Bygging og varme

Slett ikke så lett å vite hva man skal skrive om på bloggen til en hver tid. For tiden har det vært mest hverdager og ikke så mye spennende å skrive om. Men da jeg tok en titt på bildene vi har tatt i det siste, skjønte jeg jo at det var da litt nytt å fortelle om.


Siden det nå er tørketid er det også tid for å bygge hus. I Burkina, et fattig boligkvartal rett bak stasjonsområdet, er de i full gang med å bygge ny kirke. Den gamle kirken er allerede altfor liten selv om den ble bygget i 1992. Så hver eneste lørdag er det dugnad i menigheten og på lørdag var Jan Erik på besøk for å ta noen bilder og motivere de til videre arbeid. Også presten Djidéré Mathieu arbeidet på tomta. I løpet av ett års tid håper de at kirken skal stå ferdig slik at de slipper å feire tre gudstjenester på søndag for at alle skal få plass. En venninne som går i menigheten er ganske oppgitt for tiden; allerede før velsignelsen er ferdig, er nye mennesker på vei inn i kirken for å sikre seg plass til neste gudstjeneste. Men menigheten består av mange fattige mennesker, kun et fåtall har fast jobb, mens resten får seg stråjobber slik at de har akkurat nok til dagens bekymringer - det er derfor en stor utfordring å samle inn penger til ny kirke. Men de har virkelig kommet et langt stykke og ønsker seg veldig litt mer midler slik at ikke byggeprosessen skal stoppe opp!


Pasteur Abdolaye har også restaurert og bygget på huset sitt. Det er blitt ett flott hus med fire forskjellige utleieenheter. Vi håper virkelig at det kan bli til velsignelse for han, familien og også for pasienter på sykehuset. Det er jo en kjent sak at han har et meget godt hjerte og at han derfor bruker mye av sine egne penger til pasienter som ikke har noe - enten for å kjøpe medisiner eller for å gi de mat.


Hans kjære kone, Germaine, har vært syk i nesten en måned nå. En liten operasjon i hånda, utviklet seg til en alvorlig infeksjon med mange komplikasjoner. Hun er heldigvis på bedringens vei nå og jeg (Stine) håper at hun fort blir frisk slik at jeg får lært meg å lage couscous før vi reiser. Litt skikkelig kamerun-mat må jeg jo kunne lage.


Varmen har også kommet for fullt nå. Hver dag er det godt over 35 grader i skyggen og det er godt med en liten siesta etter middag. Bassenget er også deilig, men vi har visst ikke hatt så mye tid til å være der. De siste søndagene har vi vært på tur, selv i varmen er det godt med en utflukt til Mballang og Lac Tison.

11. februar - Ungdommens nasjonaldag i Kamerun

Dette året bestemte Den norske skolen i Kamerun (DNS) seg for å undersøke om det var mulig for de også å gå i tog på Ungdommens nasjonaldag slik alle andre skoler i hele Kamerun gjør. Skolen tok kontakt med Ecole Privée Protestante og fikk høre at DNS var hjertelig velkommen med i toget. Ingen hadde vel sett for seg at en liten masjering skulle by på så store utfordringer. Men i Kamerun går man ikke bare etter hverandre som en hvilken som helst saueflokk. Nei, her er det marsjering på rekke, med lik avstand både foran, bak og på siden.

Selvfølgelig bød det på visse problemer, så en lærer fra Ecole Privée har kommet til DNS et par ganger for å holde spesialøvelse med de norske. Ikke for det, de kamerunske barna har vel øvet i godt over en uke nå og har latt skole være skole. DNS valgte en annen linje.

I dag var dagen kommet og hos oss var det to spente gutter som gikk på skolen. -Ville det bli fiasko?En god del av oss foreldrene var også tilstede og fikk en fin plass på tribunen hvor vi kunne bivåne det hele. Selvfølgelig skulle vi jo ta bilder av våre håpefulle, men det ble høflig men bestemt avvist. Her var det kun lov å fotografere for de som hadde avtale med pressegruppen. Jeg (Stine) synes at det var litt synd, så etter en liten stund med høflig samtale med en politimann og en annen kameruner fikk jeg plutselig beskjed om at pressekort kostet 3000 f cfa, og da kunne jeg fotografere så mye jeg ville. Jeg var jo ikke sen om å kjøpe dét kortet, og siden kunne jeg bevege meg overalt og ta bilder av det jeg ønsket. Noen hintet visst litt om kvinnelist...

Men jeg fikk ihvertfall panoramaplass når DNS kom marsjerende forbi. De var så flotte og gjennomførte med stil. De fikk til og med applaus fra scenen.

Men det var jo virkelig vanskelig å holde orden på avstanden, svingen med armene og å gjøre høye kneløft på én og samme tid, så jeg synes at de fordelte oppgavene godt seg i mellom. Etterpå kunne de kose seg med makkala og kamerunsk godis mens de så på de høyere utdanningene og idrettsklubbene som marsjerte forbi.


Alle marsjerer forbi guvernøren og lamidoen, gjerne med sang eller dans. I årets tog var det også et lite musikkkorps, litt synd at den eneste trompeten var falsk, men hva gjør vel egentlig det?

Dagen ligner litt på vår 17.mai med tale, marsjering og ikke minst masse mat som kan kjøpes. Her er det is, brus, godis, stekt kjøtt i lefse, fylte baguetter, kaker og masse annet som kamerunerne setter pris på. I tillegg er det små gateopptrinn, vi fikk med oss et slangetemmer-show.

Prestetur til Mballang

For noen uker siden snakket jeg med vår regionale biskop om muligheten for å invitere alle prestene i byen til en dag på Mballang. Mballang er kirkens fredelig "feriested" ved en sjarmerende innsjø bare to-tre mil fra Ngaoundéré. Målet med en slik utflukt var å snakke sammen; snakke sammen om livet slik det er for tiden. - Om det som går bra og om det som ikke går bra.
Sist lørdag klokka 07 fylte vi opp to biler og dro "til skogs". Det ble en flott opplevelse. Fint å være sammen med brødre og merke at vi ikke er så forskjellige som vi noen ganger kan få oss til å tro. Det ble en skikkelig "dele-dag", uten et eneste foredrag eller "exposé" som det så alt for ofte blir når prester er sammen. Tema for dagen var pastoral etikk. Først hadde vi en fellessamling i boukarouen, siden gikk vi i grupper i to timer for så å komme sammen igjen og snakke om det som ble tatt opp i de ulike gruppene.
Før middagen ble det tid til en båttur på innsjøen. Det har jeg dessverre ingen bilder fra, jeg måtte vie meg helt og fullt til skipperjobben! Men hadde vi hatt bilder så hadde vi sett noen prester som aldri hadde vært i båt før og synes det var helt i overkant av hva som var forsvarlig. Noen sa til og med til kollegene sine før vi kastet loss at "hils kona mi". Noen var virkelig redde. Men det er jo begrenset hvor mye ugagn man kan gjøre med en båt på 12-14 fot og 5 hestekrefter. Piruetten jeg tok på alle tre turene ble det nærmeste vi kom storm og "dødsangst". Gøy var det uansett for alle. Kjenner det er så nyttig og nødvendig å oppleve noe sammen som gir oss glede. Det er for lite glede i verden! Noen ganger kan selv 5 hestekrefter bøte litt på det!

Her ser vi vår regionale biskop - Baïguele Jean - i lørdagsantrekk. Han er en flott fyr som er kjent for å være frittalende og direkte i kontakt med alle. Inkludert Rom.

Engasert samtale. Fra venstre Bue Joseph (oppkalt etter biskop Bjørn Bue), Hamadikou Jean Marcel, Oumarou Jean og Djedou André.



Over ser vi prestene i full aktivitet. Øverst til venstre Djidéré Mathieu, til høyre Tom David. Nederst til venstre Djomo Réné, Abdoulaye Jean tar ansvar og vasker kjelene etter middagen.

Rektoren på Collège, Hamadikou Jean Marcel i samtale med menighetsprest i Bethel, Oumarou Jean og min kollega på "Senter for desentralisert bibelundervisning", Djedou André.

Mine to gode venner Djidéré Mathieu og Abdoulaye Jean i lystig passiar. Disse to har jeg vært mye sammen med og lært veldig mye av. Gode brødre.

Før vi dro hjem dannet alle prestene en sirkel inne i boukarouen, tok hverandres hender, sang og bad for hverandre før pappa Doudet Luc lyste velsignelsen over liv og tjeneste.
Denne dagen vil jeg bære med meg som et vakkert minne. Kanskje også denne lørdagen kan være en ny begynnelse for flere enn meg?

Valgets kvaler og veien videre

Fire år har allerede nesten gått og den avtalte tjenesteperioden går mot slutten. Da spørsmålet om forlengelse for alvor kom opp var ikke det noen enkel sak å ta stilling til. Derfor har de siste månedene vært preget av valgets kvaler. Men nå er avgjørelsen altså tatt; Kameruntjenesten til familien Askjer avsluttes til sommeren, i slutten av juni. Det føles nesten litt uvirkelig å si det og skrive det! Det er naturlignok knyttet veldig mange sterke følelser til en slik avgjørelse.

I våre egne øyne er det først nå vi begynner å skjønne og forstå litt. Det er først nå det vi gjør begynner å ligne på en "ordentlig" jobb. Og ikke minst - det er nå vi er blitt kjent, språket går bedre og vi har fått noen nære gode venner. Når folk rundt oss spør om hvordan i all verden vi kan tenke på å reise nå, er det ikke så enkelt å gi noen troverdige svar. Skjønner dere ikke at det er her Gud vil ha dere? Forstår dere ikke at dere ikke bare kan dra sånn?

Men vi har altså tatt avgjørelsen om å reise. Slik ble det etter en lang vurderingsrunde, vi går ikke mer inn på den her! Vi gleder oss til å komme til Norge og være mer sammen med familie og venner. Det har uten tvil vært det største savnet i tiden vi har vært her! Så gleder vi oss selvfølgelig til å måke snø (JE!), stå på ski og reise på fjellet i Norge. Men det vi ikke gleder oss til er å ta farvel med en masse enkeltmennesker som vi har blitt nært knyttet til i Kamerun. Først nå skjønner vi hvor nære vi egentlig har blitt. Arbeidet vi har vært opptatt med er vi ikke så veldig bekymret for, det vil gå videre uten oss. Her er det mange kompetente folk til å videreføre det vi har vært med på.

Men det å reise, det blir alt annet enn festlig. Vi ser ikke akkurat frem til avskjedstårene på jernbanestasjonen. Vår billige trøst kan være at tårene ikke hadde blitt færre hvis vi hadde blitt noen år til!

Snørr og barter - møkk og kanel

Dere som kjenner Kamerun vet at her i denne kulturen stikker folk innom. Ingen ringer før de kommer. De bare er der. Enten det passer eller ikke. - Stort sett passer det. Og stort sett er det hyggelig med besøk.

Sist lørdag fikk vi besøk og det passet ikke! Vaktmannen vår kom løpende mot meg da jeg var på vei hjem fra kontoret. – Jeg fant en mann stående inni stua deres, pasteur! Inni stua, gjentok han. Han fortalte at han med makt hadde fått karen ut av huset og ut på verandaen. - Der sitter han og venter på deg nå! Da jeg kom fram til huset fant jeg en mann sittende på en krakk med en slitt stresskoffert og en fillete bærepose foran seg. Jeg var skrubbsulten og hadde bare lyst til å gå inn og sette meg ved bordet som allerede var dekket. Høflig hilste jeg på besøket. Han ble sittende på krakken og jeg ble stående ved døren; som om jeg var på vei inn. Mannen var fra Nigeria, han snakket bare engelsk og var sendt av ”noen” til en Erik. Jeg forsøkte å få ut av ham hvem som hadde sendt ham, men det ville han ikke ut med sånn uten videre. Han fortalte en lang historie om at han hadde vært muslim og blitt kristen. Han hadde vært i Mali og i Mauritania, i Ghana og Benin. Han snakket fort og engasjert og kom aldri til poenget. Jeg ble bare mer og mer sulten. – Hvorfor har du kommet til meg, sa jeg. – Hva vil du meg, hva kan jeg gjøre for deg? Han bare fortsatte uten å svare på spørsmålet. Det var som om han hadde øvd inn en lekse. – Du forstår, jeg er syk: Det ene øret er helt tett, jeg hører ikke på det lenger. Det ene neseboret er tett, det er ikke passasje lenger. Men øynene mine virker, sa han uten å så mye som å trekke på smilebåndet. Men altså: både det ene øret og det ene neseboret er helt blokkert! Så tok han fram en liten duk, jeg trodde det var noe han ville selge. Men den gang ei. Han tok ”duken” opp til nesa og gav seg til å blåse det meste han var kar om. Da han hadde blåst seg ferdig rakte han ut hånda med snørrfilla og viste meg det han hadde fått ut av nesa. En svær grønn ruke på størrelse med en liten vaffelplate! Jeg ble kvalm og gikk inn i stua. Det ufine synet ble som et symbol på mannens usympatiske fremtreden. Jeg måtte fra hjertets dyp kalle fram siste rest av høflighet før jeg gikk ut igjen og var i stand til å fortsette samtalen. Da jeg gav ham klar melding om hva jeg mente om opptrinnet forklarte han at han bare ville vise hvor syk han virkelig var. – Før var det blod i snørret, nå er det tross alt bare grønt, sa han og håpet antakelig på litt forståelse. Jeg kjente kvalmen kom tilbake. Han fortalte at han ikke hadde noe sted å bo og at han var for syk til å bo på gaten.

Jeg fikk en lys idé: Mannen hadde sikkert kommet feil; Han skulle selvfølgelig til Erik Sandvik, min nesten 40 år eldre kollega oppe på toppen. Jeg pekte i retning huset og raskt pakket han sammen sakene sine og gikk. Med seg til å vise veien fikk han med seg den samme vakten som hadde vist ham ut av stua vår. Med seg fikk han også i overkant av ti kroner, nok til enkel overnatting i byen.

Etter noen minutter kom vakten tilbake. Han var sint. – Nå for tiden har folk begynt å ta Guds navn for å gå rundt å lyve, bløffe og berike seg selv! Vi ble enige om at det var forferdelig. Grusomt. - C’est grave, pasteur!

I ettertid har jeg forstått at nigerianeren hadde tatt hele runden her på misjonsstasjonen. Og alle har opplevd nøyaktig det samme, - inkludert snørr-knepet!

Men så har jeg OGSÅ tenkt; Tenk om denne mannen ikke var en luring (noe han antakelig var), tenk om han virkelig hadde problemer? Tenk om Gud trengte meg til å vise litt kristen nestekjærlighet overfor denne lite elskelige personen? I så fall var det lite hjelp å finne hos meg denne gangen…

Noen ganger må man være mild og andre ganger må man være hard!

– Det er bare dét at det er så uendelig vanskelig å vite når man skal være hva!