God jul

Med dette ønsker vi alle leserne våre en riktig god jul!

Julaften hadde vi norsk gudstjeneste i bønnehytta, der var det stappfullt. Omtrent 30 mennesker var til stede. Da kom både julefryden og julestemningen dalende. Senere gikk vi hjem og spiste vår ribbe som bare noen dager før hadde gått rundt på egne ben. Takket være Stines, Hermans og Oddveigs kokkekunster ble det et herremåltid. Så var det tid for julegaver og guttene var i storslag. Gjestene hadde med seg så mange gaver fra familie og venner at vi voksne nesten er litt skamfulle. – Men tusen takk for alt sammen!
Klokka 23 hadde vi en samling rundt bålet der vi sang julesanger sammen med vaktene på stasjonen. - Fransk, norsk og fulani i skjønn forening. Faktisk ganske eksotisk under Afrikas stjernehimmel! Vi skjønner litt av hvordan det må ha vært å være ute på ”markene for å holde nattevakt”!

Her er folket på vei hjem fra en feiende flott 1.juledagsgudstjeneste. – Ser vi ikke glade ut…?

Oddveig blogger også: JESUSFILM I BUSHEN

Etter å ha kjørt i ½ time på hopp-og sprett-vei, er vi framme i Youko, en liten landsby ute i bushen. Klokka er 18.30 og det er helt mørkt, ingen elektrisitet her. Katekisten slår på kirkeklokka(bilfelg) og når vi har rigget til aggregat og div., er det klart for JESUS-film.

”Kino-salen” er blitt full av folk. Små og store har kommet fra stråhyttene i området, og noen har gått veldig langt. Over oss blinker en vakker stjernehimmel. I horisonten lyser flammene opp, de brenner gras på denne tiden.
Filmen er oversatt til deres språk – fulani - og det er tydelig at de får med seg flere poeng enn oss. Men filmen er bibeltro, og vi følger lett med i historien fra Maria får beskjed av engelen Gabriel til Jesu Himmelfart.

Min bønn er at også denne filmen kan åpne øyne og hjerter til å se, høre og ta imot verdens frelser- JESUS KRISTUS.

Velsignet jul ønskes fra Oddveig

Jens er kommet

Svett, trøtt og sliten kom Jens til Ngaoundéré mandag kveld. Nesten 26 timer på toget gjør noe med toppformen. Men lykkelig og glad kunne han sige ned i en stol etter at han hadde åpnet kofferten sin. Han kom med nye forsyninger av alle slag. Ikke minst kom han med en ny dose mokkabønner. Vi takker alle bidragsytere så mye!

I en mørk høstkveld for et par måneder siden satt vi og skrev ”ønskeliste” til familien i Norge. – Hva ville vi få ut til jul? Hva savnet vi mest? Da vi hadde ramset opp alt det vi kunne tenke oss tenkte vi: Hmm… kanskje mokkabønner hadde vært godt…? Resultatet er at vi har fått så mye mokkabønner at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av alt. - Jeg mener; det er jo ikke SÅ godt! Vår bekymring er nå om det i det hele tatt er mokkabønner å få tak i Norge etter det bønneraidet familie og venner har vært ute på. - Kan vi vente oss et opprør fra aldershjemmene som ikke får tak i julebønnene sine dette året?

Den siste uka

Siden sist mandag er det mye som har skjedd og det har vært litt travle dager. Mellom slagene har besøket fått mulighet til å hvile og slappe av litt. Det har blitt tid til en dukkert i bassenget, noen turer på markedet, noen runder med ”Den forsvunne diamant” og mye annet. Bildet over er fra juleverksted på den norske og amerikanske skolen. Julegrøten ble servert til stor glede for alle.

Den 13. desember fikk vi besøk av et lite Lucia-kor. De delte ut lussekatter til begeistring for mange som bor i nabolaget vårt.


Her bakes det julekaker


Lørdag var det først besøk på den desentraliserte bibelskolen og på kvelden festlig konsert på Collège.


Søndag var vi med på to gudstjenester i bydelen Burkina Fazo der Jan Erik prekte. Stine og Marianne gav seg etter den første gudstjenesten men Herman og Oddveig holdt ut i varmen.

Etterpå ble vi invitert på middag hos evangelisten. Her ble det couscous for første gang for gjestene.


Senere på dagen var vi med på en felleskirkelig gudstjeneste i fengselet. På bildet står Jan Erik sammen med fengselsdirektøren og til høyre ser vi noen av fangene. Mat og annet nødvendig ble gitt til de innsattes beste. Det hele var en sterk opplevelse, ikke minst det å se de uverdige forholdene som fangene lever under. Søndag kveld var det familiesamling med påfølgende kveldsmat for alle de norske.

I dag mandag sitter gjestene med dagbøkene og skriver sine memoarer. – Tenk å komme hjem til Ludvigsen-slekta å ha glemt en detalj…! Nei her blir alt nøye loggført.



Nå venter vi på Jens Herman. Han har sittet og svettet på toget i over ett døgn nå. Det siste vi hørte er at toget er ventet hit klokken 19 i kveld. - Bare 8-10 timer forsinket. Mye tyder på at han kommer frem før jul hvert fall!

Hjertelig gjensyn

Etter nesten ett og et halvt år var det flott å se hverandre igjen. Det forslitte uttrykket ”julaften og 17. mai på en gang” er ikke dekkende for å beskrive gjensynsgleden. I tillegg til 17. mai og julaften kan man uten skrupler tilføye 1. og 2. påskedag, pinsedag samt diverse bursdager og andre fester!

Dagen vi har ventet på var endelig kommet og det ble mange klemmer og omfavnelser på jernbanestasjonen. Så bar det hjem til middag. Deretter ble koffertene åpnet og ut veltet det julegaver, saltpølse, kaviar, leverpostei, Torosupper og haugevis med godteri. Julemusikk, julekort og mange hilsener og overraskelser fra kjente og kjære i Norge. Det ble nesten for mye av det gode!

Så fikk vi også tid til å hvile oss og bare sitte og snakke. Peder synes nok at ingenting er som å sovne på onkels fang midt i lesestunden.

I dag tirsdag er alle sammen med på juleverksted på den norske og amerikanske skolen. Julegrøten kommer på bordet klokka 12.

– Livet i tropene er ikke så verst!

Bestefar på vingene

For litt siden lurte guttene på hvor mormor, bestefar, Arne Fredrik og Marianne er akkurat nå. Det er ikke godt å si, men de er hvert fall på god vei mot Kamerun. Kanskje er de snart i ferd med å krysse Sahara...?

Her er det noen som er så utålmodig at de knapt kan vente.

Mandag morgen er vi klare for å rykke ut til jerbanestasjonen i Ngaoundéré for å møte besøket.

Vi håper det ikke blir noen avsporinger eller andre forsinkelser men satser på Camrails punktlighet!

Uansett: Vi gleder oss!

Julekalender i kortbukse

”Gata” roper Peder når han hører musikken som åpner hver episode av ”Jul i skomakergata”. ”Maker” roper han enda mer begeistret når han ser den gamle skomakeren som står på trappa og ser over brillene sine: ”Næmen… er’u her i dag å a…? Ja, ja du får bli med inn da skjønner’u. Ja, inn å varme seg litt i kulda. Ja, kan skjønne det. – ja, korslig det nå i vinterkulda. Bare sett deg ne’ du så setter jeg over en kaffetår jeg vett du, så må du smake på en pepperkake fra bakemester Snipp. Ja…!”

Gutta trekker kanskje et pledd over seg og later som om det er litt kaldt og koser seg hver kveld sammen med skomaker Andersen. Det er mangt og mye som har skjedd i verden siden 1979 da serien var ny, men julestemning blir det hvert fall i stua. At julestemningen noen ganger forsvinner i det tv’en skrus av og vi oppdager at vi er i tropene, ja det er i hvert fall ikke skomakerens feil…

I dag er det uansett bare 17 nellikspiker igjen i juleappelsinen til Andersen.

- Korslig det!

Verdensvid glede

Lørdag 2. desember har Oslo og Nore, begge de to lokalmenighetene vi har et spesielt nært forhold til julesalgsmesse. Vi er glade for å være deres utsendinger og ønsker dere lykke til med dagens dyst. Med deres fokus på misjon er det mulig for oss å gjøre denne tjenesten her vi er i Kamerun.

Første desember

I dag ble første "luken" i adventskalenderen åpnet. I år som i fjor henger det 24 kurver på en snor foran vinduet. Hva det er oppi får nok være en godt bevart hemmelighet, men gutta var storfornøyd med dagens "fangst".

Hjemme hos oss er det ikke bare en nedtelling til selve julefesten. I dag er det 10 dager til mormor og bestefar kommer. Gjett om noen som gleder seg!