”Å, dra te Moss!”

”Hvordan kommer man seg til Moss?” måtte jeg spørre damen i resepsjonen her på Catosenteret i ettermiddag. ”Da må du ta buss til Sonsveien stasjon og tog videre derfra” var svaret jeg fikk. I sofakroken ved resepsjonen var det en medpasient som ikke kunne dy seg: ”Hva i all verden skal du i Moss, det er jo bare et høl!” Før jeg rakk å svare kom det en kanonade på sju-åtte kraftfulle nys. Allergien har kommet og bare nysingen får mine bristne ribbein til å grine. ”Jeg skal til Moss for å kjøpe allergimedisinen Zyrtec”, svarte jeg. Det hadde han ikke noen problemer med å forstå da han så hvordan øynene og nesen rant. I følge rutetabellen skulle den 13 kilometer lange turen til Moss ta en og en halv time. – Og nordmenn snakker om at det å reise i Afrika krever så mye tålmodighet…

Litt småsliten gir jeg meg i vei til busstoppet. Jeg ser litt skamfull ned og føler at mine hvite nye joggesko lyser opp. Lyser opp at ”her kommer en som er innlagt på Catosenteret”. Folk her har nemlig nye, lysende, hvite joggesko. Forresten har jeg aldri likt navnet Catosenteret. Det har liksom noe litt tragikomisk ved seg. Catosenteret.

Sittende på Sonsveien stasjon der jeg ventet på toget fra Oslo kom jeg i prat med en kar. Kan du skjønne? Kanskje kunne han komme fra Sudan eller Somalia. På gebrekkelig norsk sa han ”du fine hvite skoer”. Han mente det sikkert så godt, men kommentaren kunne neppe treffe på et ømmere punkt. En smule paralysert satte jeg opp et stivt smil og sa at det gamle paret joggesko var utslitt. Da jeg etterpå kom til å tenke på det slitne paret jeg kjøpte på lillemarkedet i Ngaoundéré sist høst, var jeg trygg på at jeg ikke hadde løyet for mannen.

I samme sekund som konduktøren annonserte at ”så ankommer vi Moss stasjon” river den famøse Mosselukta i nesa. Det var helt merkelig. Jeg hadde, selv med min potte tette nese, mest lyst til å gå ut. Som om det hadde hjulpet noe… Det slo meg om det kanskje hadde vært best å droppe hele Zyrtec-prosjektet mitt; i denne byen hadde jeg ikke noe umiddelbart behov for bedre passasje i nesa.

Zyrtec ble innkjøpt. Så tenkte jeg ”å gjøre Moss” før jeg tok turen tilbake. Men jeg fant aldri noe sentrum; byen virket som en forlatt landsby. Ut fra det lille jeg så får Moss villagen Horten til å framstå som en verdensmetropol! Jeg fant ikke engang Domus!

Aldeles utkjørt kunne jeg sige ned i stolen tilbake på Catosenteret og klemme den første pillen ut av brettet. Måtte den gjøre sin virkning, og ikke gjøre Mossturen totalt bortkastet!

Ellers kan det fortelles at Stine har reist på jentetur til Göteborg denne helgen. Det er henne virkelig vel unt! Guttene er hos mormor og bestefar på hytta. Nærmere lykkeland kommer de ikke.
Jeg roer meg her i Son i helgen og det er bestemt at jeg blir på ”Cato” til 24. juni. Det er vel egentlig ok. Kanskje er ikke joggeskoene fullt så hvite da…?

God natt!