Besøk i Gadjiwan

Etter en lang og litt slitsom tur kom vi endelig fram til Gadjiwan fredag kveld. At veien er humpete bevises vel ved at to av våre små måtte kaste opp - eller kanskje skyldes det kjøringen? Den var det ihvertfall jeg, Stine, som stod for, fordi Jan Erik måtte bli igjen i Ngaoundéré for å gjøre ferdig noe arbeid og også slappe av!

Når vi kom fram til Solbjørg var hun ihvertfall klar med varm suppe og brød, noe som smakte deilig!

Siden det ikke er støm i Gadjiwan, legger Solbjørg seg tidlig. Så vi gikk alle til sengs ved 21 tida om kvelden. Da hadde vi allerede rukket noen omganger med spillet "Ti dager i Afrika". Årets slager!

På lørdag var det tidlig opp for å utnytte dagen før det ble for varmt. Vi gikk på bytur, og der møtte oss mye forskjellig som vi ikke ser så ofte i Ngaoundéré:

-tømming av lagringshuset for mais, for så å slå den og sende maisen i sekker til Ngaoundéré. Peder ville gjerne også se opp i hytta hvor det lagres.

-legging av nytt stråtak på huset. Hvert tredje år er det visst nødvendig å skifte tak. Når vi kom innenfor muren til husklyngen, gjorde Solbjørg oss oppmerksom på husguden som var stående ved veggen. Denne familien sier at den er kristen, men allikevel er guden godt synlig. Kona i huset er blind, og vet sikkert ikke om den.

-besøk hos en spedalsk og en blind. Den blinde dama heter Atta, og har diktet mange sanger på Perespråket. Vi fikk også høre henne synge, inne i hytta si, som er omkranset av muslimske hytter. Det var en flott opplevelse.

Men så mye bytur i vanlig norsk forstand ble det ikke - vi fant to butikker og fikk kjøpt en bonbon til hver av gutta.

I Gadjiwan er Solbjørg alles mor, og om det er imamen eller eldsten i menigheten kommer alle bort for å hilse. Kirken og misjonærene har gjort et flott arbeid i mange tiår, men allikevel er arbeidet vanskelig. Selv i den nærmeste landsbyen syd for Gadwjiwan er det ingen kristne.

Vær gjerne med å be for de kristne i dette området og også at flere må finne Jesus som frelser.