenkte. – Endelig et menneske som forstår meg, endelig en mann som skjønner at jeg ikke er noen smågutt! De neste tolv timene gikk med til å småsove og høre enda mer om hva OL hadde vært uten den sentrale provinsen Adamaoua. Og jeg fikk en grundig innføring i Den olympiske komités enestående arbeid i Tibati og Meiganga. Jeg sov meget godt!

På returen var det vel så interessant. Denne gangen var vi fire personer i sovekupeen; To nigerianere som bare snakket engelsk og en kameruneser kledd i tradisjonelle klær. Nigerianerne var hyggelig, men nokså høyrøstede og de tok forholdsvis ”stor plass” i den lille kupeen. På første stasjon åpner kameruneseren vinduet og kjøper en solid mengde med ”bâton de manioc”. For en uinnvidd lukter det ikke spesielt godt. Nigerianeren lurer på hvem som har spydd i kupeen. Han blir klar over at det er han i underkøya som har kjøpt svineriet. Nigerianeren gir seg til å kjefte og smelle. ”Skal du ha de greiene der med deg så må du komme deg ut av dette rommet, ut med deg." Kameruneseren lot seg ikke provosere. Han pakket saktmodig manioken ned i plastikk og stappet posen under senga. Nigerianeren kommanderte i rent raseri kameruneseren til å bytte seng og han fikk det som han ville.

Freden senket seg og jeg kunne i ro og mak snakke med kameruneseren. Han svarte kort på alle mine spørsmål. Han var usedvanlig fåmælt. Han skulle til Ngaoundal fortalte han. Han kom ikke derfra, han jobbet som funksjonær. Jeg spurte om han reiste mye i jobben eller hvordan det var. Da sa han at han var sous-préfet, - en ikke helt ubetydelig stilling i statsapparatet. Da vi ankom Ngaoundal stasjon var det en stor delegasjon som var møtt fram for å ta i mot han på perrongen. I spissen stod privatsjåføren klar med døren åpen.
Tilbake i kupeen satt to litt småflaue nigerianere som skjønte hvilken blemme de hadde gjort seg skyldig i.

Og der satt jeg og tenkte på den lille OL-presidenten som gjorde seg stor og den store sous-préfeten som gjorde seg liten.