søndag, mars 09, 2008

Skoen

Jeg trodde jeg likte livet i bushen, men er plutselig ikke helt sikker lenger. Vel, det å ligge på feltseng i en enkel stråhytte er helt fint. Å sitte på huk over et hull i bakken går også bra. Å få en bøtte med varmt vann for å vaske seg om kvelden er helt ubeskrivelig. Hvis man samtidig kaster et blikk opp på den mektige stjernehimmelen blir det nesten magisk vakkert og man kjenner lykken over å leve. Men livet ute i landsbyen har også en annen side. Hør bare her:

Vi var på bibelkurs i en liten landsby et sted på Dii-sletta. Jeg hadde hatt en dobbelttime i faget praktisk teologi. Det gikk sånn rimelig bra. Etterpå ble det servert couscous og antilopekjøtt i en godt krydret saus. Han jeg bodde hos sa at jeg måtte hvile. Jeg hadde ikke noe valg. Han viste meg inn i stua og pekte på sofaen. Sofaen var i nydelig rødt velurstoff og den så riktig så myk ut. Da jeg la meg ned forstod jeg at det var en sofa som de fleste andre her i landet. - Treverk trukket med stoff. Ja, man skal ikke gjøre det verre enn det er; et par millimeter med skumgummi er det vel som oftest også. Jeg satte skoene fra meg og da jeg lukket øynene for å ta fatt på høneblunden kjente jeg to forskjellige lukter rive i nesen. Jeg lettet litt på øyelokket og så motorsykkelen ved siden av sofaen. En intens eim av bensin fylte rommet, en dam under sykkelen vitnet om en ørliten lekkasje. - Bensinstanken ville sikkert bare få meg til å sovne litt raskere og litt lenger, tenkte jeg sløvt og forsøkte med litt galgenhumor i halvsøvne. Jeg hadde ikke før snudd meg før jeg kjente den andre lukten hindre meg i å sove. Muse- eller rottelort. I samme øyeblikk hørte jeg noen uhyrlige lyder under sofaen, det var som om jeg kjente det i ryggsøylen. Jeg reiser meg resolutt opp og så ser jeg et beist av en rotte. Den setter opp farten og prøver å stikke. På veien stuper den inn i den ene skoen min som jeg pent hadde parkert ved fotenden. Rotta er på størrelse med et godt gammeldags kneippbrød, og den skyver skoen et par meter bortover gulvet før den unnslipper og monsteret forvinner inn i et annen rom i huset. Jeg hadde mest lyst til å rope på mamma men greide med et nødskrik å la være. Jeg kan ikke noe for det, men dette var bare ikke morsomt… Tøffere er jeg ikke! Og tro ikke at jeg fikk meg noen middagshvil!

– Gi meg heller en bøtte varmt vann og en skinnende stjernehimmel!

Ingen kommentarer: