Ett år etter

I dag har det gått ett år siden ulykken på Garoua veien. Det ble en rar dag! En dag med arbeid, ettertanke, fest og glede. Sammen med min prestekollega Doudet Luc var jeg i dag tidlig på vei til Gamba for å ha kurs på bibelskolen. Fredag 25. april 2008 var jeg på vei til samme landsby. På hjemveien skjedde motorsykkelulykken som fikk meg til å tro at livet var over. Jeg husker fremdeles, der jeg lå fullstendig lammet, at jeg tenkte at "det er vel sånn man dør". Dagene som fulgte var fylt med spenning og engstelse. "Kommer jeg til å kunne gå? Er det brudd i nakken? Kommer jeg noen gang til å komme tilbake til Kamerun?" Spørsmålene suste rundt i hodet mens smertene herjet i kroppen. Vi visste så lite. Store og små lot seg bekymre.
Det var rart å stoppe bilen i dag for å gå rundt på ulykkesstedet.

Doudet spurte meg og prøvde å se for seg hvordan ulykken hadde skjedd. Gutten som hørte til i landsbyen kunne fortelle at avstanden mellom der jeg ble funnet og der motorsykkelen lå var mer enn tjue meter. Mennesker er ikke skapt for den slags flyturer! - Hvordan kunne du overleve en slik ulykke, spurte gutten. Jeg bare så på ham, slo ut med armene og smilte. Det kunne derimot Papa Doudet fortelle gutten. Der vi stod ba Doudet en bønn, takket for livet og lovet Herren for hans underfulle nåde og makt.

Det er nesten for godt til å være sant. Denne helgen har jeg vært på reise siden torsdag morgen; besøkt bibelkurs og fulgt studentene i den siste fasen av studieopplegget. Oppdraget stoppet ikke opp med et seks måneders sykeopphold i Norge. Kreftene og motet har kommet tilbake, selv om jeg kjenner smerter hver eneste dag. Men hva gjør vel egentlig det? Den siste helgen med studentene i Gamba bestemte vi oss for å feire livet. Det gjorde vi med sang, couscous, taler, bakevarer og Coca Cola. Bedre kunne det ikke bli! Vi ble enige om at det er så alt for lett å huske på "vondter" og så alt for vanskelig å huske og vise takknemlighet. Sånn er visst vi mennesker skrudd sammen... - Jeg inkludert.

"Livsfesten" fortsatte hjemme. Stine har denne helgen reist på Kvinnestevne i Meiganga, så vi guttene var hjemme alene. Det ble taco, Olsenbanden jr. og sure sild. Etter guttene hadde lagt seg stelte jeg i stand en liten soirée for vaktstyrken på stasjonen. De hadde som vanlig appetitten i orden. Humøret var det heller ikke noe i veien med. Før de gikk reiste min gamle "oncle" seg, holdt en liten tale og avsluttet med en bønn. Han bad på mbom. Jeg skjønte ikke mye av det han sa. - Men man behøver ikke kunne mbom for å skjønne takknemlighetens språk. Akkurat det språket vil jeg forresten på en dag som denne oppfordre alle til å bruke mye, mye mer!

Ordet som bedre enn noe annet oppsummerer denne lange og innholdsrike dagen er; TAKK!