Snørr og barter - møkk og kanel

Dere som kjenner Kamerun vet at her i denne kulturen stikker folk innom. Ingen ringer før de kommer. De bare er der. Enten det passer eller ikke. - Stort sett passer det. Og stort sett er det hyggelig med besøk.

Sist lørdag fikk vi besøk og det passet ikke! Vaktmannen vår kom løpende mot meg da jeg var på vei hjem fra kontoret. – Jeg fant en mann stående inni stua deres, pasteur! Inni stua, gjentok han. Han fortalte at han med makt hadde fått karen ut av huset og ut på verandaen. - Der sitter han og venter på deg nå! Da jeg kom fram til huset fant jeg en mann sittende på en krakk med en slitt stresskoffert og en fillete bærepose foran seg. Jeg var skrubbsulten og hadde bare lyst til å gå inn og sette meg ved bordet som allerede var dekket. Høflig hilste jeg på besøket. Han ble sittende på krakken og jeg ble stående ved døren; som om jeg var på vei inn. Mannen var fra Nigeria, han snakket bare engelsk og var sendt av ”noen” til en Erik. Jeg forsøkte å få ut av ham hvem som hadde sendt ham, men det ville han ikke ut med sånn uten videre. Han fortalte en lang historie om at han hadde vært muslim og blitt kristen. Han hadde vært i Mali og i Mauritania, i Ghana og Benin. Han snakket fort og engasjert og kom aldri til poenget. Jeg ble bare mer og mer sulten. – Hvorfor har du kommet til meg, sa jeg. – Hva vil du meg, hva kan jeg gjøre for deg? Han bare fortsatte uten å svare på spørsmålet. Det var som om han hadde øvd inn en lekse. – Du forstår, jeg er syk: Det ene øret er helt tett, jeg hører ikke på det lenger. Det ene neseboret er tett, det er ikke passasje lenger. Men øynene mine virker, sa han uten å så mye som å trekke på smilebåndet. Men altså: både det ene øret og det ene neseboret er helt blokkert! Så tok han fram en liten duk, jeg trodde det var noe han ville selge. Men den gang ei. Han tok ”duken” opp til nesa og gav seg til å blåse det meste han var kar om. Da han hadde blåst seg ferdig rakte han ut hånda med snørrfilla og viste meg det han hadde fått ut av nesa. En svær grønn ruke på størrelse med en liten vaffelplate! Jeg ble kvalm og gikk inn i stua. Det ufine synet ble som et symbol på mannens usympatiske fremtreden. Jeg måtte fra hjertets dyp kalle fram siste rest av høflighet før jeg gikk ut igjen og var i stand til å fortsette samtalen. Da jeg gav ham klar melding om hva jeg mente om opptrinnet forklarte han at han bare ville vise hvor syk han virkelig var. – Før var det blod i snørret, nå er det tross alt bare grønt, sa han og håpet antakelig på litt forståelse. Jeg kjente kvalmen kom tilbake. Han fortalte at han ikke hadde noe sted å bo og at han var for syk til å bo på gaten.

Jeg fikk en lys idé: Mannen hadde sikkert kommet feil; Han skulle selvfølgelig til Erik Sandvik, min nesten 40 år eldre kollega oppe på toppen. Jeg pekte i retning huset og raskt pakket han sammen sakene sine og gikk. Med seg til å vise veien fikk han med seg den samme vakten som hadde vist ham ut av stua vår. Med seg fikk han også i overkant av ti kroner, nok til enkel overnatting i byen.

Etter noen minutter kom vakten tilbake. Han var sint. – Nå for tiden har folk begynt å ta Guds navn for å gå rundt å lyve, bløffe og berike seg selv! Vi ble enige om at det var forferdelig. Grusomt. - C’est grave, pasteur!

I ettertid har jeg forstått at nigerianeren hadde tatt hele runden her på misjonsstasjonen. Og alle har opplevd nøyaktig det samme, - inkludert snørr-knepet!

Men så har jeg OGSÅ tenkt; Tenk om denne mannen ikke var en luring (noe han antakelig var), tenk om han virkelig hadde problemer? Tenk om Gud trengte meg til å vise litt kristen nestekjærlighet overfor denne lite elskelige personen? I så fall var det lite hjelp å finne hos meg denne gangen…

Noen ganger må man være mild og andre ganger må man være hard!

– Det er bare dét at det er så uendelig vanskelig å vite når man skal være hva!