Hverdagsliv side om side

Under misjonærmøte var vi på besøk i en liten landsby, Ngaoudjoum, som ligger nede på Dii-sletta. Her fikk vi oppleve en helt vanlig dag i landsbyen. Vi fikk bli med å hente vann, som nå var ganske enkelt. De var nemlig så heldige som hadde en flott vannpumpe bare 50 meter fra landsbyen. Kvinnene i byen var jo også opptatte av å male korn, mais og lage peanøttsaus. Korn og peanøttsmør ble malt mellom to steinheller, mens maisen blir slått med stokker. Litt lenger bort i landsyen møtte vi på en gammel katekist som nå var blitt blind, han satt å vasket klærne sine. Her i Kamerun vasker alle sine egne klær, fra de er ganske små er det en del av pliktene de har hjemme. Det å ha rene klær er kanskje det aller viktigste for kamerunesere. De går heller sultne enn dag slik at de har penger til å kjøpe såpe.


Oppvasken må også tas og for at den ikke skal bli skitten etterpå legges den til tørk i oppvaskstativet. En grei innretning på påler godt oppunder hustakene.

Den dagen vi kom dit var det sorg i landsbyen fordi borgermesteren i distriktet var død, men ennå ikke begravet. De kunne derfor ikke danse for oss, siden det kunne bli oppfattet feil i distriktet. Kanskje noen av de kunne bli beskyldt for å være skyld i at borgermesteren var død?

Men tilslutt klarte de ikke å la være og danset litt for oss allikevel. Dansen var en spesiell sykdomsdans som skulle kurere bort psykiske plager hos kvinnene.

Landsbysjefen ønsket også å synge en sang for oss og takke oss for at vi var kommet til hans landsby. At det var vi som burde være takknemlig ville han ikke høre snakk om. Han satte frimodig igang og sang om at det er i evangeliet vi finner fred, tilgivelse og glede. Mens han sang kom en gruppe nomade-fulanidamer gående på veien. Nomadene er kjent for å ha helt spesielle merker i ansiktet. Hver stamme merker sine barn på en spesiell måte. Barna blir rispet opp med kniv i ansiktet og så legger de aske i såret. Da vil det alltid være et arr der og de får mønster i ansiktet. Det ser veldig spesielt ut, men utrolig nok ser det ganske flott ut også. Jeg spurte om å få ta et nærbilde av en av de, men det ville hun ikke. Fotoapparater er ganske farlige!

På vei tilbake til bussen fant vi et skilt for den tradisjonelle helbrederen i landsbyen. Han kan kurere alt ifølge reklamen!

Et spennende møte hadde funnet sted og vi innser jo at den verden vi lever i her i Ngaoundéré er ganske langt unna livet på landsbygda. Vi har jo både vaskemaskin, innedo med vann (når vannet ikke er borte), hushjelp til å lage mat, strøm til playstation og sykehuset rett borte i veien hvis noe riktig galt skulle hende. Verden er vel fortsatt et urettferdig sted! Men hvem som er lykkeligst det er jeg neimen ikke så sikker på og danseferdighetene kan jeg visst bare se langt etter...