Ny hverdag begynner

I disse dager reiser våre kolleger tilbake til Kamerun i tur og orden. Den norske skolen starter snart opp og hverdagen begynner i et nytt arbeidssemester. Vi merker at vi gjerne skulle ha pakket koffertene og reist for å være på plass i Ngaoundéré. Men her trengs det enda en dose tålmodighet. Til uka begynner Gregor og Einar på Ryenberget skole og vi har ikke fått forespeilet noen utreise før tidligst sist i september. Forhåpentligvis. Ingen hemmelighet at ’midlertidighet’ og ’uvisse’ kan oppleves som litt slitsomt. Men for all del; det går utrolig bra! Egentlig litt greit å kjenne at man lengter til Kamerun, der vi tross alt hører hjemme.

Hvordan går det?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har svart på det spørsmålet de siste månedene. Det er jo selvfølgelig hyggelig at folk bryr seg og spør om hvordan det går. I lang tid var det greit å si at ”jo, det går bedre”. Saken er at de siste ukene har jeg fått noen nye symptomer som gjør at ikke alt går så meget bedre. Smertene i armene mine er for det første konstante. Det nye nå er at når jeg beveger hodet opp eller ned resulterer det i sterke smerter som sendes ut i kroppen; ut i armene, ned i overkroppen og videre ned i beina og helt til føttene. Smertene kan best beskrives som elektriske, som om man får strøm. Det er en kjent sak at både smerter og smertestillende gir trøtthet. Derfor har jeg dessverre ikke så mye energi som jeg skulle ønske jeg hadde.

Når vi kan dra ut igjen er fremdeles et stort mysterium. Vi hadde tidligere håpet å reise den 2. september, men det kommer i følge fastlegen min ikke på tale. I disse dager venter jeg på å komme til spesialist som kan hjelpe meg litt videre.

Peder 4 år

Den 7. august ble Peder 4 år. I løpet av sommeren synes vi at han har blitt en stor gutt. Han spør og graver om det aller meste for tiden og mest opptatt er han av hvilken dag vi skal tilbake til Kamerun. ”Det er ikke så bra i Norge” sier han med sin søte skarre-r. Til tross for at ingenting er bra i Norge stortrives han hver dag og nyter livet i dype drag. Sånn er det vel å være fire!
Peder fikk en finfin bursdag. Han våknet med frokost og gaver i senga på hytta med etterfølgende flaggheis for jubilanten.

På kvelden hadde farmor bedt inn så det ble fullt hus på Eik. - Barn og voksne lekte i hagen til langt på kveld. Den beste gaven var en motorsag, briller og hørselvern. Han løp rundt som selveste massakeren og følte seg tydeligvis helt konge! – Vi håper det er litt batteri igjen så han kan jobbe litt i Kamerun også om ikke så lenge.

Malaïka til Ryenberget i kveld kl 18.00

I kveld, lørdag 26. juli, har koret Malaïka konsert i Ryenberget kirke. Koret kommer fra byen der vi bor i Kamerun; Ngaoundéré. Derfor er det nesten litt utrolig at de kommer akkurat til vår hjemmemenighet i Oslo. Vi har allerede hørt englene ('malaïka' betyr 'engel') i Bergen og vi er helt sikre på at det blir en knall-konsert også i kveld. - Så bor du i overkommerlig avstand fra Oslo; ta turen til Ryen for å oppleve tradisjonell kamerunesisk musikk på sitt beste! I tillegg vil du høre og se 20 ungdommer som er så glade for å ha møtt Jesus at de ikke kan stå stille!

Vi sees på Ryenberget i kveld klokka 18.00! (Ikke afrikansk tid! Det begynner kl 18, ikke 20...!)

Har du ikke mulighet i kveld, eller du vil ha mer av Malaïka, kan du komme følgende steder:
Søndag 27. juli kl 11:00:
Bekkelaget kirke (gudstjeneste, Norway Cup)
Kl 18:00: Sørumsand misjonshus
Mandag 28. juli kl 12:00:
Ekebergsletta (Norway Cup)

Les her om korets opptreden på Moldejazz

Sommeren i bilder så langt

Stine 35 - GRATULERER!

I dag synger vi bursdagssangen for

verdens beste kone og verdens beste mamma!

Du er bare best!

Jan Erik - Gregor - Einar - Peder

Ut i det virkelige livet

I dag er det nøyaktig åtte uker siden ulykken skjedde og tiden for utskrivelse er kommet. Etter åtte uker i en sykeseng er jeg i grunnen godt forsynt. Men oppholdet både på Ullevål og her i Son har tross alt vært bra. Jeg tror jeg har tatt noen ørsmå skritt fremover hver uke. For fem uker siden var kraften i høyre hånd målt til 38 %. Nå er den målt til nærmere 90 %. Smertene er dessverre konstante, men de holdes stort sett i sjakk med medisiner. Nakken er til tider vond og konsentrasjonen ved skrivebordet er i perioder så som så. Men jeg føler meg akkurat i dag uforskammet bra!

Nå skal det bli usigelig godt å komme hjem til Stine og guttene! Ut i verden ut til livet!
Og bare se; skoene er faktisk ikke SÅ hvite lenger!

Charles

Gjennom nesten tre år har vi hver dag snakket med vaktmann Charles som trofast satt på sin post ved internatet. Noen ganger et kort ”god dag, hvordan går det med helsa” andre ganger lange, lange samtaler om de forskjelligste ting. For lang tid siden sa Charles til meg: ”Pasteur, kan du ikke ta et pent bilde av meg som kan stå på kista mi når jeg er død?”. Charles var en barsk mann som kunne få seg til å si sånt uten å mene så mye med det. Men denne gangen skjønte jeg at han mente alvor. Han var en av de få som snakket helt åpent om at han hadde fått aids. I går fikk vi melding om at han døde på onsdag. Han etterlater seg to små barn, og barna har allerede mistet moren sin som hadde samme sykdom. En utrolig trist historie. Men dessverre er den ikke unik i Kamerun. (Se bloggen til Ziné Jean Pascal)

Jeg fikk tatt et bilde, - så veldig pent ble det vel ikke. Hadde jeg ikke vært så langt unna ville det fått plass på kisten til Charles i dag.

Fred være med Charles sitt minne!

Cato på Cato

I dag kom Cato Zahl Pedersen og holdt et foredrag med tittelen ”fra sykeseng til Sydpolen”. Det er Cato som har gitt senteret navnet og det var han som for over 17 år siden hadde ideen til et annerledes behandlingstilbud for syke og skadde. De første årene fungerte han også som direktør her. Cato har blitt selve symbolet på alt som heter pågangsmot og tæl. Alt det man skulle tro ikke gikk an, det har han bevist at ikke er så umulig. – Som for eksempel det å gå til Sydpolen eller bestige verdens høyeste fjell; Mount Everest. Som han sa nokså selvironisk: ”Se på meg, her jeg står uten armer. Er ikke jeg egentlig den perfekte Sydpolfarer?” ”Det største problemet de jeg gikk sammen med hadde, var at de frøs forferdelig på fingrene. - Det problemet hadde jeg aldri!”

Cato snakket om det å godta situasjonen sånn som den er nå, og ikke tenke at alt hadde vært så bra om allting ble som før. Han var opptatt at man ikke skulle sette seg ned å bli hjelpeløs og si ”det klarer ikke jeg”. Akkurat det illustrerte han fint med et fotografi; en lang vei med Mount Everest i det fjerne, og påskriften ”impossible”. Det neste bildet var nøyaktig likt, bare teksten var endret med en liten tøddel: ”I’m possible”.

Nå har ikke jeg tenkt meg verken til Sydpolen eller Mount Everest med det første. Men noe fikk jeg likevel med meg i kveld. Tittelen på mitt prosjekt kan kanskje være ”fra Catosenteret til Kamerun”. I’m possible. – S'il plaît à Dieu, (hvis Gud vil) som de sier i Kamerun!

”Å, dra te Moss!”

”Hvordan kommer man seg til Moss?” måtte jeg spørre damen i resepsjonen her på Catosenteret i ettermiddag. ”Da må du ta buss til Sonsveien stasjon og tog videre derfra” var svaret jeg fikk. I sofakroken ved resepsjonen var det en medpasient som ikke kunne dy seg: ”Hva i all verden skal du i Moss, det er jo bare et høl!” Før jeg rakk å svare kom det en kanonade på sju-åtte kraftfulle nys. Allergien har kommet og bare nysingen får mine bristne ribbein til å grine. ”Jeg skal til Moss for å kjøpe allergimedisinen Zyrtec”, svarte jeg. Det hadde han ikke noen problemer med å forstå da han så hvordan øynene og nesen rant. I følge rutetabellen skulle den 13 kilometer lange turen til Moss ta en og en halv time. – Og nordmenn snakker om at det å reise i Afrika krever så mye tålmodighet…

Litt småsliten gir jeg meg i vei til busstoppet. Jeg ser litt skamfull ned og føler at mine hvite nye joggesko lyser opp. Lyser opp at ”her kommer en som er innlagt på Catosenteret”. Folk her har nemlig nye, lysende, hvite joggesko. Forresten har jeg aldri likt navnet Catosenteret. Det har liksom noe litt tragikomisk ved seg. Catosenteret.

Sittende på Sonsveien stasjon der jeg ventet på toget fra Oslo kom jeg i prat med en kar. Kan du skjønne? Kanskje kunne han komme fra Sudan eller Somalia. På gebrekkelig norsk sa han ”du fine hvite skoer”. Han mente det sikkert så godt, men kommentaren kunne neppe treffe på et ømmere punkt. En smule paralysert satte jeg opp et stivt smil og sa at det gamle paret joggesko var utslitt. Da jeg etterpå kom til å tenke på det slitne paret jeg kjøpte på lillemarkedet i Ngaoundéré sist høst, var jeg trygg på at jeg ikke hadde løyet for mannen.

I samme sekund som konduktøren annonserte at ”så ankommer vi Moss stasjon” river den famøse Mosselukta i nesa. Det var helt merkelig. Jeg hadde, selv med min potte tette nese, mest lyst til å gå ut. Som om det hadde hjulpet noe… Det slo meg om det kanskje hadde vært best å droppe hele Zyrtec-prosjektet mitt; i denne byen hadde jeg ikke noe umiddelbart behov for bedre passasje i nesa.

Zyrtec ble innkjøpt. Så tenkte jeg ”å gjøre Moss” før jeg tok turen tilbake. Men jeg fant aldri noe sentrum; byen virket som en forlatt landsby. Ut fra det lille jeg så får Moss villagen Horten til å framstå som en verdensmetropol! Jeg fant ikke engang Domus!

Aldeles utkjørt kunne jeg sige ned i stolen tilbake på Catosenteret og klemme den første pillen ut av brettet. Måtte den gjøre sin virkning, og ikke gjøre Mossturen totalt bortkastet!

Ellers kan det fortelles at Stine har reist på jentetur til Göteborg denne helgen. Det er henne virkelig vel unt! Guttene er hos mormor og bestefar på hytta. Nærmere lykkeland kommer de ikke.
Jeg roer meg her i Son i helgen og det er bestemt at jeg blir på ”Cato” til 24. juni. Det er vel egentlig ok. Kanskje er ikke joggeskoene fullt så hvite da…?

God natt!

Besøk

Sist helg var Stine og guttene på besøk. Det var veldig koselig å ha god tid sammen. For ikke skulle vi rekke noe spesielt og ikke hadde vi planlagt noe. Det eneste guttene hadde bestemt seg for var å bade i bassenget. Og bading ble det; både lørdag og søndag. Lørdag ettermiddag var vi på et hyggelig besøk hos Torgun og Kjell Wilhelm på hytta ved Fredrikstad. På søndag rakk vi en snartur til Son sentrum og rett ved der jeg bor fant Gregor og Einar noen hester som gjerne ville mates. Det var morsomt, men ikke så helt lite skummelt. Særlig for Peder. Veldig deilig å være sammen som familie etter alle disse ukene med mye styr hit og dit.



Selv her ute i ødemarken har jeg besøk nesten hver dag. Kan du skjønne? Bare på en drøy uke har jeg hatt besøk av følgende, bortsett fra Stine og barna: Torgeir Thorsnes, mamma og pappa, Inger Lise og Rino, Einar og Thor Marius, Njell og Ingrid Lofthus, Aage Martinsen, Per Gunnar Gramstad, "overlege dr med." Terje Gunnar Simonsen, Lars Brekke og i kveld kommer Berit, Asbjørn, Kristin og Vegard. Veldig hyggelig!

Stine og guttene har nå funnet seg et sted å bo. Nå har de adresse Odinsgate på Frogner. Fint skal det være. Det blir riktig nok litt kjøring for å komme til skolen, men det er ikke så farlig for skoleåret nærmer seg jo slutten. De koser seg med Frognerparken som nærmeste nabo.

Med meg er det ikke så nytt. Jeg trener og trener men fremskrittene er ikke så store. Legen sa at ”det du trenger, det er å gå på butikken å kjøpe deg litt tålmodighet”. Det er lett for han å si! Jeg vet ikke om de finnes slike butikker her i området, eller om man må over til Svinesund… Men jeg er vel ikke dummere enn at jeg tar poenget hans; dette kommer til å ta litt tid! Mitt store mål er å greie å ta turen vi har planlagt til sommeren: Først til Sørlandet, så til Stavanger (for å besøke Astrid+Bjarte og Nina+Tomas m fam) og videre til GF i Bergen.

På CatoSenteret

Det har skjedd mye siden sist, og liten tid til blogging har det blitt.
Stine og guttene kom til Norge fredag for en og en halv uke siden. Det var godt å være sammen igjen. De hadde hatt en strevsom reise; både Peder og Gregor ble syke og kastet opp på flyet hjem. Stine slet dessuten med virkningene av en ikke helt god kyllingmiddag fra Hotel Tango i Yaoundé. Gjenforeningen var sånn sett ikke så veldig glamorøs… Men sånn er livet.

Det har visst ikke blitt tatt så mange bilder siden sist, men her ser vi Gregor som ligger på armen hos pappa på Ullevål. Flere bilder kommer sikkert seinere.

For en uke siden ble jeg flyttet fra Ullevål sykehus til Catosenteret i Son ved Moss. Her skal jeg være i fire uker har jeg fått vite. Her er det mye generell fysisk trening med særlig fokus på nakke, armer og hender. Føler ikke at det går så mye framover, men det er kanskje ikke så lett å få øye på de små fremskrittene i hverdagen. Jeg bruker kragen døgnet rundt ennå; det er med på å stabilisere nakken litt. Armene er fremdeles vonde og høyrearmen er litt svak. Har forresten akkurat fått målt styrken i hendene; venstre har 88% og høyre 38% i forhold til normal styrke. Så her er det litt å hente! Ellers er det et varmt deilig basseng her som jeg føler har god effekt på armene og nakken.

I helgen hadde jeg permisjon og vi reiste til Tønsberg for å feire 17. mai. Det ble en hyggelig men utrolig kald opplevelse. Selv ble jeg reddet av mors tur på loftet der hun fant ullvanter og stillongs. Om kvelden var vi hos Erikka og Ingar. Må nesten nevne at vi på søndag fikk være med på et ufattelig flott møte i Granly kirke der Jacky fra Madagaskar hadde talen, og det var mye fin sang og musikk. Det fikk en litt slagen Kamerunmisjonær til å sitte og tørke tårene på bakerste benk!
Ellers har guttene funnet seg godt til rette på skolen på Ryenberget. Det har gått overraskede smertefritt. De har blitt så godt tatt i mot og inkludert i klassene sine.
Det eneste som ikke er på plass er bolig. Stine og guttene bor enn så lenge på et lite rom i leiligheten til søstrene sine, i femte etasje på Sinsen. Gutta våre er vant til å være mye ute, men det begrenser seg litt når de ikke kan gå ut alene. Stine sier at hun mer enn en gang har måttet ty til ”Disney Channel” for å avverge den verste kranglingen. Helt forståelig! NMS (og Delk) jobber med å finne en bolig for oss, men så langt er jakten uten resultat. Håper særlig for Stines del at det ikke drøyer for lenge…

Ellers er vi jo veldig takknemlige for det store nettverket vi har. Det er gull verdt når ulykke og sykdom forandrer hverdagen!

Bilder fra reisen

I går fikk jeg en godbedrings-hilsen fra legen som var med meg på flyet hjem. Legen fra Luxembourg Air Rescue fortalte at han ble "stormforelsket" i Kamerun. Det er jo en oppmuntring for oss som har så lett for å se bare det som er skjevt og galt. Samtidig sendte han meg noen bilder som jeg deler her:

Ellers er det bestemt at jeg skal være her på Ullevål frem til over pinse. På tirsdag skal jeg til Cato-senteret i Son (ikke så langt fra Moss) for videre opptrening. Hvor lenge jeg blir vet jeg ikke.

I dag har jeg dusjet meg ren og pen og er klar for å ta i mot familen. Jeg gleder meg!

Oppdatering fra Ullevål

Med én ensom, langsom finger som snegler seg over tastaturet blir dette ingen lang artikkel.

Men jeg ville likevel gjerne komme med en oppdatering. - Jeg kan reise meg og gå, jeg har selv gått hit til biblioteket på sykehuset. Beina fungerer fint, men det er armene, særlig den høyre armen som ikke er helt samarbeidsvillig. Men også det går fremover. Det er altså noe i nervesystemet i nakken som ikke er helt som det skal være, men ikke brudd. Det er derfor bestemt at det ikke blir aktuelt med operasjon i denne omgang. Akkurat nå ligger jeg på avdelingen som heter ”fys-med og rehab”. Her blir jeg godt tatt vare på. Jeg har ligget en uke på nevrokirurgisk sengepost. Det var også bra, men noe legebeskrivelse av MR-bildene som ble tatt sist fredag har ennå ikke kommet. I går hadde jeg besøk av livlegen min, bror Harald. Han var ikke helt fornøyd med behandlingen. Vel, jeg er jo vant til en litt annen standard på helsestellet, så jeg greier vel ikke helt å fyre meg så mye opp. Da er det greit at andre gjør det og pusher litt på. Kan fortelle at sykehuset har søkt plass for meg på Sunnås.

Ellers vil jeg si at jeg bare er så utrolig glad for å leve. Det skulle ikke være mulig for et menneske å være ”så frisk” som det jeg er nå etter å ha stupt over styret på en motorsykkel i 80 km i timen. Selv de norske legene snakker om Gud. Det sier vel sitt!

Takk for alle bønner, gode tanker, besøk, telefoner, sms’er, e-poster og ikke minst kommentarer på bloggen. Tusen takk. Det var først i dag jeg så det Stine hadde skrevet på bloggen. Jeg klarte nesten ikke holde tårene tilbake. Mer og mer skjønner jeg at jeg har en grepa kone. Hun er helten i denne historien. Og du, som jeg gleder meg til at Stine og guttene kommer på fredag. Det skal bli bra!

Over ser vi overlege Dr. med Terje Gunnar Simonsen som var på besøk for noen dager siden sammen med sin Marianne. For anledning var han antrukket i snorkel og dykkemaske i forbindelse med det strenge smitteregimet jeg var underlagt. Slik er det når man kommer fra et ”infisert” land som Kamerun…

Men det er altså utrolig godt å være på et sykehus der jeg føler meg trygg. Samtidig tenker jeg mye på misjonærfellesskapet i Kamerun og på de kamerunesiske kollegene og vennene i Kamerun. Kjenner jeg er så takknemlig for dere;
On est ensemble!

Hils alle!

MOTORSYKKELULYKKE

Vi har hatt noen tøffe dager her i det siste. På fredag for snart en uke siden ble Jan Erik utsatt for en motorsykkelulykke på vei hjem fra Gamba. Han skulle passere forbi en lastebil som kjørte ganske sakte og idet han er på siden av lastebilen vrenger den sterkt til venstre for å unngå noen huller i veien. Sjåføren hadde selvsagt ikke sett motorsykkelen. Jan Erik måtte da kaste sykkel ut i grøfta for å unngå å kræsje med lastebilen. Han stupte over sykkelen og ble liggende.

Det kom raskt noen kamerunesere til for å hjelpe han og etter ganske kort tid ble han fraktet til sykehuset her i Ngaoundéré, hvor han selv ringte til oss. Det ble ett døgn på sykehus her, med kraftige smerter i begge armene. Smertene ble av en amerikansk misjonslege ganske raskt diagnostisert til å komme fra rygg/nakke. Det ble så besluttet at han skulle sendes til Yaoundé for CT-undersøkelse der. Heldigvis fikk vi raskt tak i et misjonsfly som kunne frakte oss dit. Men det var forferdelig å måtte reise fra Gregor, Einar og Peder i den usikre situasjonen som var.

Etter undersøkelser i Yaoundé og siden han også begynte å mistet kraften i armene ble det bestemt seint på søndag kveld at han skulle sendes til Norge med ambulansefly. Da var vi utrolig lettet begge to. For det er ikke til å legge skjul på at å være på sykehus her er noe helt annet enn i Norge. Her ute må man være både pårørende, sykepleier, håndlanger (springe rundt for å kjøpe medisiner) og overoppsynsmann. Særlig det å hele tiden skulle passe på at han ikke ble snudd eller sendt opp på do eller annet som skulle ødelegge for ryggen hans var vanskelig.

Det ble tre ganske slitsomme dager i Yaoundé. Jan Erik hadde mye vondt og han hadde også vanskelig for å sove. Timene gikk derfor ikke veldig fort. Men vi fikk jo tid til bare å være litt samme og også kjenne på den gleden over at vi fortsatt hadde hverandre.

Tirsdag morgen klokken 9 var det avtalt at det tyske teamet skulle komme og tyskere vet hva klokka er, så presis som avtalt var de på plass. Selvfølgelig kom vi jo oss ikke av gårde helt til tiden for alle rapportene var jo ikke helt ferdige fra de kamerunesiske legene. Men flyet kunne ihvertfall ta av fra Yaoundé litt over 11. Da var det en trist, men også litt lettet kone som sendte sin kjære av gårde, jeg visste jo at han var i de beste hender.

Jan Erik kom til Ullevål sykehus rundt midnatt og igår hadde han en ny CT-undersøkelse. Det ble etter resultat av denne bestemt at han kunne få lov å bevege seg oppe for helt nødvendige ærender. Men kreftene eller mangel på dem er fortsatt det samme i armene. Nye undersøkelser blir ikke gjort før de tre dagene med karantene er over. Siden han kommer fra et sykehus i utlandet må han vente på svar på bakterieprøver. Så hva som videre skjer med han er fortsatt uvisst. Jeg og guttene avventer situasjonen litt her i Ngaoundéré før vi bestemmer oss for å hva slags opphold det blir for oss i Norge. Forsikringen er ihvertfall klare for å sende oss til Norge.

Jeg har snakket med han på telefon og han var ved ganske godt mot. Han var også veldig takknemlig for at NMS allerede hadde vært på besøk og at han visste at det var mange som ba for han. Både i Norge og i Kamerun