God jul

Med dette ønsker vi alle leserne våre en riktig god jul!

Julaften hadde vi norsk gudstjeneste i bønnehytta, der var det stappfullt. Omtrent 30 mennesker var til stede. Da kom både julefryden og julestemningen dalende. Senere gikk vi hjem og spiste vår ribbe som bare noen dager før hadde gått rundt på egne ben. Takket være Stines, Hermans og Oddveigs kokkekunster ble det et herremåltid. Så var det tid for julegaver og guttene var i storslag. Gjestene hadde med seg så mange gaver fra familie og venner at vi voksne nesten er litt skamfulle. – Men tusen takk for alt sammen!
Klokka 23 hadde vi en samling rundt bålet der vi sang julesanger sammen med vaktene på stasjonen. - Fransk, norsk og fulani i skjønn forening. Faktisk ganske eksotisk under Afrikas stjernehimmel! Vi skjønner litt av hvordan det må ha vært å være ute på ”markene for å holde nattevakt”!

Her er folket på vei hjem fra en feiende flott 1.juledagsgudstjeneste. – Ser vi ikke glade ut…?

Oddveig blogger også: JESUSFILM I BUSHEN

Etter å ha kjørt i ½ time på hopp-og sprett-vei, er vi framme i Youko, en liten landsby ute i bushen. Klokka er 18.30 og det er helt mørkt, ingen elektrisitet her. Katekisten slår på kirkeklokka(bilfelg) og når vi har rigget til aggregat og div., er det klart for JESUS-film.

”Kino-salen” er blitt full av folk. Små og store har kommet fra stråhyttene i området, og noen har gått veldig langt. Over oss blinker en vakker stjernehimmel. I horisonten lyser flammene opp, de brenner gras på denne tiden.
Filmen er oversatt til deres språk – fulani - og det er tydelig at de får med seg flere poeng enn oss. Men filmen er bibeltro, og vi følger lett med i historien fra Maria får beskjed av engelen Gabriel til Jesu Himmelfart.

Min bønn er at også denne filmen kan åpne øyne og hjerter til å se, høre og ta imot verdens frelser- JESUS KRISTUS.

Velsignet jul ønskes fra Oddveig

Jens er kommet

Svett, trøtt og sliten kom Jens til Ngaoundéré mandag kveld. Nesten 26 timer på toget gjør noe med toppformen. Men lykkelig og glad kunne han sige ned i en stol etter at han hadde åpnet kofferten sin. Han kom med nye forsyninger av alle slag. Ikke minst kom han med en ny dose mokkabønner. Vi takker alle bidragsytere så mye!

I en mørk høstkveld for et par måneder siden satt vi og skrev ”ønskeliste” til familien i Norge. – Hva ville vi få ut til jul? Hva savnet vi mest? Da vi hadde ramset opp alt det vi kunne tenke oss tenkte vi: Hmm… kanskje mokkabønner hadde vært godt…? Resultatet er at vi har fått så mye mokkabønner at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av alt. - Jeg mener; det er jo ikke SÅ godt! Vår bekymring er nå om det i det hele tatt er mokkabønner å få tak i Norge etter det bønneraidet familie og venner har vært ute på. - Kan vi vente oss et opprør fra aldershjemmene som ikke får tak i julebønnene sine dette året?

Den siste uka

Siden sist mandag er det mye som har skjedd og det har vært litt travle dager. Mellom slagene har besøket fått mulighet til å hvile og slappe av litt. Det har blitt tid til en dukkert i bassenget, noen turer på markedet, noen runder med ”Den forsvunne diamant” og mye annet. Bildet over er fra juleverksted på den norske og amerikanske skolen. Julegrøten ble servert til stor glede for alle.

Den 13. desember fikk vi besøk av et lite Lucia-kor. De delte ut lussekatter til begeistring for mange som bor i nabolaget vårt.


Her bakes det julekaker


Lørdag var det først besøk på den desentraliserte bibelskolen og på kvelden festlig konsert på Collège.


Søndag var vi med på to gudstjenester i bydelen Burkina Fazo der Jan Erik prekte. Stine og Marianne gav seg etter den første gudstjenesten men Herman og Oddveig holdt ut i varmen.

Etterpå ble vi invitert på middag hos evangelisten. Her ble det couscous for første gang for gjestene.


Senere på dagen var vi med på en felleskirkelig gudstjeneste i fengselet. På bildet står Jan Erik sammen med fengselsdirektøren og til høyre ser vi noen av fangene. Mat og annet nødvendig ble gitt til de innsattes beste. Det hele var en sterk opplevelse, ikke minst det å se de uverdige forholdene som fangene lever under. Søndag kveld var det familiesamling med påfølgende kveldsmat for alle de norske.

I dag mandag sitter gjestene med dagbøkene og skriver sine memoarer. – Tenk å komme hjem til Ludvigsen-slekta å ha glemt en detalj…! Nei her blir alt nøye loggført.



Nå venter vi på Jens Herman. Han har sittet og svettet på toget i over ett døgn nå. Det siste vi hørte er at toget er ventet hit klokken 19 i kveld. - Bare 8-10 timer forsinket. Mye tyder på at han kommer frem før jul hvert fall!

Hjertelig gjensyn

Etter nesten ett og et halvt år var det flott å se hverandre igjen. Det forslitte uttrykket ”julaften og 17. mai på en gang” er ikke dekkende for å beskrive gjensynsgleden. I tillegg til 17. mai og julaften kan man uten skrupler tilføye 1. og 2. påskedag, pinsedag samt diverse bursdager og andre fester!

Dagen vi har ventet på var endelig kommet og det ble mange klemmer og omfavnelser på jernbanestasjonen. Så bar det hjem til middag. Deretter ble koffertene åpnet og ut veltet det julegaver, saltpølse, kaviar, leverpostei, Torosupper og haugevis med godteri. Julemusikk, julekort og mange hilsener og overraskelser fra kjente og kjære i Norge. Det ble nesten for mye av det gode!

Så fikk vi også tid til å hvile oss og bare sitte og snakke. Peder synes nok at ingenting er som å sovne på onkels fang midt i lesestunden.

I dag tirsdag er alle sammen med på juleverksted på den norske og amerikanske skolen. Julegrøten kommer på bordet klokka 12.

– Livet i tropene er ikke så verst!

Bestefar på vingene

For litt siden lurte guttene på hvor mormor, bestefar, Arne Fredrik og Marianne er akkurat nå. Det er ikke godt å si, men de er hvert fall på god vei mot Kamerun. Kanskje er de snart i ferd med å krysse Sahara...?

Her er det noen som er så utålmodig at de knapt kan vente.

Mandag morgen er vi klare for å rykke ut til jerbanestasjonen i Ngaoundéré for å møte besøket.

Vi håper det ikke blir noen avsporinger eller andre forsinkelser men satser på Camrails punktlighet!

Uansett: Vi gleder oss!

Julekalender i kortbukse

”Gata” roper Peder når han hører musikken som åpner hver episode av ”Jul i skomakergata”. ”Maker” roper han enda mer begeistret når han ser den gamle skomakeren som står på trappa og ser over brillene sine: ”Næmen… er’u her i dag å a…? Ja, ja du får bli med inn da skjønner’u. Ja, inn å varme seg litt i kulda. Ja, kan skjønne det. – ja, korslig det nå i vinterkulda. Bare sett deg ne’ du så setter jeg over en kaffetår jeg vett du, så må du smake på en pepperkake fra bakemester Snipp. Ja…!”

Gutta trekker kanskje et pledd over seg og later som om det er litt kaldt og koser seg hver kveld sammen med skomaker Andersen. Det er mangt og mye som har skjedd i verden siden 1979 da serien var ny, men julestemning blir det hvert fall i stua. At julestemningen noen ganger forsvinner i det tv’en skrus av og vi oppdager at vi er i tropene, ja det er i hvert fall ikke skomakerens feil…

I dag er det uansett bare 17 nellikspiker igjen i juleappelsinen til Andersen.

- Korslig det!

Verdensvid glede

Lørdag 2. desember har Oslo og Nore, begge de to lokalmenighetene vi har et spesielt nært forhold til julesalgsmesse. Vi er glade for å være deres utsendinger og ønsker dere lykke til med dagens dyst. Med deres fokus på misjon er det mulig for oss å gjøre denne tjenesten her vi er i Kamerun.

Første desember

I dag ble første "luken" i adventskalenderen åpnet. I år som i fjor henger det 24 kurver på en snor foran vinduet. Hva det er oppi får nok være en godt bevart hemmelighet, men gutta var storfornøyd med dagens "fangst".

Hjemme hos oss er det ikke bare en nedtelling til selve julefesten. I dag er det 10 dager til mormor og bestefar kommer. Gjett om noen som gleder seg!

Bedre dager

Jeg fikk for et par dager siden dette bildet tilsendt fra boder Øyvind Gjerpe i Oslo. Men hva som er galt med hans datamaskin vet ikke jeg. Nå ser jeg jo tydelig, selv med med vår dårlige nettforbindelse, at bildet viser en overdreven hevelse som ikke hører hjemme noen steds. Denne hevelsen er nå imidlertid borte og alt går så meget bedre.

Byll til besvær

Det er ikke bare mennesker som trives i Afrika. Her stortrives bakterier og basilusker av alle slag. Det er vel ingen nyhet. Med jevne mellomrom tar uhyrene bolig i våre kropper. Heller ikke det noen nyhet. Nytt er det derimot at jeg har fått en invasjon så å si midt i fleisen. (Mannen på bildet er til orientering ikke den ettersøkte belgiske seriremorderen politet er på jakt etter!)
Det som begynte med et lite sår er nå blitt en guffen verkende byll med ditto hevelse. Vondt er det også! Jeg har vel ikke blitt regnet for å være den mest forfengelige, men nå om dagen går jeg ikke lenger unna huset eller kontoret enn det som nødvendig. Dessuten får feberen meg til å holde meg mest hjemme. Jeg har vært på sykehuset og Medecin Chef har gitt meg en solid mengde piller.
– Vi håper på bedre dager!

Besøk

Vi har blitt kjent med ganske mange kamerunesere og trives godt sammen med dem. Her om dagen hadde vi besøk av familien Abdolaye. De har også tre gutter på nesten samme alder som våre og både store og små har det fint sammen. Endelig er det også greit å ha en samtale uten for mye problem med språket.

Mannen i familien er prest på kirkens sykehus og gjør en formidabel jobb. Masse arbeid og forstyrrelser nesten hele døgnet. Vi prøver å hinte om at det også er viktig å ta vare på familien, men vi tenker nok litt forskjellig...
Kona og jeg (Stine) går i en prestefruegruppe sammen hver fredag og har også store planer om å lære hverandre å bake gjærbakst og begnets. Det skal komme rapport når det skjer!

Peder og Shalom synes at biler er det beste som fins!

Hyllest til Johannes

Igår hadde Johannes Nyhamn, gamlelæreren i Kamerun, bursdag og vi benytter bare

anledningen til å rope hipp, hipp hurra for han! Han er en flott mann og vi savner han og hele familien hans. Håper at de koser seg med forberedelser til norsk jul og uteaktiviteter i snøen.

De store fotballgutta

Jan Erik har ofte snakket om at han skulle spilt bedre selv med en brukket storetå, når han en sjelden gang har sett en fotballkamp på tv. Vi har vært svært tvilende... Men en ettermiddag på Mballang gjorde under for fotballferdighetene til Jan Erik.

Resten av gjengen står målløse av beundring og hjemme har vi begynt å sammenligne han med en av de store!

Hatten er på!

Så er jobben gjort - så langt. I løpet av to hektiske døgn er 36 takesperrer heist på plass.

På bildet under ser vi hvordan en av de aller siste brikkene i puslespillet plasseres.

Universitetskirken reiser seg

- Så er dagen kommet som vi har ventet på. Endelig er mobilkranen her for å løfte taksperrene på plass.

Etter den tragiske ulykken den 25. oktober der Njell Lofthus falt og ble lam fra brystet og ned, har arbeidet naturlig nok stoppet litt opp. Skjønt stopp har det ikke vært. Rune Kristoffersen har midlertidig overtatt det dagelige ansvaret for byggingen og det har hele tiden vært noe aktivitet på tomta. Njell hadde rett før ulykken snakket med det fransk-italienske firmaet Dragage om muligheten for å skaffe en mobilkran for heve tak-konstruksjonen. Dere kan ikke forestille dere hvor eksotisk en mobilkran i Ngaoundéré er. - Det er som å se SS Norway på Mjøsa!

Hele dette arbeidet med kranen har blitt kraftig forsinket og det har i perioder hersket fullstendig kaos både om hvilke avtaler som er inngått og ikke minst til hvilken pris. I dag har jeg vært på byggeplassen og gjort de siste (?) forhandlingene med den franske sjefen og hans kamerunesiske kompanjong, vel å merke med god hjelp fra Njell. Han har hatt de store gutta på tråden mange ganger de siste dagene. De knallharde forhandlingene skjer fra sykesengen på Drammen sykehus. Dette er forresten en helt ny bransje for meg, særlig å ha med folk å gjøre som liker seg best når pengene er under bordet og ikke oppå. Jeg har derimot på skikkelig vis overlevert halvparten av pengene i dag - med god prestelig samvittighet - og betaler siste avdrag i morgen klokken 18.00. Da skal etter planen alle sperrene være på plass.

Så er det morsomt å se at arbeidet er i gang og at kirken er i ferd med å strekke seg mot himmelen!

Jentekveld

Selv her i Kamerun må vi ha jentekvelder en gang i blant. Denne gangen var det duket for en middag ute.

Et ganske eksotisk innslag. Vi kom til et helt vanlig hus, hvor vi utenfor kunne bestemme hva slags type fisk og hvor stor fisk vi hadde lyst på. Damen på bildet sto og stekte ettersom vi bestilte. Så var det bare å spasere inn i stua, som nok med årene hadde blitt gjort om til spisested. Men her var det sofaer å sitte i og tørkede blomster på veggene. Sofaer og sofaer, de var ganske harde og vi kunne kjenne treverket under, men hva gjør vel det.

Fisken og stekte bananer ble spist med fingrene - nydelig!

Jeg hadde en kjempekoslig kveld sammen med ettåring Anette, haldinger Kari Helene og Astrid Katrine og amerikanerne Katty og Debbi. Nå kan dere ha gjettekonkurranse om hvem som er hvem!

Don de récolte

Sist søndag var det høsttakkefest i vår kirke. Det er på mange måter et av årets høydepunkter. Gudstjenesten begynte klokken 8 og ikke lenge etterpå var hele kirken stappende full, ganske mange måtte nøye seg med en plass ute.

Alle kirkefolkene har forberedt seg til denne dagen i uker og måneder. Under takkeofferet skulle alle i tur og orden gi sin gave i forskjellige grupper. Søndagsskolebarna, eldsterådet, kirkeledelsen, studentene på Collège og arbeiderne på sykehuset og mange, mange flere kom dansende inn i kirken og gav sin gave. Misjonærene hadde jo selvfølgelig sin gruppe, til stor glede for kameruneserne. – Det er en kjent sak at de hvite sliter litt med dansetrinnene!

Fire kor sang mens den ene gruppen etter den andre toget inn. Her gav en både naturalia og penger.

Etter nesten fire timers feiring hadde kirken klart å samle sammen over 1.3 millioner f CFA. Ca 15 000 norske kroner som skal gå til lønninger og drift av kirken. Egentlig ganske imponerende, midt i fattigdommen!

Vi har fått kaniner

Etter ganske mye mas har endelig mamma og pappa funnet en som solgte kaniner. Vi har nå fått tre kjempesøte kaniner, en hunn og to hanner. Min kanin heter Henrik, Einars heter Johannes og Peder sin heter Mornefru.

Vi koser masse med de og finner mat til de hver dag. Kaninene spiser masse pattatblader, salat og gulrøtter. Vi må også skifte vannet hos de hver dag!

Så fra nå av slipper Peder å være kanin, selv om jeg tror at han egentlig synes det var ganske gøy!

Hilsen Gregor