ETT ÅR I KAMERUN

Grytidlig den 10. september 2005 forlot vi Norge og samme ettermiddag ankom vi Kamerun for første gang. Dørene hadde åpnet seg for en ny verden og vi var spente på hva som ventet oss i vår totalt nye tilværelse.

Vi kom til den dampende heite byen Douala og ble værende der i fire-fem dager. Det ble et brutalt møte med Kameruns miserable infrastruktur. Fly som skulle gå men som likevel ikke gikk. Klærne klistret seg til kroppen og i køene på flyplassen var det vanskelig å avgjøre om det var naboens eller ens egen svette som rant nedover bena. Vi landet i Douala lørdag ettermiddag men kom ikke frem til Ngaoundéré før torsdag 15. september. Allerede første uka hadde vi vært oppe til eksamen i det viktigste faget i denne bransjen: Tålmodighet.

Året som har gått har uten sammenligning vært det mest spennende, utfordrende, lærerike og fullstendig annerledes enn noe annet år. Året har på alle måter, på godt og vondt, vært en eneste lang oppdagelsesferd; I forhold til klima, kultur, folk, arbeidsoppgaver og ikke minst språk. Vi har store som små møtt mennesker fra mange ulike land og vi fått venner blant nordmenn, amerikanere, franskmenn og kamerunesere. Vi har opplevd å være hverandres familie i kollegafellesskapet og knyttet vennskap på tvers av tradisjonelle generasjonskløfter. Vi har også fått erfare den vemmelige ydmykelsen det er å komme til en kultur der en ikke kan kommunisere. – Den første tiden kunne man ikke engang snakke om været. Været... - Vi visste knapt hvordan vi skulle takke for maten…

Vi glemmer ikke så lett den første natten vi skulle legge oss til å sove i huset vårt her i Ngaoundéré. Vi hadde i Norge hørt så mye fantastisk om Afrika-natten. Men maken til bråk, - så mange lyder! Hunder som bjeffer og sloss, de gjennomtrengende ropene fra opp til flere moskeer på en gang, haner som hyler, trommer og sang fra en eller annen tradisjonell fest i nærheten, vakten som patruljerer rett utenfor vinduet vårt og gresshoppene som forvandler natten til en skurrende radiosending. Omtrent sånn føltes det. Men etter et par netter sov vi som steiner, midt i alt bråket.

Det var uten tvil en stor overgang å flytte fra trygge og forutsigbare Ekeberg i Oslo til Ngaoundéré midt i Kamerun. For oss voksne var det så sin sak, vi hadde tross alt selv tatt avgjørelsen om å reise. For barna var det annerledes. Når voksne spurte de om ”de gledet seg til å reise til Kamerun?” i tiden før avreise, svarte de alltid kontant ”NEI”. Det har nok blitt en og annen tårevåt kveldstund der Einar og Gregor har lengtet hjem til venner og familie i Norge. Men de fikk fort gode venner. Samuel, Mikael og Daniel gjorde livet morsomt og det var takket være dem ikke så verst å bo i Kamerun likevel. Nå er det ingen andre norske barn her, men de har alle tre funnet seg godt til rette. Gregor og Einar trives på skolen og blant venner. Vi er glade for de to besøkene vi har hatt. Først farmor og farfar i julen og så kom tante Torgun og tante Kjersti i påsken. Det betydde utrolig mye for oss alle sammen!

På en måte har året gått fort, på en annen måte føler vi at vi har vært her aldri så lenge. Vi har sett og opplevd mye og truffet så mange flotte mennesker. Vi føler oss privilegert som får lov til å være her, og vi er glade for at vi får lov å ha denne tjenesten. Det betyr ikke at vi aldri lengter hjem eller savner venner og familie. Tvert om. Men nå er det her vi bor og det er her vi lever. Det føles egentlig helt greit. Vi er stadig spente på hva som skjuler seg i fremtiden, men er overbevist om at vi har det beste igjen! Vi er alle blitt oppriktig glade i dette mangfoldige landet og folket som bor der!

Ettårs-jubileet feires etter kirketid på vår stamrestaurant ”Le meilleur” og til ettermiddagskaffen spretter vi en norsk melkesjokolade. – Eller er det kanskje litt for drøyt…?