BLI BESØKENDE NUMMER 1000

Redaksjonen i www.askjer.blogspot.com har besluttet å premiere den som blir besøkende nummer 1000. Om premien blir en termos, produsert i Nigeria, eller om det blir en reise Norge - Kamerun for to personer er ennå ikke bestemt. - Men følg med!

(Telleren finner du nederst i den hvite margen til høyre)

SKOLETUR

Det lukter blekk, lim og papir. Mange maskiner bråker så det er umulig å høre hva en mann prøver å fortelle. Hvor er Gregor og Einar?
Jo, de er på besøk hos kirkens trykkeri Ngaoundéré. Det var seks fornøyde barn og like mange voksne som gledet seg over skoleårets første utflukt i går. Den norske og amerikanske skolen pluss en gutt fra Finland utforsket trykkekunsten. Her fikk de se store maskiner som trykte plakater og bilder og en litt mindre maskin som var nøyaktig lik den Gutenberg trykte de første biblene på. Fortsatt i full drift!!

Selv om dataen har gjort sitt inntog også i Kamerun, er den heller fraværende inne på trykkeriet – men layouten blir gjort med data! Jeg (Stine) synes trykkeriet minnet meg om da jeg var på besøk på bedriften til min morfar.


Etterpå var det en kort matpakkepause før vi reiste hjem til en dame som lager tradisjonelle leirmasker og leirkrukker. Her ble vi møtt med hjertelighet og varme. Og da regnet plutselig kom styrtende, var det jo helt naturlig at vi alle tråkket inn i stua for å fortsette med leiren der! Gregor og Einar lagde hver sin maske og var stolte av resultatet, selv om det tar litt tid før produktet kan taes med hjem!

Til slutt gav hun oss en liten oppvisning i å lage krukker. Med noen svært enkle redskaper lagde hun en flott krukke. Det er vel flere enn meg som har sittet og svettet over en dreieskive, mens det som skulle bli en noenlunde rund krukke mer ligner ett mislykket askebeger. Her var det kun et lite lokk som var dreieskiven og hun holdt fart på den samtidig som hun formet krukke. Vi var mektig imponert og måtte kjøpe et eksemplar noen av hver av oss.Gregor og Einar syntes også at damen hadde en liten dyrehage. Det var katter, hund og en to uker gammel geitekilling som vi alle kunne kose med.

På vei tilbake til skolen var de veldig fornøyde og de fant de ut at de hadde vært innom mange av fagene på skolen: fransk, engelsk, kunst og håndverk og naturfag.

Årstider

Å snakke om årstider her i Kamerun er tullete - enten så er det regntid eller så er det tørketid. Våre kjære gutter begynner også og bli kamerunesiske. En ettermiddag satt Einar og funderte på været i Norge. Ja, er det vinter nå eller er den nesten ferdig? Storebror Gregor skyter inn med en kommentar om at nå har det jo akkurat vært sommer i Norge. Å, ja sommer ja, men da kommer vel våren snart da....
Det er ikke lett å være liten og minnene fra Norge viskes ut. Men en ting er vi alle enige om - vi savner en skikkelig skitur!
Hos oss har det regnet nesten daglig i ett halvt år. Ja, det er jo ikke slik at ikke sola skinner - for det gjør den også.
For kameruneserne er denne tiden en velsignelse. Nå er alt som ble sådd for et par måneder siden iferd med å kunne høstes og det er mat i overflod.

Det er også grønt alle steder og blomstene dukker opp overalt og skjuler søppel og gammelt skrot. Vi gleder oss over flott natur og fravær av støv som kommer inn på alle tenkelige og utenkelige plasser.

Men allikevel begynner både store og små å lengte etter sol hver eneste dag!

Vel hjemme

- Morgenstemning i Likok -

Planlegging i Afrika er alltid et litt risikabelt prosjekt. Det er litt som i Yatzy, - noen ganger vinner du og noen ganger taper du! Første dagen av turneen gikk som smurt. Brevene som var sendt her fra byen, via busser, markeder og kjentes kjente hadde kommet vel frem til rette vedkommende. Alle stedene vi kom til var vi ventet og vi ble godt tatt i mot. Noen menigheter var ganske så små, der kirken var et stråtak uten vegger og med stokker som benker. Andre steder var det mange mennesker og de hadde bygd fine kirker. Overalt hvor vi kom møtte vi en takknemlighet og glede som bare var helt fantastisk. I den bitte lille landsbyen Lewa-Faro fikk vi blant annet en hane som gave. Hanen ble bundet på biltaket og den fikk en siste luftetur før den havnet i gryta hos min preste-nabo.

Sent fredag kveld mottok vi et brev om at de fleste stedene vi skulle besøke lørdag og søndag ikke var riktig klare. Vi kunne ikke annet gjøre enn å returnere ett snaut døgn før planlagt. Vi hadde allerede rukket mye og truffet mange mennesker. Åtte gudstjenester i løpet av 24 timer tar på! - Selv for oss med over middels kirkekondis. Men det var fra ende til annen en stor opplevelse for meg å være med på.

For meg var denne turneen ”Afrika”. Ja, dette var SÅ Afrika at det var som nappet ut av en av Rolf Ekenes sine fargerike bøker! Veiene var like humpete og folket var like takknemlige, glade og engasjerte.

Men etter ett opphold i bushen er det alltid godt å komme hjem til familien og kunne sove i sin egen seng, - uten lopper og lus!

- Kvinnen ved brønnen i Likok grytidlig lørdag morgen -

Nedtur? - Nei turné!

Fredag morgen bærer det ut på min (JE) første turne. Presten jeg reiser sammen med har ansvar for et titalls lokalmenigheter som er spredt over et ganske stort geografisk område. Det er evangelister og katekister som har ansvaret for søndagsgudstjenestene, men det er bare ordinerte prester som kan forvalte nattverden. Oppdraget var altså å forrette noen nattverdgudstjenester i utvalgte landsbyer.

For noen dager siden fikk jeg programmet. Det later til at det ikke blir tid til å kjede seg:

Programme de Tournée:

Le 15 septembre 2006:
Mayo Daniel 7 H 00
Toumbouroum 8 H 30
Laoukobong 10 H 00
Bawa 12 H 30
Lewa-Faro 15 H 00
Guéna 17 H 00

Overnatte i Likok

Le 16 septembre 2006:
Likok 7 H 00
Marma 9 H 00
Louga 11 H 00
Lewa-Moussa 13 H 30
Tekel 15 H 00

Overnatte i Makor

Le 17 septembre 2006:
Makor (katekist-innsettelse) 8 H 30

Foran ligger det tre dager tettpakket med program. Det er spennende, men jeg gleder meg! Lite vet jeg om hva som venter oss men det jeg vet er at vi er ventet dit vi kommer. Har du sett minneordet som står øverst på siden vår? ”Gud ville kunngjøre for dem hvilken rikdom av herlighet denne hemmelighet betyr for folkeslagene: Kristus blant dere, håpet om herlighet!” (Kol 1, 27)
Det er dette det handler om!

Potte tett...?

Hei, jeg er en gutt på to år som driver og trener på å gå uten bleie. Men som dere kanskje ser har jeg ikke helt kontroll på når det kommer "noe". - Og når jeg oppdager det er det gjerne litt for sent... Mamma og pappa sier jeg må si fra, men det er lett for dem å si! Ellers prøver jeg meg på potta morgen og kveld, og viser mer enn gjerne bort resultatet!

Men for de som sier det er lett å slutte med bleie, de kan bare ringe meg for en alvorsprat! - Jeg gjør tross alt så godt jeg kan!

Peder

Bloggen går så det suser

Til vår store glede har overraskende mange interesse av bloggen vi har fyrt opp. Særlig hyggelig er det når noen legger igjen en liten hilsen og i går fikk vi mange i anledning ettårs-jubileet.
Selv har jeg moret meg å se på litt statistikk i forhold til de som er innom siden.

For eksempel har vi en graf som viser hvilke land de besøkende kommer fra?


Norge: 67,01% (rød)
Sverige: 0,21% (grønn)
Danmark: 0,21% (blå)
England/USA: 4,98% (gul)
Andre: 27,59% (lilla)



Må bare innrømme at jeg er mest spent på hvem den svensken og dansken er. Har noen noen forslag? Min teori er at en av våre faste lesere under en harrytur har begått et besøk på en eller annen cyber-kafé i Strömstad eller Fredrikshavn...

Vel, i dag har vi altså presentert hvilke land leserne våre kommer fra. I morgen vil vi offentliggjøre en statetikk som viser hva den enkelte besøkende spiste til middag i dag (mandag). - Storebror ser deg, så velg noe sunt!

ETT ÅR I KAMERUN

Grytidlig den 10. september 2005 forlot vi Norge og samme ettermiddag ankom vi Kamerun for første gang. Dørene hadde åpnet seg for en ny verden og vi var spente på hva som ventet oss i vår totalt nye tilværelse.

Vi kom til den dampende heite byen Douala og ble værende der i fire-fem dager. Det ble et brutalt møte med Kameruns miserable infrastruktur. Fly som skulle gå men som likevel ikke gikk. Klærne klistret seg til kroppen og i køene på flyplassen var det vanskelig å avgjøre om det var naboens eller ens egen svette som rant nedover bena. Vi landet i Douala lørdag ettermiddag men kom ikke frem til Ngaoundéré før torsdag 15. september. Allerede første uka hadde vi vært oppe til eksamen i det viktigste faget i denne bransjen: Tålmodighet.

Året som har gått har uten sammenligning vært det mest spennende, utfordrende, lærerike og fullstendig annerledes enn noe annet år. Året har på alle måter, på godt og vondt, vært en eneste lang oppdagelsesferd; I forhold til klima, kultur, folk, arbeidsoppgaver og ikke minst språk. Vi har store som små møtt mennesker fra mange ulike land og vi fått venner blant nordmenn, amerikanere, franskmenn og kamerunesere. Vi har opplevd å være hverandres familie i kollegafellesskapet og knyttet vennskap på tvers av tradisjonelle generasjonskløfter. Vi har også fått erfare den vemmelige ydmykelsen det er å komme til en kultur der en ikke kan kommunisere. – Den første tiden kunne man ikke engang snakke om været. Været... - Vi visste knapt hvordan vi skulle takke for maten…

Vi glemmer ikke så lett den første natten vi skulle legge oss til å sove i huset vårt her i Ngaoundéré. Vi hadde i Norge hørt så mye fantastisk om Afrika-natten. Men maken til bråk, - så mange lyder! Hunder som bjeffer og sloss, de gjennomtrengende ropene fra opp til flere moskeer på en gang, haner som hyler, trommer og sang fra en eller annen tradisjonell fest i nærheten, vakten som patruljerer rett utenfor vinduet vårt og gresshoppene som forvandler natten til en skurrende radiosending. Omtrent sånn føltes det. Men etter et par netter sov vi som steiner, midt i alt bråket.

Det var uten tvil en stor overgang å flytte fra trygge og forutsigbare Ekeberg i Oslo til Ngaoundéré midt i Kamerun. For oss voksne var det så sin sak, vi hadde tross alt selv tatt avgjørelsen om å reise. For barna var det annerledes. Når voksne spurte de om ”de gledet seg til å reise til Kamerun?” i tiden før avreise, svarte de alltid kontant ”NEI”. Det har nok blitt en og annen tårevåt kveldstund der Einar og Gregor har lengtet hjem til venner og familie i Norge. Men de fikk fort gode venner. Samuel, Mikael og Daniel gjorde livet morsomt og det var takket være dem ikke så verst å bo i Kamerun likevel. Nå er det ingen andre norske barn her, men de har alle tre funnet seg godt til rette. Gregor og Einar trives på skolen og blant venner. Vi er glade for de to besøkene vi har hatt. Først farmor og farfar i julen og så kom tante Torgun og tante Kjersti i påsken. Det betydde utrolig mye for oss alle sammen!

På en måte har året gått fort, på en annen måte føler vi at vi har vært her aldri så lenge. Vi har sett og opplevd mye og truffet så mange flotte mennesker. Vi føler oss privilegert som får lov til å være her, og vi er glade for at vi får lov å ha denne tjenesten. Det betyr ikke at vi aldri lengter hjem eller savner venner og familie. Tvert om. Men nå er det her vi bor og det er her vi lever. Det føles egentlig helt greit. Vi er stadig spente på hva som skjuler seg i fremtiden, men er overbevist om at vi har det beste igjen! Vi er alle blitt oppriktig glade i dette mangfoldige landet og folket som bor der!

Ettårs-jubileet feires etter kirketid på vår stamrestaurant ”Le meilleur” og til ettermiddagskaffen spretter vi en norsk melkesjokolade. – Eller er det kanskje litt for drøyt…?

Den store sykedagen

Anette (ettåringen) har ligget til sengs et par dager med forkjølelse, og idag var det Jan Erik sin tur. Jeg måtte være litt sykepleier før jeg gikk ned på morgenandakt på hovedadministrasjonen.
Jeg var ikke kommet opp derfra før Gregor kom springende og sa jeg måtte hjelpe Annbjørg (læreren). Da jeg kom ned på skolen var hun helt utslått i ryggen og måtte støttes hjem til senga.

Da hun var vel i seng var det å fortsette som lærer for Gregor og Einar. Vi hadde matteprøve og litt annet før jeg fikk tak i fransklæreren deres. Han skal fortsetter undervisningen ut dagen.

Så måtte jeg en tur opp til Anette som fortsatt er sengeliggende for å se om hvordan det var med hun. Hun var bedre, men holdt senga.

Som dere skjønner er det ikke veldig alvorlig, men slik er dagen akkurat idag.

Vi håper og ber om at de snart er på beina igjen alle sammen!

Kjøttdisken

Det går sjelden mange timer mellom hver gang det er noen som tilbyr sine tjenester på døra hos oss.
En dag da jeg var på vei ut av døra for å se om Peder fortsatt befant seg i nærområdet kom det en mann trillende på en trillebår. Den var dekket med en stor papirsekk. Etter den omstendige hilsingen som man utfører i dette landet lurte han på om jeg kunne tenke meg litt grisekjøtt. Jo, gris hadde ikke vært dumt...
Han løftet på papirsekken og der lå hele grisen i trillebåra med beina sprikende til alle sider.

Ja, jeg kan innrømme det; jeg er av den typen som synes at det er helt greit å kjøpe et kjøttstykke i butikken, men vil helst ikke tenke på hvordan en levende gris har blitt til et stykke kjøtt!!

Så nå var gode råd dyre hvis det skulle bli noen gris på oss. Jan Erik kom heldiggris til unnsetning, selv om han ble dratt opp av sin noe uvanlige middagslur. Et stykke av grisen ble veid, prutingen foregikk så lenge som det er anstendig og kjøttet var vårt. Nå skulle det bli svinekjøtt for første gang siden vi kom hit til Ngaoundéré. Resten av kvelden var Jan Erik slakter, og det ble både skinkestek, skinkebiff og wokkjøtt. Og den som klager på at det er så mye fett på grisen, har ikke sett min mann skjære opp kjøtt!

Det beste av alt er jo at alt det som han skjærer bort, er det som kamerunesere synes er aller best. Derfor ble det flere andre familier som også hadde fest med svinekjøtt den dagen!

Bryllup i Mbé

Vi var så heldig å bli invitert i bryllup nå i august. En av de nyutdannede prestene skulle gifte seg og begivenheten skulle finne sted en times kjøring herfra, i familien Kaldhols store sted Mbé. Alle offentlige vigsler skjer på rådhuset, men mange velger en kirkelig velsignelse etterpå. Vi bestemte oss for å komme til den kirkelige velsignelsen, fordi rådhuset som regel kun er en eneste lang oppdragelse i venting.

Vi skulle ha med oss noen kamerunesere som var lykkelig over å få en gratis reise. De hadde vi innprentet at vi skulle reise kl 14.30 og det betød at de måtte innfinne seg da og ikke en time seinere som er kamerunesisk normaltid. Da klokka var slagen stod alle kameruneserne klare, men hvor var pastoren. Han sprang rundt og lette etter klut og vann. For dressen hadde ikke vært i bruk på nesten et halvt år og var full av mugg.... Ja, det lønner seg visst ikke å ha flere klær enn de man til enhver tid kan kle seg i!

Vi kom oss avgårde litt etter tida, men rakk velsignelsen med god margin. Rakk til og med noen runder med omvisning av landsbyen. Velsignelsen var en flott opplevelse med masse mennesker, flott korsang og et alvorstynget brudepar. Etter kirken var festen i et klasserom i nærheten. Da var det først å koble inn aggregatet, for strøm er det selvfølgelig ikke i denne landsbyen. Etter sigende stemte befolkningen på feil parti til valget, og sånn blir det ikke strøm av! Men lys ble det og mat i massevis. Her var det røket fisk, grillspyd, koskos, salater og kjøttboller. Vi spiste med god appetitt og det var det flere andre som gjorde også. Kamerunesere har den rangordning ved matbordet at de gamle får først, fordi de spiser ikke så mye. Tilslutt får ungdommene og da skrapes fatene - uttrykket: Nei, takk jeg er mett er det sjeldent bruk for!

Etter som vi er blitt fortalt er ofte bryllup en litt kjedelig og langtekkelig affære, men her var det fart på sakene. Kanskje fordi representanten til NMS, Ranveig hadde en finger med i spillet. Det var gaveoverrekkelse, noen leker, taler og dans. Det er ikke alle bryllupsgjestene som har råd til en gave, men de fikk noen glass og litt penger. Pengene fra oss skulle gå til innkjøp av et par plaststoler - som vi tror kunne komme til nytte.

Fordi det å være prest i kirken her innebærer et liv langt fra luksus. Vi hadde sett at de flyttet inn i en prestebolig rett før bryllupet og flyttelasset inneholdt kun en madrass og en liten kommode, i tillegg til klær og litt kopper og kar. Kamerun virker av og til uendelig langt fra Norge!!!

Her går'e unna, Gunnar!

Det har kommet inn spørmål om dette bildet symboliserer den politiske og økonomiske situasjonen i Kamerun for tiden. Det velger vi ikke å kommentere... Men å påstå at alt går på skinner vil være å overdrive. Vi kan si så mye som at det ikke er bare denne bilen som går på skeive!

Men midt i galskapen er det faktisk litt sjarmerende. Utrolig nok!