Simpelt tyveri

For en ukes tid siden trengte jeg å overnatte i byen Garoua, omtrent tre hundre kilometer nord for Ngaoundéré. Sliten og trøtt gikk jeg inn på et herberge og prøvde å få kontakt med damen i resepsjonen. Med et oppgitt blikk møtte hun meg etter å ha rettet seg opp fra en liten lur over skrivebordet. Jeg hadde åpenbart ødelagt en rolig kveld. Men hun var ikke vanskeligere enn at hun sa at det fantes et ledig rom. Hun la et skjema på disken og bad meg fylle det ut.

Som vanlig fulgte det ikke penn med papiret. Men en mann i min stilling har nødvendigvis penn med seg. - To penner fant jeg da jeg stakk hånden i lommen. Umiddelbart gikk jeg i gang med skjemaet, det var grei skuring. Jeg betalte rommet og i det jeg skulle ta nøkkelen og gå, tok jeg også med mine to penner. – Vær snill og ikke ta med pennene, sa den lite elskelige damen bak disken. – De tilhører resepsjonen! Etter minen å dømme tenkte hun tydeligvis at jeg var en tyv. Jeg skulle til å forsvare meg, men tok meg i det. Forsiktig skjøv jeg de to pennene mot henne. – Beklager madame, det skal ikke gjenta seg.

På vei ut måtte jeg bare smile for meg selv over ”tyveriforsøket”. For på den ene pennen stod det skrevet ”Det Norske Misjonsselskap” og på den andre ”Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn 125 år”.