Kamerunesere er et radiolyttende folk. Overalt hvor du kommer kan du finne folk som sitter og hører på radio. Selv i de mest avsidesliggende landsbyer har folk et forhold til radio. Vår kirkes radiostasjon som heter Sawtu Linjila, eller evangeliets stemme, er kjent langt utenfor de kristne og kirkelige kretser.Grytidlig i dag reiste jeg sammen med to reportasjeteam og turen gikk til landsbyene Tello og Djilougou. Etter tre og en halv time var vi fremme i Djilougou og vi fant omsider frem til landsbysjefens hus. Brev var sendt med kurer i god tid på forhånd og alt skulle være i orden. Men landsbysjefen hadde stått tidlig opp i dag, tatt beina fatt og gått de tre og en halv milene til markedet. Og noe brev hadde han visst ikke fått kunne sønnen hans fortelle. Ja ja, så hadde vi reist forgjeves da, - trodde vi. Men vi ble likevel godt tatt i mot. For rektoren på skolen samlet sammen folket for at teamet kunne gå i gang med jobben sin. Oppdraget var å intervjue forskjellige mennesker i ulike aldre og samtaletemaene var alt fra ”ungdom”, ”barneoppdragelse”, ”storfeavl”, ”vaksinasjon”, til ”dagligliv” og ”historiefortellinger”. Mennene var i ett hus og kvinnene i et annet, med hver sine radiojournalister. Så kan du sikkert spørre: Hva i alle dager har dette med misjon å gjøre? Saken er at Sawtu Linjila hovedsakelig sender på fulani og har hundretusener av lyttere. Mange av dem er muslimer. Et vanlig program innholder kristen sang og musikk, reportasjer som det vi var ute på i dag, generell helse - og folkeopplysning samt et tydelig kristent vitnesbyrd med bibelundervisning og evangelieformidling.
Jeg skjønte at jeg var på tur med virkelig store kjendiser. Mange har hørt stemmen til radiopresten Atouva Daniel og når de skjønner at det er han som står foran dem i levende live og snakker med den samme stemmen som de kjenner fra radioen kan det lett oppstå ørlite hysteri blant selv staute fulanere. Selv gamle menn skal ta på og snakke med og høre han snakke ”litt til”. Jeg vet sannelig ikke hvordan det kan sammenlignes med norske forhold for Erik Bye, Vidar Lønn-Arnesen og Audhild Gregoriusdatter Rotevatn blekner i forhold. – Erik Bye er vel forresten mer eller mindre død hvis jeg tenker meg om…
På hjemveien spurte jeg om noen av de sju hadde sett Kameruns vakreste fossefall; Tellofossen. Den hadde de bare sett på tv så den ville de gjerne se. Det ble en stor opplevelse for mine kolleger. De utbrøt: – Tenk at vi har noe så flott bare fire-fem mil fra Ngaoundréré og vi ikke visste om det? – Og dette landet sier at de av hele sitt hjerte ønsker seg flere turister? - Det ble ikke så troverdig. Troverdig er derimot arbeidet som gjøres av de ansatte på Sawtu Linjila, Evangeliets stemme!
Sist onsdag hadde vi en festlig opplevelse. Rett før det ble mørkt kom det kjørende en fullpakket LandCruiser med engelske skilter inn i gården vår. Foran på taket hadde de festet et gigantisk reinsdyrhorn fra Karasjok eller var det Kautokeino? Uansett, det var tre hyggelige norske gutter som var på tur fra kapp til kapp. For tre-fire måneder siden hadde de reist fra Nordkapp og innen sommeren satset de på å være i Cape Town. De spurte pent om de kunne campe i hagen vår og det var selvsagt bare en glede. Det er jo ikke hver dag vi har norske campingturister i bakhagen. De lagde seg mat på et utsøkt medbrakt kjøkken. Der manglet det ikke verken på olivenolje eller krydder.
De hadde mye morsomt å fortelle etter en lang og spennende reise og vi kunne fortelle om Kamerun og forholdene her. Med to soveplasser på taket og et telt på bakken hadde de campet seg gjennom storbyer og landsbyer gjennom Europa og Afrika. Imponerende! Etter middagen kom de innom til oss for en kopp te, noen reisetips, noen røverhistorier og litt norsk melkesjokolade. En liten presentasjon av norsk misjon var også interessant mens gjestenes skittentøy fikk seg en omgang i noe så sjeldent som en vaskemaskin. Etter en lang hyggelig kveld trakk de seg ut i teltene blide og fornøyde, en av dem med et nybakt ”norsk” grovbrød under armen. Smilene avslørte nesten en barnslig glede over og vært litt ”hjemme”. De kan forresten følges på 
Vi lar Tellofossen være årets nyttårstale, der den står som et symbol på Guds veldige og utømmelige kilde til liv og kraft, håp, fred og glede. Det nye året kjenner ingen av oss, men uansett hva det måtte bringe vet vi at vi har nådens og håpets Gud til Far. Det gir grunn til trygghet og optimisme i en verden med mye utrygghet og håpløshet.
.jpg)
.jpg)
