For full musikk

Søndag morgen begynner ganske tidlig her i Kamerun. Forrige søndag banket det på døren litt før kl 08 og utenfor stod to av Gregor og Einars venner, Benjamin og Man, klare for å gå på søndagsskolen. Gregor og Einar var ferdig med frokosten de også og etter å ha forsynt vennene med hver sin brødskive med syltetøy tuslet de avgårde til søndagsskole på sykehuset.

Peder, Jan Erik og jeg var da klare for å komme oss til gudstjeneste i Milleniumskirken. Det gjelder å komme til tiden, for ellers må man stå ute å vente til kunngjøringene begynner. Men en annen grunn er også plassen. Vi trodde jo at kirken var uendelig stor, men på søndag var det nesten bare plasser igjen på galleriet. Det var flott å få feire gudstjeneste her igjen - masse flott sang, både fra to kor og gjennom allsang. Følte at litt av den gamle stemningen fra da vi satt tre for mange på hver krakk i den gamle kirken kom tilbake. Det var også fint å se at alt virket så planlagt og godt gjennomarbeidet, det eneste stedet vi "blance" svetter litt er jo under kunngjøringene - 1 time er i lengste laget. Men da vi gikk hjem etter over tre timer kjente vi en dyp glede over å få være her igjen.

Og gleden skulle bare vare. Søndag ettermiddag kom det et kor fra menigheten i Burkina for å love og prise Gud for at pasteuren var kommet hjem igjen. Nesten 15 ungdommer satte seg vel til rette i stuen før presidenten i koret tok ordet. Han ønsket at vi sammen skulle takke for Guds under. Det ble litt over en time med flott musikk, akkompagnert av Gregors gitar, andakt og bønn. Mellom hver sang, var det en av ”brødrene” som reiste seg og ba og til slutt holdt presidenten en andakt. De utrykte stor takknemlighet for at Jan Erik var her igjen og snakket varmt om ”presten vår”.

På mandag var det Femmes pour Christ-gruppa mi i Milleniumskirken som kom på besøk – også for å takke og be for presten. Her var det sang, dans og bønn. Selv Jan Erik måtte våge seg ut i en liten dans mens damene sang. Det er jo umulig å ikke bli berørt av en sånn omtanke, takknemlighet og bønnetrofasthet. Vi kjenner at vi er varmt ønsket velkommen tilbake, og det varmer, for det er jo ikke hver dag vi føler at vi er til SÅ stor nytte.

Tilbake i hverdagen

Det tar ikke lang tid før hverdagen innhenter oss for fullt. Det er så mye som skjer og så mange folk som kommer. Det var bra å komme tilbake til kolleger og kjenne at vi har det bra her. Fint å bli litt kjent med nye kolleger også!

Dagen etter at jeg (JE) kom tilbake til Ngaoundéré døde sjåføren til kirkepresidenten, Philemon. Siden NMS-representanten er utenlands, måtte jeg som vise-repr ta litt av det ansvaret hun normalt ville hatt. Alt fra å være med på gudstjenesten hjemme hos familien til avdøde, til å yte den nødvendige praktiske og økonomiske hjelp for å transportere kisten og familien til landsbyen der begravelsen skulle skje. Det endte med at kollega Erik Bischler fylte opp en bil med folk fra kirkeledelsen og reiste den lange veien; nesten til Bertoua.

Ellers har vi hatt mye besøk. I går kom Bernatte og Rafael med sine to barn i ett ærend: De kom for å ”louer Dieu”, som de sa. Love Gud. Med bibel og salmebok tok Bernatte regien i stua. Hun foreslo sanger vi sang sammen og hun leste fra salme 18 i bibelen. Det ble en fin stund. Fint å merke at folk er takknemlige for at jeg er tilbake, og takknemlige for hva Gud har gjort. - Nettopp var det en kar innom som lurte på om han kunne ta med seg koret sitt hjem til oss for å synge, takke og love. Kunne det passe søndag klokken 16? Jo da, vi er hjemme vi…

Helsen min er vel ikke så mye å skryte av. Jeg hadde vel håpet at jeg skulle ha litt mer krefter og litt mindre smerter. Men det går bra.

De tre siste dagene i denne uken er det høstferie på Den norske skolen. Da nyter guttene noen late morgener på sofaen. Peder går på skolen som vanlig, men akkurat i dag er han hjemme siden han hadde litt feber i går. Han er ikke sykere enn at han nyter en fridag...

En lat morgen på sofaen - -- - - -- -- -- -- -- -- Gregor og hagemannen Bosco

Hjemme i Ngaoundéré

Jeg er nå vel hjemme. Det kjennes uendelig godt!

For dere som har lest "Med Christiania Taxi til tropene" (forrige innlegg) vet at jeg satset på en såkalt punkteringsfri togetappe. Akkurat punktering var blant de ting vi ikke hadde. Skjønt, alt gikk lenge smertefritt. Med hyggelig reisefølge går alt så mye bedre; i overkøya en amerikansk kirurg og i underkøya kona som er sykepleier. De er forresten fra nå av våre gode naboer. De skal begge jobbe på kirkens sykehus her i Ngaoundéré. I tillegg hadde vi i firemannskupeen en kamerunesisk oberst. Et meget selvbevisst eksemplar forresten. Jeg våknet i det obersten ropte "nå er vi på Ngaoundal stasjon". Klokka var litt over seks på morgenen og jeg visste at det gjenstod bare to og en halv time før vi var hjemme. Trodde vi...

Godstoget foran oss hadde sporet av og vi fikk etter langt om lenge vite at det ikke kom til å bli noen passasje på noen dager framover. Det endte med at amerikaneren Philip Nelsson tok bilen fra Ngaoundéré og hentet oss. En kjøretur på i overkant av 60 mil. Vi kom hjem klokka halv seks om kvelden. Ni timer etter skjema.

Kvelden i går og dagen i dag har gått med til å hilse på folk. Det har vært en sammenhengende glede. Men trøtt har jeg vært; jeg har måttet sove litt mellom håndtrykkene.

Nå er det lørdagskveld og Stine disker opp med verdens beste pizza.
Familien Askjer er nå gjenforent og omsider på plass der den skal være!

Med Christiania Taxi til tropene

Med svetten rennende nedover ryggen kommer dette livstegnet fra en overopphetet Internettkafé i Yaoundé:

Så er jeg vel tilbake i Kamerun. Riktignok har jeg ikke kommet lenger enn til hovedstaden Yaoundé. Akkurat nå venter jeg på at klokken skal bli 18 og togreisen mot Ngaoundéré kan begynne. Det var deilig å komme til Kamerun igjen. Sist jeg var her i byen lå jeg rett ut på en båre og visste ikke om det omtalte bruddet i nakken noen gang kunne få meg til å gå igjen. Men det kjentes overraskende normalt å være her igjen. Det var nesten litt rørende da vår faste taxisjåfør gav meg en stor bamseklem ved bagasjebåndet på flyplassen. Han hadde ventet på meg sa han. I løpet av det siste halve året har han ringt en gang i måneden for å spørre om hvordan det går med helsen. Han er et godt bilde på Afrikas varme!

Jeg reiste fra Oslo til Gardermoen tirsdag kveld, og hadde på forhånd bestilt en bil fra Christiania Taxi. Hadde hørt at de hadde så gode priser til flyplassen. Selv om regningen havner hos forsikringen tenkte jeg det gikk an å tenke litt økonomisk. Sjåføren var hyggelig og vi snakket om vær og vind, om min tjeneste i kamerun, om hvordan han utøvde sin muslimske tro og om hvor strålende fornøyd han var med Mercedesen sin. Strålende fornøyd. Da vi passerte Olavsgård begynte bilen aa riste. – Jeg tror jeg har et problem, sa sjåføren. Punktering. Hjulskiftet var vi sammen om. Etter ti minutter var bilen på veien igjen. Men bare noen kilometer etter var ristingen tilbake. Sjåføren ble tydelig flau. Han fryktet vel søksmål. Nå var det reservehjulet som var flatt. Du snakker om! Nesten som om Christiania Taxi visste hvordan de på best mulig måte starter en Afrikatur. Selv klarte jeg ikke engang å bli litt irritert; Jeg opplevde derimot problemene som en god velkomstklem fra landet jeg var på vei til. Kamerun, alle punkteringers mor, ønsket meg velkommen allerede før jeg satte meg på flyet fra Norge. Dobbel punktering og dobbelt velkommen! Ny bil ble rekvirert fra Sinsen og den brakte meg vel fram. Sannelig godt dere opererer med fast pris, Christiania Taxi! Naar det gjelder togturen videre satser vi alt paa en punkteringsfri etappe!

Endelig hjemme!

Etter et langt og fint, men også slitsomt opphold i Norge var det fire svært reiseklare personer som stod på Gardermoen søndag ettermiddag. Det eneste lille skåret i gleden var at pappa måtte vente noen uker til. Men vi var ihvertfall klare for å innta Ngaoundéré igjen.

Flyreisene gikk over all forventning. Gregor satt med nesen godt plantet i Donaldpocketen, Einar prøvde ut de forskjellige spillene på flyet og Peder var opptatt med å åpne lekene fra tante og Air France og når det var gjort var det Tom og Jerry som fenget interessen. Mor selv kunne derfor kose seg med flymaten og nyte livet. Det eneste stressmomentet var håndbagasjen. Hver gang vi skal reise ser jeg for meg at vi skal ha en liten, lett, halvfull sekk hver. Men resultatet i familien Askjer er tunge sekker til alle og enhver og i tillegg et par poser med diverse dill som bare ikke kom ned i noe koffert. Vi får håpe på bedre lykke neste gang!

I Douala overnattet vi hos baptistisk misjon før vi tidlig tirsdag morgen satte kursen mot Ngaoundéré i et lite småfly. Kaptein Ray fra SIL (underavdeling av Wicliff) klarte å stable all bagasjen inn i flyet, de tre gutta ble plassert i baksetet og jeg fikk være co-pilot. Vi var kommet et stykke på vei da Peder ganske febrilsk begynte å røre på seg. Joda han måtte tisse!!
Hva gjør vi nå?

Men dette hadde piloten gjort før - det var bare å trylle frem en vannflaske og så kunne turen fortsette som før. Men det bråker skikkelig i et lite fly, så da vi kunne se "navlefjellet" i det fjerne var vi glade. I det vi landet skjønte vi at det var en stor delegasjon av norske som var kommet for å ønske oss velkommen. Det varmet utrolig stort! Vi var virkelig ventet - og slik har det fortsatt.

Hver eneste dag er det et titalls personer som kommer innom for å ønske oss velkommen hjem og for å høre hvordan det går med pastoren. Og alle takker Gud for at han har blitt så frisk at han snart kan være her igjen. Vi har virkelig hatt en bønneskare her ute! Jeg kjenner jo at det er flott å være her, samtidig som det ikke tar så veldig mange timene før jeg også ser og kjenner på de tingene som er litt vanskelig her ute. Fattigdommen, urettferdigheten, hjelpeløsheten og min egen tilkortkommenhet på forskjellige områder.

Einar og Gregor er vel tilbake på skolen og kjenner at de er kommet hjem. Allerede første dagen var Gregor ute og sparket fotball med vennene, mens Einar og Josef er høyt og lavt med sine påfunn. Peder har kanskje tatt det største skrittet av oss. Han har nemlig begynt på kamerunesisk skole.

Idag troppet han opp på skolen rett utenfor muren på stasjonen, klar for å innta en fremmed verden. Handa til mamma var god å holde i, for det var lett å se at han ikke var helt komfortabel med situasjonen - ansiktet var lagt i svært alvorlige folder. Men etter en liten time var det helt greit at mamma gikk bare Doudou ble igjen for å passe på og klokka ett kom han strålende hjem og fortalte om alt han hadde gjort idag. Han hadde fått en krakk å sitte på, han hadde tegnet en gul ryggsekk på tavla og han hadde stått i kø for å gå inn i klasserommet. Jeg håper at dagene fortsetter slik og at han kommer til å trives der.

Hvilken dag er det i dag, er det søndag?

Med dette spørsmålet var det Peder slo øynene opp i dag. - Ikke søndag...? Torsdag, fredag, lørdag og SÅ søndag. Da reiser jeg til Kamerun, roper han ut som om det skulle være noe nytt for oss andre. Saken er at Peder, uansett så rart det høres ut, er passelig lei av livet i Norge. Han er nok ikke lei av besteforeldre eller onkler og tanter, men nå er det bare på tide å komme hjem. Hjem til Ngaoundéré. Han sier han liker løver bedre bjørner. Som en liten kameruner er han vel selv en liten "lion". Bjørnen på hytta på fjellet var likevel ikke så lite spennende . Til slutt tok han til og med sjansen på å ta fingeren inn i munnen til bjørnen.

I dag er det nest siste dag på skolen for guttene. En fin periode går mot slutten. Einar har fått nye venner og han har gledet seg til å gå på skolen hver dag siden begynnelsen av mai da han kom til Norge. Samtidig gleder han seg til å reise til Kamerun, til vennene sine og til rommet sitt. På bildet ser vi han i morsom lek med hunden Fant. Begge hadde like god kondis, de holdt det gående i lange tider!

Gregor har også hatt en fin tid i Norge. Bra på skolen og venner, - og litt fotball med Koffa har det også blitt tid til. Nå ser han fram til å møte Ben, Timothée og alle de andre kamerunske og norske vennene sine. Det skal bli bra å komme hjem til rommet sitt, hagen med fotballbanen og "kiosken" der han av og til kan spandere på hele gjengen for én krone.

Her ser vi damen som bekler de fleste ministerposter i familien Askjers regjering. Det er hun som har holdt det meste sammen i denne spesielle perioden vi har vært gjennom. At nå rivgjernet fra Undrumsdal uten å rynke på nesen reiser alene med tre barn til Kamerun overrasker vel ikke noen. For dere som har opplevd kaoset og kjent på luktene på flyplassen i Douala vet at det ikke er noen hvilken som helst sydenreise! Planen er forresten å ta småfly fra Douala til Ngaoundéré. Det gjør det praktiske enklere og ting blir litt mindre kaotisk!
Her sitter far som har har grunn til å smile litt bredere i disse dager når formen har blitt en del bedre og smertene mindre. Nevrologen på Ullevål sa at det er stor sannsynlighet for å bli nesten helt frisk, - men, Askjer, det kan ta så mye som to-tre år! Selv synes jeg det lover bra, det er tross alt lettere å være syk når man vet at utsiktene er gode. Smerter og trøtthet vil forhåpentlig forsvinne mer og mer. Det er nå så godt som helt bestemt at jeg reiser til Kamerun den 15. oktober. - Det skal bli veldig bra! Tiden etter Stine og guttene har dratt skal jeg tilbringe forsatt i Oslo, i et lite krypinn i Lyder Sagensgate på Fagerborg.

Så en ting på bildet over: Legg merke til den lille kjeksen som er mellom koppen og brødskiven med sylteagurker. Kjeksen er spesialkjøpt på Score i Yaoundé, og jeg syntes at det måtte feires skikkelig på denne fjelltoppen. Jeg vil anta at jeg er den første kunden på Score som bringer verdens beste kjeks så langt til fjells. - Og Score: den 16. oktober står jeg i kassakøen igjen!

Livet er ikke så verst når utsikten er god!

Klart for utreise

Det er nå bestemt at Stine og guttene setter seg på Parisflyet søndag 28. september, og fortsetter til Kameun dagen etter. Jan Erik er nødt til å vente på resultatet av noen noen prøver før han kan reise. Forhåpentligvis drøyer det ikke mer enn to-tre uker før familien er komplett i Ngaoundéré.

Foreningsbesøk

Jeg (Stine) er jo som dere vet fortsatt i arbeid med fjernjobbing mot Kamerun og det kan jo være litt slitsomt i blant. Desto større var gleden da jeg skulle få komme på besøk i en litt annen del av misjonskjeden, nemlig formiddagsforeningen på Langhus.

Jeg så frem til å fortelle om arbeidet og hverdagen i Kamerun. Derfor ble fortvilelsen stor når jeg sto utenfor døren til ett stort terrassehus, med sikkert 30 leiligheter og jeg ikke kunne huske hva damen jeg skulle til het. Var det Olsen, Kolbjørnsen eller Giever??

Heldigvis hadde jeg et telefonnummer - men det hjalp ikke stort. I andre enden var det en mann som slett ikke skulle ha misjonsforening hjemme hos seg. Ja, ja jeg stod der og kikket meg litt rådvill omkring, klokka hadde passert såvidt avtalt tid og ingen andre en meg kommer for seint til forening. Heller fem minutter før tiden. Heldigvis var Ragnhild, som damen heter, snarrådig og kontaktet NMS, de fikk så tak i Jan Erik som kunne fortelle at; joda misjonæren står nok utenfor og venter.

Et par timer gikk fort for å formidle alt fra matlaging til styresett og korrupsjon. Litt nytt fra bibelskolen på Meng fikk de høre om også, siden de er med å støtte nettopp denne bibelskolen. For en misjonær er det jo fantastisk å møte mennesker som virkelig vil høre om landet, arbeidet og kirken vi jobber i. De begynte spørsmålene idet jeg var innenfor dørene og vi fortsatte den uformelle praten resten av tiden vi var sammen, kun avbrutt av andakt og litt mat.

Det var flott å møte de som gjør en kjempeinnsats for at vi skal være så heldige å få jobbe i et helt annerledes land. Vi er avhengige av hverandre!

Oslohelg

Når vi nå først lever i denne "venteromstilværelsen" kan vi ikke sette oss inne i leiligheten og bare drømme om Afrika. På fredag kveld så vi "Kung Fu Panda" med popcorn og stor stemning, etterfulgt av en deilig båttur tur-retur Bygdø. Som en kjernesunn norsk familie pakket vi lørdag morgen sekken med niste og termos, og satte kursen mot Nordmarka. Det ble en fin dag i det fri; lunsjen ble inntatt sittende på noen stokker i et skogsholt og vi fikk også tid til å være turister i Holmenkollen. Slike dager er med på å gi noen litt omflakkende misjonærbarn en god Oslo-identitet. Det er nesten vanskelig å unngå når de hører mamma og pappas samstemte lovsang av byen vår; utsikten og naturen.

På søndag formiddag var vi på Ryenberget. Fint å møte folket igjen. Har dessverre ikke vært der så mye i sommer. Senere på dagen var vi på NMS-møte i Vestre Aker menighetshus. Der myldret det av barn og voksne. Det ble et overraskende fint møte med NMS-familen. Flott å møte så mange mennesker som kjenner oss og er engasjerte i det vi jobber med, og det uten at vi kjenner dem.

Helgen har gjort oss klare for en ny arbeidsuke, og i kveld skal vi på besøk til Bente og Stein Ove (hjemvendte Kamerunmisjonærer), hvis ikke da Bente finner på å gå bort å føde! Knip igjen!

Livet på Frogner

Før sommeren ble Gregor og Einar kjørt til og fra skolen, men det er ikke nødvendig lenger. For rett før klokka kvart på åtte løper to trøtte gutter ned trappene for å rekke bussen. Først 20-bussen til Majorstua og så T-bane 1 eller 4 til Bergkrystallen. Skoleveien lærte de overraskende fort og alt ser ut til å gå veldig bra. Et par turer sammen med mamma eller pappa gjorde susen. I sekken har Gregor en telefon han kan bruke hvis det blir strømbrudd, ”buss for bane” eller andre uforutsette hendelser i trafikken. Når de kommer til Manglerud er det en del av rutinen at sekkene skal på ryggen, for det er jo litt kjedelig å gå av på Ryen mens skolesekken fortsetter til terminus. Vi var farlig nær på en av prøveturene. Guttene passer godt på hverandre og nyter nok friheten. Hjemme sitter mor og er ikke så veldig bekymret.

For tiden jobber Stine med å skrive kvalitetssikringsdokument for Den norske skolen i Kamerun. Det er et stort arbeid som krever mye tid, men en viktig forutsetning for god drift av skolen. Hun synes det er litt slitsomt å leve så midlertidig og ikke vite fra måned til måned hva som skjer, og hun kunne nok tenkt seg litt mer luft under vingene i hverdagen.

Om han far kan det fortelles at han er opptatt med å gå til lege, fysioterapeut, gå turer og forhåpentlig svømming i bassenget på Radiumhospitalet. Sist fredag var jeg hos nevrolog som sa at jeg har fått en skade på ryggmargen som nok også er årsak til de sterke smertene når jeg beveger nakken. Nevrologen bestilte ny MR for å undersøke hvordan skaden beveger seg, om den blir større eller mindre. Regner med å komme tilbake til spesialisten i midten av september. I mellomtiden går nå dagene, og noen ganger føler jeg med ikke så verst. Tvert i mot. Eller som Odd Børretzen sier om det å være i båt om sommeren: "Noen ganger er det ålreit".

DELK, - er du på villspor?

I presentasjonen av oss på bloggen står det at vi ”jobber for Det Norske Misjonsselskap, utsendt av DELK”. DELK tør kanskje være kjent for mange som besøker vår nettside; den eldste lutherske frikirken i Norge.

Men etter tre år i Afrika, hvilket DELK har vi kommet hjem til? Hør bare her:
Som en anstendig barnefamilie la vi i sommer turen innom dyreparken i Kristiansand. Vi hadde sett frem til en strålende dag med spennende dyr og Kardemommeby. Vi visste godt at ved å tre inn i kaptein Sabeltanns verden må man ikke være av det aller sarteste slaget og helst ikke alt for skvetten. Men sjokket var likevel stort da en pen gutt på ti-tolv år tok plass rett foran oss utenfor borgen i Tjuttavika: Han var antrukket i en militærgrønn skjorte med påskriften ”D.E.L.K.” plassert rett over et fryktinnskytende dødninghode.

Vi spurte oss om det var slik Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn hadde sendt barna sine ut for å feire sommerferien 2008. Eller representerte ”uniformen” en ny linje eller noe annet nytt? Var dette noe av alt det andre som hadde gått oss bush-folk hus forbi? Vi ble urolige over ”alt det nye” og spørsmålene var mange. - Var PR-fremstøtet resultat av en mer eller mindre vellykket idémyldring eller brainstorming i en sen nattetime på et Hovedstyre-møte, eller var det simpelthen DELKs nye biskop og tilsynsmann som hadde forlangt endring og trumfet ”faceliften” gjennom?

Uansett hva dette skyldes vil vi som arbeider utenriks nå bryte stillheten og åpent og utildekket tilkjennegi vår mening: Dette er et høyst upassende ryggmerke, både for barn og voksne, og vi kan ikke skjønne hvordan det på noen måte, i eller utenfor Sabeltanns verden, kan være forenlig med DELKs tradisjon og grunnsyn. - Har ikke kirken allerede en god nok logo?

Vi har ikke misforstått hele saken, har vi vel? Det kan ikke ha vært noen frekke sjørøvere som brutalt har stjålet de fire bokstavene som vi trodde var DELKs private?

EINAR 8 ÅR

I dag, på første skoledag i 3.-klasse, fyller Einar 8 år.
Einar har blitt en stor gutt som elsker å fiske krabber og liker å være med å jobbe enten det er å bære ved eller støvsuge huset. Han har en tålmodighet som danker ut de fleste. - Ikke minst når det gjelder å leke med lillebror. Han gleder seg veldig til å begynne i 3.-klasse på Ryenberget, mye takket være hans evne til å finne nye venner og trives der han er til en hver tid. Håper det blir et fint skoleår, både her i Norge og i Kamerun.

Gratulerer med dagen, kjære gutten vår! Vi er veldig glade i deg!

Gregor – Peder – mamma & pappa

Ny hverdag begynner

I disse dager reiser våre kolleger tilbake til Kamerun i tur og orden. Den norske skolen starter snart opp og hverdagen begynner i et nytt arbeidssemester. Vi merker at vi gjerne skulle ha pakket koffertene og reist for å være på plass i Ngaoundéré. Men her trengs det enda en dose tålmodighet. Til uka begynner Gregor og Einar på Ryenberget skole og vi har ikke fått forespeilet noen utreise før tidligst sist i september. Forhåpentligvis. Ingen hemmelighet at ’midlertidighet’ og ’uvisse’ kan oppleves som litt slitsomt. Men for all del; det går utrolig bra! Egentlig litt greit å kjenne at man lengter til Kamerun, der vi tross alt hører hjemme.

Hvordan går det?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har svart på det spørsmålet de siste månedene. Det er jo selvfølgelig hyggelig at folk bryr seg og spør om hvordan det går. I lang tid var det greit å si at ”jo, det går bedre”. Saken er at de siste ukene har jeg fått noen nye symptomer som gjør at ikke alt går så meget bedre. Smertene i armene mine er for det første konstante. Det nye nå er at når jeg beveger hodet opp eller ned resulterer det i sterke smerter som sendes ut i kroppen; ut i armene, ned i overkroppen og videre ned i beina og helt til føttene. Smertene kan best beskrives som elektriske, som om man får strøm. Det er en kjent sak at både smerter og smertestillende gir trøtthet. Derfor har jeg dessverre ikke så mye energi som jeg skulle ønske jeg hadde.

Når vi kan dra ut igjen er fremdeles et stort mysterium. Vi hadde tidligere håpet å reise den 2. september, men det kommer i følge fastlegen min ikke på tale. I disse dager venter jeg på å komme til spesialist som kan hjelpe meg litt videre.

Peder 4 år

Den 7. august ble Peder 4 år. I løpet av sommeren synes vi at han har blitt en stor gutt. Han spør og graver om det aller meste for tiden og mest opptatt er han av hvilken dag vi skal tilbake til Kamerun. ”Det er ikke så bra i Norge” sier han med sin søte skarre-r. Til tross for at ingenting er bra i Norge stortrives han hver dag og nyter livet i dype drag. Sånn er det vel å være fire!
Peder fikk en finfin bursdag. Han våknet med frokost og gaver i senga på hytta med etterfølgende flaggheis for jubilanten.

På kvelden hadde farmor bedt inn så det ble fullt hus på Eik. - Barn og voksne lekte i hagen til langt på kveld. Den beste gaven var en motorsag, briller og hørselvern. Han løp rundt som selveste massakeren og følte seg tydeligvis helt konge! – Vi håper det er litt batteri igjen så han kan jobbe litt i Kamerun også om ikke så lenge.