For full musikk

Søndag morgen begynner ganske tidlig her i Kamerun. Forrige søndag banket det på døren litt før kl 08 og utenfor stod to av Gregor og Einars venner, Benjamin og Man, klare for å gå på søndagsskolen. Gregor og Einar var ferdig med frokosten de også og etter å ha forsynt vennene med hver sin brødskive med syltetøy tuslet de avgårde til søndagsskole på sykehuset.

Peder, Jan Erik og jeg var da klare for å komme oss til gudstjeneste i Milleniumskirken. Det gjelder å komme til tiden, for ellers må man stå ute å vente til kunngjøringene begynner. Men en annen grunn er også plassen. Vi trodde jo at kirken var uendelig stor, men på søndag var det nesten bare plasser igjen på galleriet. Det var flott å få feire gudstjeneste her igjen - masse flott sang, både fra to kor og gjennom allsang. Følte at litt av den gamle stemningen fra da vi satt tre for mange på hver krakk i den gamle kirken kom tilbake. Det var også fint å se at alt virket så planlagt og godt gjennomarbeidet, det eneste stedet vi "blance" svetter litt er jo under kunngjøringene - 1 time er i lengste laget. Men da vi gikk hjem etter over tre timer kjente vi en dyp glede over å få være her igjen.

Og gleden skulle bare vare. Søndag ettermiddag kom det et kor fra menigheten i Burkina for å love og prise Gud for at pasteuren var kommet hjem igjen. Nesten 15 ungdommer satte seg vel til rette i stuen før presidenten i koret tok ordet. Han ønsket at vi sammen skulle takke for Guds under. Det ble litt over en time med flott musikk, akkompagnert av Gregors gitar, andakt og bønn. Mellom hver sang, var det en av ”brødrene” som reiste seg og ba og til slutt holdt presidenten en andakt. De utrykte stor takknemlighet for at Jan Erik var her igjen og snakket varmt om ”presten vår”.

På mandag var det Femmes pour Christ-gruppa mi i Milleniumskirken som kom på besøk – også for å takke og be for presten. Her var det sang, dans og bønn. Selv Jan Erik måtte våge seg ut i en liten dans mens damene sang. Det er jo umulig å ikke bli berørt av en sånn omtanke, takknemlighet og bønnetrofasthet. Vi kjenner at vi er varmt ønsket velkommen tilbake, og det varmer, for det er jo ikke hver dag vi føler at vi er til SÅ stor nytte.

Tilbake i hverdagen

Det tar ikke lang tid før hverdagen innhenter oss for fullt. Det er så mye som skjer og så mange folk som kommer. Det var bra å komme tilbake til kolleger og kjenne at vi har det bra her. Fint å bli litt kjent med nye kolleger også!

Dagen etter at jeg (JE) kom tilbake til Ngaoundéré døde sjåføren til kirkepresidenten, Philemon. Siden NMS-representanten er utenlands, måtte jeg som vise-repr ta litt av det ansvaret hun normalt ville hatt. Alt fra å være med på gudstjenesten hjemme hos familien til avdøde, til å yte den nødvendige praktiske og økonomiske hjelp for å transportere kisten og familien til landsbyen der begravelsen skulle skje. Det endte med at kollega Erik Bischler fylte opp en bil med folk fra kirkeledelsen og reiste den lange veien; nesten til Bertoua.

Ellers har vi hatt mye besøk. I går kom Bernatte og Rafael med sine to barn i ett ærend: De kom for å ”louer Dieu”, som de sa. Love Gud. Med bibel og salmebok tok Bernatte regien i stua. Hun foreslo sanger vi sang sammen og hun leste fra salme 18 i bibelen. Det ble en fin stund. Fint å merke at folk er takknemlige for at jeg er tilbake, og takknemlige for hva Gud har gjort. - Nettopp var det en kar innom som lurte på om han kunne ta med seg koret sitt hjem til oss for å synge, takke og love. Kunne det passe søndag klokken 16? Jo da, vi er hjemme vi…

Helsen min er vel ikke så mye å skryte av. Jeg hadde vel håpet at jeg skulle ha litt mer krefter og litt mindre smerter. Men det går bra.

De tre siste dagene i denne uken er det høstferie på Den norske skolen. Da nyter guttene noen late morgener på sofaen. Peder går på skolen som vanlig, men akkurat i dag er han hjemme siden han hadde litt feber i går. Han er ikke sykere enn at han nyter en fridag...

En lat morgen på sofaen - -- - - -- -- -- -- -- -- Gregor og hagemannen Bosco

Hjemme i Ngaoundéré

Jeg er nå vel hjemme. Det kjennes uendelig godt!

For dere som har lest "Med Christiania Taxi til tropene" (forrige innlegg) vet at jeg satset på en såkalt punkteringsfri togetappe. Akkurat punktering var blant de ting vi ikke hadde. Skjønt, alt gikk lenge smertefritt. Med hyggelig reisefølge går alt så mye bedre; i overkøya en amerikansk kirurg og i underkøya kona som er sykepleier. De er forresten fra nå av våre gode naboer. De skal begge jobbe på kirkens sykehus her i Ngaoundéré. I tillegg hadde vi i firemannskupeen en kamerunesisk oberst. Et meget selvbevisst eksemplar forresten. Jeg våknet i det obersten ropte "nå er vi på Ngaoundal stasjon". Klokka var litt over seks på morgenen og jeg visste at det gjenstod bare to og en halv time før vi var hjemme. Trodde vi...

Godstoget foran oss hadde sporet av og vi fikk etter langt om lenge vite at det ikke kom til å bli noen passasje på noen dager framover. Det endte med at amerikaneren Philip Nelsson tok bilen fra Ngaoundéré og hentet oss. En kjøretur på i overkant av 60 mil. Vi kom hjem klokka halv seks om kvelden. Ni timer etter skjema.

Kvelden i går og dagen i dag har gått med til å hilse på folk. Det har vært en sammenhengende glede. Men trøtt har jeg vært; jeg har måttet sove litt mellom håndtrykkene.

Nå er det lørdagskveld og Stine disker opp med verdens beste pizza.
Familien Askjer er nå gjenforent og omsider på plass der den skal være!

Med Christiania Taxi til tropene

Med svetten rennende nedover ryggen kommer dette livstegnet fra en overopphetet Internettkafé i Yaoundé:

Så er jeg vel tilbake i Kamerun. Riktignok har jeg ikke kommet lenger enn til hovedstaden Yaoundé. Akkurat nå venter jeg på at klokken skal bli 18 og togreisen mot Ngaoundéré kan begynne. Det var deilig å komme til Kamerun igjen. Sist jeg var her i byen lå jeg rett ut på en båre og visste ikke om det omtalte bruddet i nakken noen gang kunne få meg til å gå igjen. Men det kjentes overraskende normalt å være her igjen. Det var nesten litt rørende da vår faste taxisjåfør gav meg en stor bamseklem ved bagasjebåndet på flyplassen. Han hadde ventet på meg sa han. I løpet av det siste halve året har han ringt en gang i måneden for å spørre om hvordan det går med helsen. Han er et godt bilde på Afrikas varme!

Jeg reiste fra Oslo til Gardermoen tirsdag kveld, og hadde på forhånd bestilt en bil fra Christiania Taxi. Hadde hørt at de hadde så gode priser til flyplassen. Selv om regningen havner hos forsikringen tenkte jeg det gikk an å tenke litt økonomisk. Sjåføren var hyggelig og vi snakket om vær og vind, om min tjeneste i kamerun, om hvordan han utøvde sin muslimske tro og om hvor strålende fornøyd han var med Mercedesen sin. Strålende fornøyd. Da vi passerte Olavsgård begynte bilen aa riste. – Jeg tror jeg har et problem, sa sjåføren. Punktering. Hjulskiftet var vi sammen om. Etter ti minutter var bilen på veien igjen. Men bare noen kilometer etter var ristingen tilbake. Sjåføren ble tydelig flau. Han fryktet vel søksmål. Nå var det reservehjulet som var flatt. Du snakker om! Nesten som om Christiania Taxi visste hvordan de på best mulig måte starter en Afrikatur. Selv klarte jeg ikke engang å bli litt irritert; Jeg opplevde derimot problemene som en god velkomstklem fra landet jeg var på vei til. Kamerun, alle punkteringers mor, ønsket meg velkommen allerede før jeg satte meg på flyet fra Norge. Dobbel punktering og dobbelt velkommen! Ny bil ble rekvirert fra Sinsen og den brakte meg vel fram. Sannelig godt dere opererer med fast pris, Christiania Taxi! Naar det gjelder togturen videre satser vi alt paa en punkteringsfri etappe!

Endelig hjemme!

Etter et langt og fint, men også slitsomt opphold i Norge var det fire svært reiseklare personer som stod på Gardermoen søndag ettermiddag. Det eneste lille skåret i gleden var at pappa måtte vente noen uker til. Men vi var ihvertfall klare for å innta Ngaoundéré igjen.

Flyreisene gikk over all forventning. Gregor satt med nesen godt plantet i Donaldpocketen, Einar prøvde ut de forskjellige spillene på flyet og Peder var opptatt med å åpne lekene fra tante og Air France og når det var gjort var det Tom og Jerry som fenget interessen. Mor selv kunne derfor kose seg med flymaten og nyte livet. Det eneste stressmomentet var håndbagasjen. Hver gang vi skal reise ser jeg for meg at vi skal ha en liten, lett, halvfull sekk hver. Men resultatet i familien Askjer er tunge sekker til alle og enhver og i tillegg et par poser med diverse dill som bare ikke kom ned i noe koffert. Vi får håpe på bedre lykke neste gang!

I Douala overnattet vi hos baptistisk misjon før vi tidlig tirsdag morgen satte kursen mot Ngaoundéré i et lite småfly. Kaptein Ray fra SIL (underavdeling av Wicliff) klarte å stable all bagasjen inn i flyet, de tre gutta ble plassert i baksetet og jeg fikk være co-pilot. Vi var kommet et stykke på vei da Peder ganske febrilsk begynte å røre på seg. Joda han måtte tisse!!
Hva gjør vi nå?

Men dette hadde piloten gjort før - det var bare å trylle frem en vannflaske og så kunne turen fortsette som før. Men det bråker skikkelig i et lite fly, så da vi kunne se "navlefjellet" i det fjerne var vi glade. I det vi landet skjønte vi at det var en stor delegasjon av norske som var kommet for å ønske oss velkommen. Det varmet utrolig stort! Vi var virkelig ventet - og slik har det fortsatt.

Hver eneste dag er det et titalls personer som kommer innom for å ønske oss velkommen hjem og for å høre hvordan det går med pastoren. Og alle takker Gud for at han har blitt så frisk at han snart kan være her igjen. Vi har virkelig hatt en bønneskare her ute! Jeg kjenner jo at det er flott å være her, samtidig som det ikke tar så veldig mange timene før jeg også ser og kjenner på de tingene som er litt vanskelig her ute. Fattigdommen, urettferdigheten, hjelpeløsheten og min egen tilkortkommenhet på forskjellige områder.

Einar og Gregor er vel tilbake på skolen og kjenner at de er kommet hjem. Allerede første dagen var Gregor ute og sparket fotball med vennene, mens Einar og Josef er høyt og lavt med sine påfunn. Peder har kanskje tatt det største skrittet av oss. Han har nemlig begynt på kamerunesisk skole.

Idag troppet han opp på skolen rett utenfor muren på stasjonen, klar for å innta en fremmed verden. Handa til mamma var god å holde i, for det var lett å se at han ikke var helt komfortabel med situasjonen - ansiktet var lagt i svært alvorlige folder. Men etter en liten time var det helt greit at mamma gikk bare Doudou ble igjen for å passe på og klokka ett kom han strålende hjem og fortalte om alt han hadde gjort idag. Han hadde fått en krakk å sitte på, han hadde tegnet en gul ryggsekk på tavla og han hadde stått i kø for å gå inn i klasserommet. Jeg håper at dagene fortsetter slik og at han kommer til å trives der.