Sommerminne fra hytta på Nøtterøy

Dagen er kommet

Etter sju uker på verksted kom motorsykkelen kjørende, levert på døren. Mekanikeren fra Maroua stod for den høytidelige overrekkelsen. Her gir han de siste gode vedlikeholdstipsene. Olje, ingenting er viktigere enn olje!



Jeg har altså gått til innkjøpt av en Honda 250 XL. Sykkelen er bruktimportert fra Italia, og det skulle jo love godt. Ikke noe kamerunesisk bricolage! Men det viste seg dessvere at den led at de fleste sykdommer som kunne komme på en motorsykkel i denne alderen. Og med litt problematisk tilgang til vitale deler har det tatt ikke mindre enn sju uker å få dråget på veien. På skiltet står det regististreringsnummer + "Katta i sekken".

Nå ser derimot alt veldig bra ut. Det er faktisk ganske morsomt. Men det skal ikke bare være morsomt, skal jeg si dere. Jeg håper å bruke sykkelen i jobben også. Ja, for å si det sånn: Verdensmisjonen kan umulig bli den samme etter dette!!!

Don de récolte à GAMBA

Festgudstjenesten startet med at en av eldstebrødrene bokstavelig talt dro i gang det hele ved å fyre opp et brummende, bensindrevet strømaggregat. I landsbyen Gamba har man ikke strøm, men når det er fest er alle enige om at strøm må til for å sette fart på et ganske så heftig høytaleranlegg. Støyen fra aggregatet ligger som et lydteppe i bakgrunnen og demper de verste hylende og skrikende utskeielsene fra høytaleren. Selv gode gamle Ansgar ville vridd seg i smerte over denne lydkvaliteten. Men for all del, den elendige lyden var ikke i nærheten av å legge en demper på festlighetene. I nitiden startet det hele med prosesjon; diakoner, eldster og prester. De hadde satt ut stoler, benker og matter og mer enn sju hundre personer fikk en plass i skyggen under mangotrærne. De ulike muslimske landsbysjefene var på plass, kommandanten for det lokale gendarmeriet var der og en masse andre prominente gjester. En ikke liten delegasjon fra den katolske menigheten hadde også takket ja til invitasjon. Riktig frodig, festlig og økumenisk ble det. Gudstjenesten løper sin vanlige gang. Jeg hadde fått i oppgave og preke. Det gikk greit nok det. ”Gud elsker en glad giver” var temaet. Må ærlig innrømme at det finnes lettere temaer å snakke om her i Kamerun enn forholdet til penger. Forskjellene mellom oss er så urettferdig stor.

Omsider begynner det vi ville kalle høsttakkefestens høydepunkt. Gruppe for gruppe gjør seg klare til å komme dansende inn med sin gave. På søndag var det omtrent ti grupper som stod på lista. Man kommer dansende inn, på to sirlige rekker, - og det er viktig at man ikke bruker mindre enn ti-femten minutter på veien opp til alteret. Så dette tar tid. En hvitkledd eldre dame tar en ekstra runde, med armene opp og med rumpa ut svinser hun seg ned mot følge som er på vei opp ”midtgangen”. Hun slynger ut noen vanvittige rop som uinnvidde ikke kjenner annet enn fra gamle Tarzan-filmer. Halleluja-halleluja synger hun mens hele det tannløse ansiktet stråler. Det er umulig å sitte stille selv for en stokkstiv kviting fra nord.

Omsider har alle gruppene passert og pengene blir sendt inn til ”penge-telle-kommisjonen”. Mens det pågår feirer menigheten nattverd. En flott opplevelse. Men før utdelingen må alle barna frem og velsignes. – Still dere på tre rekker sier den lokale presten! Jeg blir plassert i midten og får i oppgave å ta meg av den midterste rekka. På min venstre side står biskopen fra Garoua og på min høyre Gambapresten. Vi starter friskt alle tre. En skare på to-tre hundre barn stilte seg opp i et vilt kaos. Så ble jeg klar over noe i øyekroken. Den lokale presten gav opp og trakk seg tilbake. I det neste øyeklikket hadde biskopen gjort det samme. Etterpå fortalte de meg at det var ingen hensikt å kjempe mot folkemengden. – Alle barna ville ha den ”hvite velsignelsen”, sa biskopen litt brydd. Vi lo så vi krøllet oss alle tre! – Den hvite velsignelsen…
Etter nattverd feiringen og etter en lang rekke kunngjøringer kom presidenten for telle-kommisjonen fram. Han leste opp hva hver gruppe hadde gitt, til mer eller mindre overbevisende applaus. Det totale resultatet var det derimot all grunn til å trampeklappe for; en million to hundre og femtitre tusen francs CFA. I NOK er ikke det langt unna 16 tusen. Ikke dårlig. Pengene går til prestelønninger og andre ansatte i kirken som ikke har fått lønn det siste halve året. Og de som gir, gir for å vise sin takknemlighet til Gud, til han som har gitt oss alt. Han som gav oss sin sønn til soning. Da blir det som presten sa; da skulle det bare mangle at vi ikke gav vår gave med glede!

Et bilde fra "alterpartiet". Til høyre sitter biskopen fra Garoua. Han hadde visst glemt både prestekjolen og bispekåpa. Men det gjør ikke så mye. Til venstre ser vi den lokale presten som kommer med de siste kunnjøringene. Ser man nøye på den lille tynne i midten ser man at han har lukkede øyne og kanskje er han ikke helt våken. Kan du skjønne...? Seks og en halv times arbeidsdag skulle vel ikke være så ille i denne bransjen...?

Bibelkurs

Pasteur Nanawa Bello

Fra tidlig fredag morgen til sent søndag kveld arrangerte CFBD bibelkurs i landsbyen Nom Kandi som ligger nesten ti mil øst for Ngaoundéré. Rundt tretti engasjerte studenter fulgte denne andre delen av kursopplegget. Jeg underviste selv men fikk også hjelp av noen gode prestekollegaer. Det er alltid inspirerende å undervise for folk som er engasjerte og interesserte. Det faglige nivået blant studentene er nokså ulikt, det gjør at ting alltid tar litt lenger tid enn planlagt. De nøler ikke med å stille spørsmål og gir seg ikke før de har forstått. Flesteparten av de som deltar på dette kurset er fattige bønder som lever fra hånd til munn. Blant de tretti var det kun tre som hadde sett seg i stand til å skaffe seg en Bibel til rundt tretti kroner. Før vi gikk fra hverandre ble vi enige om at vi skulle gjøre det vi kunne for at alle kunne stille med hver sin Bibel når vi møtes neste gang i januar. - Selv en ung muslim som deltar på kurset var enig i det! Vel tilbake i Ngaoundéré er jeg litt trøtt og sliten, men mest lykkelig og fornøyd. I løpet av en slik helg kjenner jeg at vi er i kontakt med mennesker og evangeliet er i bevegelse.

Pasteur Nanawa Bello i engasjert undervisning

Studentene lytter og noterer

Noen av de som deltok på gudstjenesten

Rikholdig helgefyll

Når det nå snart er helg igjen kommer det et lite resyme fra forrige helgs mangfoldige program.

Fra fredag morgen til kveld var det jo feiring av Gregor. Middag med couscous og karamellpudding og på kvelden var Daniel og Mikael invitert til den nye Olsenbandenfilmen og påfølgende overnatting. Stor stas, og da roen senket seg om kvelden var det bare å begynne forberedelsene til barnebursdag på lørdag. For på lørdag morgen var prestefruene invitert til å synge på et distriktsmøte i Femmes pour Christ. Dette hadde jeg jo sagt ja til lenge før jeg tenkte på bursdagsfeiring.

Lørdag morgen var det å kle seg i flotte klær og reise ut kl 07.30. Vi skulle et stykke utenfor byen til en liten kirke som ligger i Wakva. (For lokalkjente; på vei til Meiganga) Da vi kom litt over åtte om morgenen var det stappfullt av unge og gamle damer som var kommet til kirken for andakt, bibelstudium, opplæring i praktiske ting og ikke minst å synge sammen.

Selvfølgelig er det vakter som passer på at ingen sovner eller prater

Vi var med på andakt og bibelstudium og fikk også lov til å synge tre sanger. Selvfølgelig er det på fulani, så da gjelder det å henge med så godt man kan. Det er jo ikke skrevet ned noe sted så jeg synger de ordene jeg mener er riktige. Vi er visst ikke forespeilet noen snarlig tur til Norge med dette koret, men gøy er det ihvertfall.

Etter noen timer i Wakva mente jeg at det var best å sette kursen hjemover for å lage barnebursdag for Gregor. Men selv om vi hadde avtalt at vi skulle dra kl. 09.45, var det vanskelig å reise 10.30. De hadde jo også laget mat til oss. Vi måtte derfor bli med hjem til lederen av Femmes pour Christ og drikke kaffe og spise litt. Det var flott å bli visst slik gjestfrihet og jeg tenkte at vi får heller være litt kameruneser og tenke at tiden den kommer!

Vi kom hjem litt seinere enn planlagt, men vi kom i havn med bursdagsfest til Gregor.

Alle barna på skolen var invitert, i tillegg til de tre beste kamerunesiske vennene til Gregor. Det var en flott bursdag med hamburgere, brownies og gele.

Vaktene fikk også sin del av kaka

Da kvelden kom var jeg ganske sliten og vi tok det rolig med litt hjemmekos.

Søndag morgen kunne vi sove lenge, kirken begynte jo ikke før klokka 10. Det var høsttakkefest på vår gudstjeneste. Fulanigudstjenesten begynte derfor tidlig og vi kunne feire så lenge vi ønsket. Det var en flott dag med mye sang, dans og glede. Først var det som en vanlig gudstjeneste, men etter den vanlige ofringen som også tok en halv time, var det alle gruppene i kirken som skulle få gi sin gave til kirken.

Misjonærene hadde i år øvd på å gå/danse inn i kirken og det gikk ganske bra. Men det flotteste er å se de kamerunesiske damene, med olje, egg og høner komme dansende opp midtgangen for å gi sin takkegave. Maten blir solgt etterpå og tilsammen ble det samlet inn 1,6 millioner franc (20 000 nkr) og som dere skjønner er det ikke misjonærene som står for mer en litt av dette. Her har mange spart i lang tid for å gi.

Etter vel fire timer var gudstjenesten over og Peder som hadde vært med under hele gudstjenesten var glad for litt luft under vingene. Resten av dagen ble ganske avslappet inntil jeg fant ut at det var meg som hadde andakten på sekretariatet mandag morgen. En oppgave jeg ikke så helt lyst på når hodet verket og kroppen var ganske sliten. Men jeg fikk da forberedt meg, og kunne glad krype til køys etter en svært innholdsrik helg.

Gregor 9 år

Kjære Gregor

For ni år siden bodde mamma og pappa i Holmenkollen og vi kjørte Mercedes. At vi bodde i en liten ”kjellerkrok” av en stor villa og at Mercedesen var bare tre år yngre enn pappa hører også med til historien. Ti over halv tolv om kvelden den 2. november kom du til verden på Ullevål sykehus og vi var de stolteste og gladeste foreldrene i verden. Vi husker det som det var i går. Et par dager etter skred bilen oppover den lange Måltrostveien - og du var hjemme for første gang. Det at du var blitt født gjorde oss til en liten familie. Vi var sammen, - hjemme! Om kveldene og nettene bar vi deg på armen da du gråt og ikke fikk sove. Vi holdt deg opp ved vinduet sånn at du kunne se de mange lysene og utsikten over byen mens pappa nynnet på ”God natt kjære Oslo, sov godt i natt”. Siden den tid har du bodd tre forskjellige steder og møtt massevis av nye mennesker. Over alt har du fått venner du har blitt glad i. Du har blitt med mamma og pappa til Kamerun selv om du ikke hadde så lyst da vi dro høsten 2005. Men nå er vi her og du trives og har det bra. – Kanskje er du ikke helt sikker på hvor ”hjemme” er. Men vit at når vi er sammen; mamma og pappa, Einar, Peder og Gregor, da er vi hjemme, - uansett hvor vi er!

Og en ting til: Av og til kan det bli litt mas og kanskje til og med kjefting når hele ukeleksa må gjøres på torsdag kveld, når nattevakten kommer med keeperhanskene som du ikke har husket å ta inn eller når du glemmer å ta opp do-ringen på badet. Sannheten er, tross maset kjeftingen, at vi er uendelig stolte av den store gutten vår! Gratulerer med dagen, Gregor!