Hvilken dag er det i dag, er det søndag?

Med dette spørsmålet var det Peder slo øynene opp i dag. - Ikke søndag...? Torsdag, fredag, lørdag og SÅ søndag. Da reiser jeg til Kamerun, roper han ut som om det skulle være noe nytt for oss andre. Saken er at Peder, uansett så rart det høres ut, er passelig lei av livet i Norge. Han er nok ikke lei av besteforeldre eller onkler og tanter, men nå er det bare på tide å komme hjem. Hjem til Ngaoundéré. Han sier han liker løver bedre bjørner. Som en liten kameruner er han vel selv en liten "lion". Bjørnen på hytta på fjellet var likevel ikke så lite spennende . Til slutt tok han til og med sjansen på å ta fingeren inn i munnen til bjørnen.

I dag er det nest siste dag på skolen for guttene. En fin periode går mot slutten. Einar har fått nye venner og han har gledet seg til å gå på skolen hver dag siden begynnelsen av mai da han kom til Norge. Samtidig gleder han seg til å reise til Kamerun, til vennene sine og til rommet sitt. På bildet ser vi han i morsom lek med hunden Fant. Begge hadde like god kondis, de holdt det gående i lange tider!

Gregor har også hatt en fin tid i Norge. Bra på skolen og venner, - og litt fotball med Koffa har det også blitt tid til. Nå ser han fram til å møte Ben, Timothée og alle de andre kamerunske og norske vennene sine. Det skal bli bra å komme hjem til rommet sitt, hagen med fotballbanen og "kiosken" der han av og til kan spandere på hele gjengen for én krone.

Her ser vi damen som bekler de fleste ministerposter i familien Askjers regjering. Det er hun som har holdt det meste sammen i denne spesielle perioden vi har vært gjennom. At nå rivgjernet fra Undrumsdal uten å rynke på nesen reiser alene med tre barn til Kamerun overrasker vel ikke noen. For dere som har opplevd kaoset og kjent på luktene på flyplassen i Douala vet at det ikke er noen hvilken som helst sydenreise! Planen er forresten å ta småfly fra Douala til Ngaoundéré. Det gjør det praktiske enklere og ting blir litt mindre kaotisk!
Her sitter far som har har grunn til å smile litt bredere i disse dager når formen har blitt en del bedre og smertene mindre. Nevrologen på Ullevål sa at det er stor sannsynlighet for å bli nesten helt frisk, - men, Askjer, det kan ta så mye som to-tre år! Selv synes jeg det lover bra, det er tross alt lettere å være syk når man vet at utsiktene er gode. Smerter og trøtthet vil forhåpentlig forsvinne mer og mer. Det er nå så godt som helt bestemt at jeg reiser til Kamerun den 15. oktober. - Det skal bli veldig bra! Tiden etter Stine og guttene har dratt skal jeg tilbringe forsatt i Oslo, i et lite krypinn i Lyder Sagensgate på Fagerborg.

Så en ting på bildet over: Legg merke til den lille kjeksen som er mellom koppen og brødskiven med sylteagurker. Kjeksen er spesialkjøpt på Score i Yaoundé, og jeg syntes at det måtte feires skikkelig på denne fjelltoppen. Jeg vil anta at jeg er den første kunden på Score som bringer verdens beste kjeks så langt til fjells. - Og Score: den 16. oktober står jeg i kassakøen igjen!

Livet er ikke så verst når utsikten er god!

Klart for utreise

Det er nå bestemt at Stine og guttene setter seg på Parisflyet søndag 28. september, og fortsetter til Kameun dagen etter. Jan Erik er nødt til å vente på resultatet av noen noen prøver før han kan reise. Forhåpentligvis drøyer det ikke mer enn to-tre uker før familien er komplett i Ngaoundéré.

Foreningsbesøk

Jeg (Stine) er jo som dere vet fortsatt i arbeid med fjernjobbing mot Kamerun og det kan jo være litt slitsomt i blant. Desto større var gleden da jeg skulle få komme på besøk i en litt annen del av misjonskjeden, nemlig formiddagsforeningen på Langhus.

Jeg så frem til å fortelle om arbeidet og hverdagen i Kamerun. Derfor ble fortvilelsen stor når jeg sto utenfor døren til ett stort terrassehus, med sikkert 30 leiligheter og jeg ikke kunne huske hva damen jeg skulle til het. Var det Olsen, Kolbjørnsen eller Giever??

Heldigvis hadde jeg et telefonnummer - men det hjalp ikke stort. I andre enden var det en mann som slett ikke skulle ha misjonsforening hjemme hos seg. Ja, ja jeg stod der og kikket meg litt rådvill omkring, klokka hadde passert såvidt avtalt tid og ingen andre en meg kommer for seint til forening. Heller fem minutter før tiden. Heldigvis var Ragnhild, som damen heter, snarrådig og kontaktet NMS, de fikk så tak i Jan Erik som kunne fortelle at; joda misjonæren står nok utenfor og venter.

Et par timer gikk fort for å formidle alt fra matlaging til styresett og korrupsjon. Litt nytt fra bibelskolen på Meng fikk de høre om også, siden de er med å støtte nettopp denne bibelskolen. For en misjonær er det jo fantastisk å møte mennesker som virkelig vil høre om landet, arbeidet og kirken vi jobber i. De begynte spørsmålene idet jeg var innenfor dørene og vi fortsatte den uformelle praten resten av tiden vi var sammen, kun avbrutt av andakt og litt mat.

Det var flott å møte de som gjør en kjempeinnsats for at vi skal være så heldige å få jobbe i et helt annerledes land. Vi er avhengige av hverandre!

Oslohelg

Når vi nå først lever i denne "venteromstilværelsen" kan vi ikke sette oss inne i leiligheten og bare drømme om Afrika. På fredag kveld så vi "Kung Fu Panda" med popcorn og stor stemning, etterfulgt av en deilig båttur tur-retur Bygdø. Som en kjernesunn norsk familie pakket vi lørdag morgen sekken med niste og termos, og satte kursen mot Nordmarka. Det ble en fin dag i det fri; lunsjen ble inntatt sittende på noen stokker i et skogsholt og vi fikk også tid til å være turister i Holmenkollen. Slike dager er med på å gi noen litt omflakkende misjonærbarn en god Oslo-identitet. Det er nesten vanskelig å unngå når de hører mamma og pappas samstemte lovsang av byen vår; utsikten og naturen.

På søndag formiddag var vi på Ryenberget. Fint å møte folket igjen. Har dessverre ikke vært der så mye i sommer. Senere på dagen var vi på NMS-møte i Vestre Aker menighetshus. Der myldret det av barn og voksne. Det ble et overraskende fint møte med NMS-familen. Flott å møte så mange mennesker som kjenner oss og er engasjerte i det vi jobber med, og det uten at vi kjenner dem.

Helgen har gjort oss klare for en ny arbeidsuke, og i kveld skal vi på besøk til Bente og Stein Ove (hjemvendte Kamerunmisjonærer), hvis ikke da Bente finner på å gå bort å føde! Knip igjen!