Valgets kvaler og veien videre

Fire år har allerede nesten gått og den avtalte tjenesteperioden går mot slutten. Da spørsmålet om forlengelse for alvor kom opp var ikke det noen enkel sak å ta stilling til. Derfor har de siste månedene vært preget av valgets kvaler. Men nå er avgjørelsen altså tatt; Kameruntjenesten til familien Askjer avsluttes til sommeren, i slutten av juni. Det føles nesten litt uvirkelig å si det og skrive det! Det er naturlignok knyttet veldig mange sterke følelser til en slik avgjørelse.

I våre egne øyne er det først nå vi begynner å skjønne og forstå litt. Det er først nå det vi gjør begynner å ligne på en "ordentlig" jobb. Og ikke minst - det er nå vi er blitt kjent, språket går bedre og vi har fått noen nære gode venner. Når folk rundt oss spør om hvordan i all verden vi kan tenke på å reise nå, er det ikke så enkelt å gi noen troverdige svar. Skjønner dere ikke at det er her Gud vil ha dere? Forstår dere ikke at dere ikke bare kan dra sånn?

Men vi har altså tatt avgjørelsen om å reise. Slik ble det etter en lang vurderingsrunde, vi går ikke mer inn på den her! Vi gleder oss til å komme til Norge og være mer sammen med familie og venner. Det har uten tvil vært det største savnet i tiden vi har vært her! Så gleder vi oss selvfølgelig til å måke snø (JE!), stå på ski og reise på fjellet i Norge. Men det vi ikke gleder oss til er å ta farvel med en masse enkeltmennesker som vi har blitt nært knyttet til i Kamerun. Først nå skjønner vi hvor nære vi egentlig har blitt. Arbeidet vi har vært opptatt med er vi ikke så veldig bekymret for, det vil gå videre uten oss. Her er det mange kompetente folk til å videreføre det vi har vært med på.

Men det å reise, det blir alt annet enn festlig. Vi ser ikke akkurat frem til avskjedstårene på jernbanestasjonen. Vår billige trøst kan være at tårene ikke hadde blitt færre hvis vi hadde blitt noen år til!