Tårer og død

I det pasteur Abdoulaye kommer innom oss i ettermiddag ringer representanten og forteller at gutten til Nana Jerôme er død. Jerôme jobber som vakt her på stasjonen og hadde bare dette ene barnet. Gutten var tre og et halvt år og het Ivar. Han var nesten på dagen like gammel som vår Peder. Ivar hadde vært syk i noen uker, men vi trodde han var på bedringens vei og at han skulle bli frisk igjen. Sånn ble det ikke.
Pasteur Abdoulaye og jeg (JE) tok bilen og kjørte opp der de sørgende var samlet. En aldeles utrøstelig Jerôme tok i mot oss i døra. Han tok et godt tak rundt meg og han gråt som et barn. Der stod vi bare og holdt rundt hverandre. Tårene rant fra oss begge. Den lille lå så uendelig vakker på senga. Det var som om han sov. Rundt satt familie, venner og naboer og gråt. Det gikk en lang stund uten at noen sa et eneste ord.
Abdoulaye reiste seg og bad en hjertelig bønn til Gud for familien som er blitt fratatt gutten de hadde blitt betrodd. Måtte Gud være med dem disse vanskelige dagene som ligger foran! Jeg blir bedt om å lyse Herrens velsignelse over den lille forsamlingen.
Etterpå blir jeg sittende og tenke og se på den lille. Det føltes helt ille, helt forferdelig.
På puta har faren lagt Ivars dåpsattest. En påminnelse om at Gud ”i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde”.
Det er sånn vi tror, men kom ikke her å si at det er lett! Likevel vet vi at det er sant. Helt sant.

I morgen klokka åtte stiller Stine og jeg med en Toyota pickup for å kjøre Ivar og de sørgende til gravplassen utenfor byen. Livet er brutalt!