Oppdatering fra Ullevål

Med én ensom, langsom finger som snegler seg over tastaturet blir dette ingen lang artikkel.

Men jeg ville likevel gjerne komme med en oppdatering. - Jeg kan reise meg og gå, jeg har selv gått hit til biblioteket på sykehuset. Beina fungerer fint, men det er armene, særlig den høyre armen som ikke er helt samarbeidsvillig. Men også det går fremover. Det er altså noe i nervesystemet i nakken som ikke er helt som det skal være, men ikke brudd. Det er derfor bestemt at det ikke blir aktuelt med operasjon i denne omgang. Akkurat nå ligger jeg på avdelingen som heter ”fys-med og rehab”. Her blir jeg godt tatt vare på. Jeg har ligget en uke på nevrokirurgisk sengepost. Det var også bra, men noe legebeskrivelse av MR-bildene som ble tatt sist fredag har ennå ikke kommet. I går hadde jeg besøk av livlegen min, bror Harald. Han var ikke helt fornøyd med behandlingen. Vel, jeg er jo vant til en litt annen standard på helsestellet, så jeg greier vel ikke helt å fyre meg så mye opp. Da er det greit at andre gjør det og pusher litt på. Kan fortelle at sykehuset har søkt plass for meg på Sunnås.

Ellers vil jeg si at jeg bare er så utrolig glad for å leve. Det skulle ikke være mulig for et menneske å være ”så frisk” som det jeg er nå etter å ha stupt over styret på en motorsykkel i 80 km i timen. Selv de norske legene snakker om Gud. Det sier vel sitt!

Takk for alle bønner, gode tanker, besøk, telefoner, sms’er, e-poster og ikke minst kommentarer på bloggen. Tusen takk. Det var først i dag jeg så det Stine hadde skrevet på bloggen. Jeg klarte nesten ikke holde tårene tilbake. Mer og mer skjønner jeg at jeg har en grepa kone. Hun er helten i denne historien. Og du, som jeg gleder meg til at Stine og guttene kommer på fredag. Det skal bli bra!

Over ser vi overlege Dr. med Terje Gunnar Simonsen som var på besøk for noen dager siden sammen med sin Marianne. For anledning var han antrukket i snorkel og dykkemaske i forbindelse med det strenge smitteregimet jeg var underlagt. Slik er det når man kommer fra et ”infisert” land som Kamerun…

Men det er altså utrolig godt å være på et sykehus der jeg føler meg trygg. Samtidig tenker jeg mye på misjonærfellesskapet i Kamerun og på de kamerunesiske kollegene og vennene i Kamerun. Kjenner jeg er så takknemlig for dere;
On est ensemble!

Hils alle!