Tilbake i gamlelandet

Etter en hektisk periode med avskjeder og tårer var det fint å komme tilbake til Norge. Vi kjenner på gleden over å få møte mange venner og familie igjen, samtidig som hjertet vårt fortsatt sitter litt igjen i Kamerun. Men det har ikke blitt så lang tid til å dvele ved det. Vi er i full gang med litt oppussing i huset i Oslo, etter noen år med utleie er det greit med en liten overhaling. Så Jan Erik har tilbrakt noen dager der. Gregor tilbringer for tiden dagene på leir og vi andre håper at han har det topp!
Jeg (Stine) er nå kurert av shopping. De fleste klærne vi hadde i Kamerun var ganske slitne så de ble lagt igjen til venner der ute. Og når det kun er sommer og sol i Norge også, er det jo påkrevet med mer enn en shorts og t-skjorte til hver av gutta. Så da var det jo bare å reise på handletur i Tønsberg. Når vi er i Kamerun drømmer vi om å kose oss på handletur i Norge, men jeg må bare si at det er litt oppskrytt. Blir sliten i både armer, bein og hode - jeg har ihvertfall fått min dose nå!
Ellers nyter vi jo sommervarmen. Einar og Peder har allerede prøvd badevannet og var positivt overrasket. Vi kjenner at det er godt med ferie nå, så det blir kanskje ikke så mye skriverier. Men vi skal prøve å komme med en fyldigere oppdatering fra de siste ukene i Kamerun etterhvert!God sommer!

Siste nytt - valg av biskop!

I natt kl 01.00 fikk jeg melding fra Jan Erik om at biskopen var valgt. Da hadde alle delegatene vært samlet fra tidlig morgen til altså seine natta for å avgjøre store saker i kirken og det hele ble avsluttet med valg av biskop. For å komme med de tørre fakta ble Nyiwe Thomas (nåværende kirkepresident) valgt til EELCs første biskop med 63% av stemmene. Hans motkandidat, Rev. Djidere Daniel fikk 33% av stemmene.

Dermed var det klart for at kirkepresidenten kan fortsette som biskop i fire nye år. Som en liten kurositet så våknet jeg av et utrolig jubelrop i nabolaget rett før jeg fikk meldingen, så noen var tydeligvis strålende fornøyd!

Synode i Bankim

Sitter her på kontoret og kjenner på stillheten. Kun en gressklipper slår et sted i det fjerne. Ellers er det stille, ingen mennesker som kommer og går, ingen latterkuler fra naborommet eller folk som spør etter Controleur general. Det er kun Trude Tomren og jeg som fortsatt prøver å gjøre litt fornuftig. Men hvor er resten?

Jo, de har reist til kirken sin generalsynode i Bankim. Litt avhengig av hvor fort man kjører er det et par dagsreiser herfra (med bil vel og merke). Det er en ganske liten plass som nå har fått storinnrykk av delegater og andre som vil følge synoden. I går var det opplesing av rapporter og referater, mens programmet idag skulle bestå av flere foredrag. I morgen er den store dagen i manges øyne. Da er det valg av nasjonal biskop. Det er to kandidater til stillingen og alle vet at temperaturen kommer til å bli meget høy. Spenningen er også stor fordi det er første gang i historien at det skal velges en biskop.

Vær gjerne med å be om at Herren må få lede valget slik at Hans vilje må skje og at den som velges må være en ydmyk arbeider i Hans vingård!

PS: Det kommer en fyldigere dekning av synoden når mannen er vel tilbake igjen!

Skoleferie - jippi!!

Jeg har nå endelig fått skoleferie og det er deilig. Hver morgen våkner jeg fornøyd og glad over at jeg ikke trenger å skynde meg for å få spist maten og kledd på meg før jeg skal på skolen. Nå kan jeg bare krype ut av senga og bort i sofaen hvor jeg setter meg for å lese Donald og slappe av. Etterhvert kommer noen venner på besøk for å leke med biler og lego.

Men nå skal jeg fortelle dere litt om avslutningen på skolen:

På onsdag morgen reiste pappa og jeg til jernbanestasjonen for å hente mamma som kom med toget. Jeg hadde allerede pyntet meg med fin skjorte og sort bukse og da mamma kom, dro vi rett til avslutningen. Jeg hadde øvd ganske mye på det jeg skulle si, men dagen før avslutningen klarte jeg ikke å huske alt sammen, så derfor var det en annen som ønsket velkommen på engelsk. Greit nok for meg, men nå kan jeg ihvertfall dét, hvis jeg skal få bruk for det en gang.

Men skoleavslutninger tar lang tid! Alle barna skal opptre med enten sketsj, sang, opplesing eller dans. Så jeg synes at det ble litt kjedelig etterhvert. Plutselig datt det ut en knapp i skjorta mi og jeg fikk lyst til å se om den kunne passe inn i nesa mi. Det gjorde den, men den ville jo ikke komme ut igjen. Jeg prøvde alt mulig, men knappen gikk bare lenger og lenger opp i nesa. Da ble jeg litt redd og måtte vinke på mamma. Hun ble visst litt redd hun også og snakket om at vi kanskje måtte på sykehuset. Pappa var også der og han tok fram Leatherman'en sin for å leke doktor. Men så måtte jeg nyse og ut kom knappen uten at noen gjorde noe. Mamma tok knappen og jeg gikk tilbake på plassen min.

Jeg skulle være med på en danseforestilling. Men det synes jeg var ganske skummelt. Det er heller ikke så veldig morsomt når alle sammen kommenterer og ser på hvordan han "hvite" danser... Men jeg prøvde jo litt.... Plutselig kunne jeg ikke huske hvordan de bevegelsene var... Jo, sånn var det jo... Tilslutt fikk vi kjærlighet på pinne, popcorn og tyggegummi.

Mamma fortalte meg også at jeg hadde bestått, slik at jeg kunne begynne i Grande Section til neste år. Men det bryr jeg meg ikke så mye om, jeg skal jo "dumpe" til barnehage!

Hilsen Peder 4 år

Overrekkelse av diplomer i Nom-Kandi

I dag har det vært avslutning av det toårige bibelkurset i Nom-Kandi. 16 stolte unge menn mottok sin diplom for vel gjennomfort studie. På forhånd hadde ikke jeg skjønt hvilken stor fest dette egentlig var for de involverte. Dette var ikke bare en stor dag for studentene selv, men for hele familien, slekta og landsbyen. Gudstjenesten ble lang og god. Barnedåp, nattverd og altså overrekkelse av diplomer. I tillegg kom en lang rekke taler og hilsninger. Etter som det er siste gang jeg var i Nom-Kandi før vi reiser tilbake til Norge, fikk festen et lite innslag av avskjed. Følelsen kan best beskrives som god-vond. - "God" fordi det er veldig hyggelig å høre gode ord, "vond" fordi jeg skjønner at dette skal jeg snart reise fra og heretter bare drømme om...

Jeg hadde ikke trodd at det kom til å bli så følelsesmessig sterkt å følge disse 16 guttene fram til denne dagen. Det må være første gang jeg har kjent på en slik farsfølelse overfor folk jeg tross alt ikke kjenner SÅ godt. Jeg håper det skal gå dem godt, og at Herren kan bruke disse studentene til beste for Guds rike.

Etter selve utdeling av diplomene stilte studentene seg på rekke og det ble åpnet for at konene deres kunne komme fram med blomster og gratulasjoner. For å si det sånn; det kom flere enn koner! Det ble trommet, sunget og danset. Absolutt alle i kirken skulle fram for å omfavne og gratulere studentene. Etter hvert ble situasjonen nokså kaotisk og den lokale presten hadde sitt svare strev med å få folket til å skjønne at vi måtte komme videre i gudstjenesten. Flere ganger gjorde han noen helhjertede forsøk på å få orden, men måtte bare sette seg ned. Smilende og leende. Det er dette kamerunerne elsker; fest og glede!


Her ser vi Rév Moïse Doyambé, nasjonal direktør for EELC sitt ungdomsarbeidsarbeid, som spiller gitar og synger. Han klarte meget godt å engasjere menigheten i Nom-Kandi!

Etter gudstjenesten fulgte en sjelden omstendelig fotograferingsseremoni. Ikke var det bare gruppebilder av ulike fasonger, men hver student skulle hver for seg fotograferes sammen med "le Directeur" og aller helst sammen med regionalpresidenten eller med en av de seks-sju andre prestene (lærere på bibelskolen) som hadde kommet fra byen. Det var overraskende mange kombinasjonsmuligheter!

Gudstjenesten begynte rundt åtte og jeg var ikke hjemme før klokka var nærmere 16. Trøtt og sliten. Med et bredt smil kunne jeg legge meg ned på puta og sove en times middagslur, fullstendig overbevisst om at livet i Afrika er like variert som det er vakkert!

Vi gratulerer Marianne og Gunnstein!

I dag giftet Marianne og Gunnstein seg. Vi gratulerer de nygifte så mye! Stine var så heldig å være med på festen og vi venter i spenning på bilder og nøye referat når hun kommer tilbake til Ngaoundéré på tirsdag eller onsdag. Bryllpsgjestene var samlet på Eidsfoss hovedgård. Samtidig satt vi rundt et bord på en mer eller mindre shabby restaurant i Kamerun og feiret på vår måte. - Internasjonal bryllupsfeiring med andre ord!

Kristi himmelfartsdag

I dag er det Kristi himmelfartsdag og vi har hatt en lat dag hjemme. Vi har ikke engang vært i kirken. Snakk om misjonærfamilie! - Stua er full av tønner, trekasser og andre ting som skal pakkes i containeren. Stine er en snartur i Norge for å gifte bort søster Marianne på lørdag. Her i Ngaoundéré steller vi gutta hjemme; så godt vi kan. - Det er ikke så lett kan dere tro… Men mamma kommer hjem allerede på tirsdag i neste uke.

Fram til søndag blir jeg mye opptatt med forberedelser til avslutningsseremoni for bibelkurset i Nom-Kandi. Da blir det stor gudstjeneste med dertil hørende diplomutdeling, taler og kirkemiddag. Det gleder jeg meg til! Første pinsedag, 31. mai, står avslutningen av bibelkurset i Gamba for tur.

Kameruns nasjonaldag 20. mai. - Gratulerer med dagen!

17. mai i Kamerun - Gratulerer med dagen!

Kvinnestevne i Meiganga

I plaskende regn la vi fredag for et par uker siden ut på en 160 km lang humpete og glatt vei mot Meiganga. Bilen var stappet full med 8 damer og selvfølgelig også nok av bagasje. Veien lignet mer på en krøttersti, men hvis vi i det hele tatt skulle komme fram før midnatt var det bare å sette opp farten. Jeg var sjåfør og følte meg, merkverdig nok, ganske komfortabel med situasjonen. Plutselig var det en hump jeg ikke så, og da damene fikk nærkontakt med taket slik at parykken til en av våre kamerunske søstre plutselig befant seg i fanget, fant jeg ut at det kanskje var best å ta den tiden det måtte ta.

Vi kom vel fram til Meiganga og ankom kirken i det mørket falt på. Her var det duket for internasjonal aften, med både sang fra Nigeria, Den sentralafrikanske republikk, Kamerun og selvfølgelig også Norge. Det ble en flott kveld med mye lovsang og dans. Morgenen etter ringte telefonen min kl 06.00 og jeg ble jo litt bekymret for hva som nå hadde hendt. Heldigvis var det bare Jan Erik som hadde fått et problem i hendene som måtte løses. Når han våknet ved 5 tiden på morgenen hadde hans gode venn Djidere Mathieu etterlatt seg 15 ubesvarte anrop på telefonen. Dette skyldtes at han skulle holde bibeltime på kvinnestevnet, men på grunn av togstans og også problemer med bussen, hadde han tatt motorsykkelen sin for å kjøre til Meiganga. Det hadde selvfølgelig ikke gått så bra og det hadde blitt en slitsom tur hvor han måtte sove under åpen himmel og gå i mange timer før han endelig kom fram til et sted hvor han kunne ringe. Nå hadde han altså behov for at noen kunne hente han på veien. Heldigvis kunne NMS stille med bil og jeg fikk etter hvert sendt en sjåfør for å hente han!

Noen timer etter oppsatt program kunne Djidere Mathieu holde sin bibeltime. Før han begynte fortalte han levende om sin strabasiøse tur til Meiganga og også om hvordan Gud hadde sendt bønnesvar. Av og til er det jo fint å kunne ha en liten finger med i et bønnesvar også. Bibeltimen handlet om hvordan vi kunne leve nær Gud og gjennom det også kunne peke på Jesus for andre mennesker slik at kirken kan oppleve vekkelse. Gjennom gode bilder og tydelig tale tror jeg at det var flere enn meg som fikk mye å ta med seg. Bjørg Myhre, som jobber i NMS i Møre, fikk også dele en oppmuntring om at det er vi som planter og vanner, men bare Gud som gir vekst!

Selvfølgelig var det også mat på stevnet. Hvert distrikt i Meigangaregionen hadde ansvaret for en matservering hver. Her kommer damene dansende inn i kirken med maten for å velsigne den. Etterpå ble all maten fortært på kvinnesenteret rett ved kirken. Det var mye godt på bordet og Møyfrid Lunde og Bjørg Myhre som var på Kamerunbesøk, fikk spist skikkelig tradisjonell mat!

På ettermiddagen var vi på besøk hos Lamidoen (lokal konge). Det var en staselig mann som tok varmt imot ca 100 damer i Lamidatet. Det som gjorde størst inntrykk på meg var da kona hans kom inn og han varmt omtalte henne som hans dronning. Det er sjelden å høre at noen uttrykker stolthet over kona si, spesielt i muslimske miljøer. Etterpå fikk vi vite at han kun har en kone. Selv om mange muslimer har prøvd å overbevise han om at han bør ta flere koner, har han gitt tydelig uttrykk for at han ikke ønsker seg noen flere. Det er jo en fin honnør til det monogame ekteskapet som til tider har harde kår i dette landet. På søndag var det festgudstjeneste som varte i nesten 5 timer. Lovsang, korsang, bibellesing, preken og forbønn var noen av leddene i gudstjenesten. Men dette var også en takkegudstjeneste for den fantastiske tjenesten som Satou Marthe har gjort som leder for Femmes pour Christ (FPC) gjennom 19 år. Hun ble behørig takket fra alle kvinnene i de forskjellige regionene og mottok mange flotte gaver.

Så var det bare å humpe enda en gang i fire timer før vi ankom Ngaoundéré, slitne, men fornøyde over en flott jentehelg. Og hvis noen skulle være i tvil; vi hadde også satt av tid til både skravling og sjokoladespising!

Bare en liten apettittvekker til slutt: grillet kuhode....

- Du går ikke konk av å gi en Munch!

Edvard Munch har fått bety mye for Norge. Nå skal han få lov til å bety mye for misjon også. Vi oppfordrer med dette alle til å la den gode Edvard få en rundreise i misjonens verden han aldri vil glemme. Til opplysning er Munch mannen som pryder 1000-kronerseddelen vår.

Saken er et NMS i disse dager har startet en "Tusenkronerrulling". Grunnen er at finanskrisen og valutasituasjonen har sendt NMS-økonomien til bunns, med et underskudd på 18 millioner i fjor.

Årets budsjett må derfor skrelles og det kommer til å føre til kutt både i hjemmearbeidet, men også ute på feltene. Noen prosjekter hos oss vil får betydelig mindre å rutte med. Så nå kommer finanskrisen for fullt hit til Afrika også!

Vi vet jo at det også har blitt mindre å rutte med i Norge, men vi er allikevel ganske overbevisst om at standaren på leveforholdene i Norge er noe ganske annet enn her ute. Vi er derfor frimodige og spør dere om å hjelpe NMS igjennom krisen. Trykk her for å gi 1000 kr.

Eller du kan gå inn på NMS sin hjemmeside for å få kontonummer og lese mer om aksjonen. - La Munch komme ut på tur!

Verdens malariadag

Myggen blir omtalt som verdens farligste terrorist. Hvert år blir nesten fem hundre millioner mennesker smittet av malaria og årlig krever sykdommen langt mer enn to millioner menneskeliv; de fleste er mennesker som bor i Afrika sør for Sahara. Tilgangen til behandling er ofte svært dårlig. Den 25. april er av Verdens Helseorganisasjon utpekt til verdens malariadag. (Kan det være derfor huset vårt er fullt av mygg for tiden?) Målet for WHO er å sette fokus på forebyggende tiltak og viktigheten av å komme fort i gang med behandling. FN har som mål at ingen skal dø av malaria innen 2015. Dette er et av de ambisiøse tusenårsmålene.

Bare her i familien har fire av fem hatt malaria. Stine har sluppet unna. Symptomene kan være nokså forskjellige og det er ulikt hvor hardt den rammer: For Peder ble det nesten som en lett influensa, men for Gregor ble det sykehusinnleggelse med dertil hørende bekymringer. Når man er i nærheten av sykehus og har tilgang til medisiner går det som oftest veldig bra.

Annerledes er det for de som ikke har råd til å gå på sykehus, for de som ikke har anledning til å skaffe seg et myggnett å sove under om natta eller for de som ikke vet at det faktisk er myggen som kan gi denne sykdommen. Mange mangler elementær kunnskap. Spørsmålet er om vi sammen gjennom planmessig arbeid vil klare å nå FNs tusenårsmål.

En stor og sterk verden kjemper mot en liten skapning som veier mindre enn et gram; et fnugg som er en mye større trussel mot menneskeheten enn det svineinfluensa er. – Er det ikke rart?

Ett år etter

I dag har det gått ett år siden ulykken på Garoua veien. Det ble en rar dag! En dag med arbeid, ettertanke, fest og glede. Sammen med min prestekollega Doudet Luc var jeg i dag tidlig på vei til Gamba for å ha kurs på bibelskolen. Fredag 25. april 2008 var jeg på vei til samme landsby. På hjemveien skjedde motorsykkelulykken som fikk meg til å tro at livet var over. Jeg husker fremdeles, der jeg lå fullstendig lammet, at jeg tenkte at "det er vel sånn man dør". Dagene som fulgte var fylt med spenning og engstelse. "Kommer jeg til å kunne gå? Er det brudd i nakken? Kommer jeg noen gang til å komme tilbake til Kamerun?" Spørsmålene suste rundt i hodet mens smertene herjet i kroppen. Vi visste så lite. Store og små lot seg bekymre.
Det var rart å stoppe bilen i dag for å gå rundt på ulykkesstedet.

Doudet spurte meg og prøvde å se for seg hvordan ulykken hadde skjedd. Gutten som hørte til i landsbyen kunne fortelle at avstanden mellom der jeg ble funnet og der motorsykkelen lå var mer enn tjue meter. Mennesker er ikke skapt for den slags flyturer! - Hvordan kunne du overleve en slik ulykke, spurte gutten. Jeg bare så på ham, slo ut med armene og smilte. Det kunne derimot Papa Doudet fortelle gutten. Der vi stod ba Doudet en bønn, takket for livet og lovet Herren for hans underfulle nåde og makt.

Det er nesten for godt til å være sant. Denne helgen har jeg vært på reise siden torsdag morgen; besøkt bibelkurs og fulgt studentene i den siste fasen av studieopplegget. Oppdraget stoppet ikke opp med et seks måneders sykeopphold i Norge. Kreftene og motet har kommet tilbake, selv om jeg kjenner smerter hver eneste dag. Men hva gjør vel egentlig det? Den siste helgen med studentene i Gamba bestemte vi oss for å feire livet. Det gjorde vi med sang, couscous, taler, bakevarer og Coca Cola. Bedre kunne det ikke bli! Vi ble enige om at det er så alt for lett å huske på "vondter" og så alt for vanskelig å huske og vise takknemlighet. Sånn er visst vi mennesker skrudd sammen... - Jeg inkludert.

"Livsfesten" fortsatte hjemme. Stine har denne helgen reist på Kvinnestevne i Meiganga, så vi guttene var hjemme alene. Det ble taco, Olsenbanden jr. og sure sild. Etter guttene hadde lagt seg stelte jeg i stand en liten soirée for vaktstyrken på stasjonen. De hadde som vanlig appetitten i orden. Humøret var det heller ikke noe i veien med. Før de gikk reiste min gamle "oncle" seg, holdt en liten tale og avsluttet med en bønn. Han bad på mbom. Jeg skjønte ikke mye av det han sa. - Men man behøver ikke kunne mbom for å skjønne takknemlighetens språk. Akkurat det språket vil jeg forresten på en dag som denne oppfordre alle til å bruke mye, mye mer!

Ordet som bedre enn noe annet oppsummerer denne lange og innholdsrike dagen er; TAKK!