Endelig hjemme!

Etter et langt og fint, men også slitsomt opphold i Norge var det fire svært reiseklare personer som stod på Gardermoen søndag ettermiddag. Det eneste lille skåret i gleden var at pappa måtte vente noen uker til. Men vi var ihvertfall klare for å innta Ngaoundéré igjen.

Flyreisene gikk over all forventning. Gregor satt med nesen godt plantet i Donaldpocketen, Einar prøvde ut de forskjellige spillene på flyet og Peder var opptatt med å åpne lekene fra tante og Air France og når det var gjort var det Tom og Jerry som fenget interessen. Mor selv kunne derfor kose seg med flymaten og nyte livet. Det eneste stressmomentet var håndbagasjen. Hver gang vi skal reise ser jeg for meg at vi skal ha en liten, lett, halvfull sekk hver. Men resultatet i familien Askjer er tunge sekker til alle og enhver og i tillegg et par poser med diverse dill som bare ikke kom ned i noe koffert. Vi får håpe på bedre lykke neste gang!

I Douala overnattet vi hos baptistisk misjon før vi tidlig tirsdag morgen satte kursen mot Ngaoundéré i et lite småfly. Kaptein Ray fra SIL (underavdeling av Wicliff) klarte å stable all bagasjen inn i flyet, de tre gutta ble plassert i baksetet og jeg fikk være co-pilot. Vi var kommet et stykke på vei da Peder ganske febrilsk begynte å røre på seg. Joda han måtte tisse!!
Hva gjør vi nå?

Men dette hadde piloten gjort før - det var bare å trylle frem en vannflaske og så kunne turen fortsette som før. Men det bråker skikkelig i et lite fly, så da vi kunne se "navlefjellet" i det fjerne var vi glade. I det vi landet skjønte vi at det var en stor delegasjon av norske som var kommet for å ønske oss velkommen. Det varmet utrolig stort! Vi var virkelig ventet - og slik har det fortsatt.

Hver eneste dag er det et titalls personer som kommer innom for å ønske oss velkommen hjem og for å høre hvordan det går med pastoren. Og alle takker Gud for at han har blitt så frisk at han snart kan være her igjen. Vi har virkelig hatt en bønneskare her ute! Jeg kjenner jo at det er flott å være her, samtidig som det ikke tar så veldig mange timene før jeg også ser og kjenner på de tingene som er litt vanskelig her ute. Fattigdommen, urettferdigheten, hjelpeløsheten og min egen tilkortkommenhet på forskjellige områder.

Einar og Gregor er vel tilbake på skolen og kjenner at de er kommet hjem. Allerede første dagen var Gregor ute og sparket fotball med vennene, mens Einar og Josef er høyt og lavt med sine påfunn. Peder har kanskje tatt det største skrittet av oss. Han har nemlig begynt på kamerunesisk skole.

Idag troppet han opp på skolen rett utenfor muren på stasjonen, klar for å innta en fremmed verden. Handa til mamma var god å holde i, for det var lett å se at han ikke var helt komfortabel med situasjonen - ansiktet var lagt i svært alvorlige folder. Men etter en liten time var det helt greit at mamma gikk bare Doudou ble igjen for å passe på og klokka ett kom han strålende hjem og fortalte om alt han hadde gjort idag. Han hadde fått en krakk å sitte på, han hadde tegnet en gul ryggsekk på tavla og han hadde stått i kø for å gå inn i klasserommet. Jeg håper at dagene fortsetter slik og at han kommer til å trives der.