En av studentene mine kom for noen dager siden inn på kontoret for å ønske meg godt nyttår. 
Etter et litt omstendelig hilsningsrituale setter han seg ned. Han forsvinner nesten litt i den overdimensjonerte stolen. Allerede har han sagt - to ganger - at jula var fin og at alt har gått veldig bra. Så kommer sannheten: - Jula har vært helt forferdelig! Det er som om jeg bråvåkner fra en døs, jeg må spørre på nytt hva han sa. Jeg forberedte meg på å høre en historie om at de hadde feiret jul uten en matbit i huset. Men det var ikke det!
– Det er som om vi ikke forstår hverandre hjemme hos oss, sier han oppgitt. Vi snakker ikke skikkelig sammen. For eksempel ble kona mi aldeles rasende da jeg kom hjem noen dager før jul og jeg hadde kjøpt festklær til ungene. Jeg hadde ikke tatt bryet med å spørre kona hva jeg burde kjøpe. Ungene selv var strålende fornøyde med klærne, men kona gikk helt i taket. – Så ble jeg også rasende sint og stemningen hjemme ble bare helt forferdelig. Det endte med at vi kun kommuniserte med bjeffing og så på hverandre med bølgeblikk. Vi levde i hver vår lukkede verden. Ungene ble utrygge og festen ble verken lys eller glad, til tross for at vi hadde det vi trengte: Nok mat, fine klær og et greit hus.
- Så kom jeg på noe du sa en gang på bibelskolen da vi snakket om hvordan vi kan leve sammen som familie. Han så bort på meg for nærmest å spørre om jeg husket det. Jeg nikket, sa ”mm” og ventet på fortsettelsen. – Du sa at det kunne være lurt å samle hele familien hver dag til en fastsatt tid og snakke sammen om livet. Lytte til hverandre.
Høre på hverandre. Be for hverandre. Den 31. desember sa jeg til familien min; fra nå av ønsker jeg at vi kan komme sammen hver dag til en liten samling. Sammen ble vi enige om at klokken 06.30, halv sju, var et greit tidspunkt. Og den 1. januar satt vi der alle sammen til avtalt tid. Først måtte jeg be om unnskyldning til kona mi, så gjorde hun det samme til meg. Sammen måtte vi be de åtte barna våre om tilgivelse for hvordan vi hadde oppført oss den siste tiden. Tårene rant. Jeg sa at fra nå av må vi snakke med hverandre og lytte til hverandre. Vi snakket en stund sammen og til slutt var det til og med noen av barna som begynte å spøke og le! Huset ble plutselig fylt av latter og en nesten himmelsk glede. Julefreden hadde endelig kommet!
- Siden har vi vært samlet klokka halv sju hver eneste morgen. En dag delte den eldste datteren min en bekymring for skolen, det var så mye å gjøre at hun ville vi skulle be for henne. Et av de minste barna ville vi skulle be for en katt som var litt tuspete og slapp. Sånn møtes vi hver dag, sa han og smilte stolt til meg. - Jeg har aldri opplevd at stemningen i familien har vært så god som nå. – Nå smiler vi når vi ser på hverandre, og pasteur; til neste år skal jeg overlate til kona mi hva slags juleklær barna skal få! Da ender forhåpentlig året like godt som det begynte! Mannen reiste seg, ønsket meg på nytt godt nyttår og han nærmest svevde ut av rommet.
Etter et litt omstendelig hilsningsrituale setter han seg ned. Han forsvinner nesten litt i den overdimensjonerte stolen. Allerede har han sagt - to ganger - at jula var fin og at alt har gått veldig bra. Så kommer sannheten: - Jula har vært helt forferdelig! Det er som om jeg bråvåkner fra en døs, jeg må spørre på nytt hva han sa. Jeg forberedte meg på å høre en historie om at de hadde feiret jul uten en matbit i huset. Men det var ikke det!– Det er som om vi ikke forstår hverandre hjemme hos oss, sier han oppgitt. Vi snakker ikke skikkelig sammen. For eksempel ble kona mi aldeles rasende da jeg kom hjem noen dager før jul og jeg hadde kjøpt festklær til ungene. Jeg hadde ikke tatt bryet med å spørre kona hva jeg burde kjøpe. Ungene selv var strålende fornøyde med klærne, men kona gikk helt i taket. – Så ble jeg også rasende sint og stemningen hjemme ble bare helt forferdelig. Det endte med at vi kun kommuniserte med bjeffing og så på hverandre med bølgeblikk. Vi levde i hver vår lukkede verden. Ungene ble utrygge og festen ble verken lys eller glad, til tross for at vi hadde det vi trengte: Nok mat, fine klær og et greit hus.
- Så kom jeg på noe du sa en gang på bibelskolen da vi snakket om hvordan vi kan leve sammen som familie. Han så bort på meg for nærmest å spørre om jeg husket det. Jeg nikket, sa ”mm” og ventet på fortsettelsen. – Du sa at det kunne være lurt å samle hele familien hver dag til en fastsatt tid og snakke sammen om livet. Lytte til hverandre.
Høre på hverandre. Be for hverandre. Den 31. desember sa jeg til familien min; fra nå av ønsker jeg at vi kan komme sammen hver dag til en liten samling. Sammen ble vi enige om at klokken 06.30, halv sju, var et greit tidspunkt. Og den 1. januar satt vi der alle sammen til avtalt tid. Først måtte jeg be om unnskyldning til kona mi, så gjorde hun det samme til meg. Sammen måtte vi be de åtte barna våre om tilgivelse for hvordan vi hadde oppført oss den siste tiden. Tårene rant. Jeg sa at fra nå av må vi snakke med hverandre og lytte til hverandre. Vi snakket en stund sammen og til slutt var det til og med noen av barna som begynte å spøke og le! Huset ble plutselig fylt av latter og en nesten himmelsk glede. Julefreden hadde endelig kommet!- Siden har vi vært samlet klokka halv sju hver eneste morgen. En dag delte den eldste datteren min en bekymring for skolen, det var så mye å gjøre at hun ville vi skulle be for henne. Et av de minste barna ville vi skulle be for en katt som var litt tuspete og slapp. Sånn møtes vi hver dag, sa han og smilte stolt til meg. - Jeg har aldri opplevd at stemningen i familien har vært så god som nå. – Nå smiler vi når vi ser på hverandre, og pasteur; til neste år skal jeg overlate til kona mi hva slags juleklær barna skal få! Da ender forhåpentlig året like godt som det begynte! Mannen reiste seg, ønsket meg på nytt godt nyttår og han nærmest svevde ut av rommet.
- Om du er fattig eller rik har du kanskje fått en idé om et nyttårsforsett etter å ha lest denne historien…?
.jpg)
.jpg)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar