Det første regnet

Det virket som om det aldri slo feil. På st Hans-møtet i Døvika sang man alltid pinsesalmen ”Kom, regn fra det høye, la jorden opplives”. Og regnet hølja ned. Det regnte så primusen slukna og lapskausen ble kald, og vannet flømte inn selv i de mest sofistikerte toetasjes matbokser og la både kokte egg og ansjos i bløtt. Det var bare å holde på hatten og satse på at en ikke ble gjennomvåt selv.

Her i Ngaoundéré har vi gått nesten seks måneder uten regn og naturlig nok ikke vært plaget noe særlig av overveldende vannmengder eller bløte nistepakker. Tvert om; støvet har virvlet alltid og alle steder og vi har egentlig blitt ganske forsynte i denne omgang. De siste dagene har temperaturen blitt så høy på kontoret at det har vært vanskelig å konsentrere seg og gjøre noe konstruktivt. Gjennom formiddagstimene i dag sirklet tankene rundt hvor i all verden jeg hadde sett den vifta. – Var det i container I eller II? Eller var det i stua til Erik Sandvik? I det jeg tenkte på hvordan jeg skulle få fatt i den begynte skyene å samle seg og det ble nesten mørkt. Etter et par minutter smalt det som et drabelig børseskudd og ikke lenge etter var regnet i full gang! Hvilken glede!

Himmelen åpnet seg og barna løp foroverlent ut i regnet med hendene ut til sidene, omtrent som en fotballspiller som feirer sitt livs scoring. Runde på runde; de kjenner hvor deilig regnet renner nedover kinnene og ryggen og hvordan vannet herlig plasker når de løper. Selv voksne menn ble stående rett opp og ned lot seg frivillig vanne like til de var gjennomvåte.

Det første regnet har falt. Og det er fremdeles tre måneder til st. Hans!

Her følger det første verset av sangen fra Døvika, i revidert form:

Kom, regn fra det høye, som jorden fornyer
til blomstrende dal,
la gavene strømme fra himmelske skyer
i rikeste tall.
Vår Jesus har lovt det uttørkede mot
at han vil det leske
med åndelig væske
fra paradis-flod,
fra paradis-flod.
J.C. Stegmann 1714

Bollebaking og prestefruemøte

Hver fredag ettermiddag har prestekonene bibelgruppe. Vi er mellom 15 og 20 damer i alle aldre som samles hjemme hos hverandre. I det siste har også jeg vært ganske trofast på møtene. På fredag var de hjemme hos meg, først hadde vi sang, andakt og ba sammen. Alle små og store ting blir tatt fram og bedt for – jeg imponeres over tilliten til Gud midt i en vanskelig hverdag.

Etterpå gikk praten ganske høylytt om alt mulig rart, og denne fredagen var jeg helt på tur. Jeg verken skjønte hva det var snakk om og når det var oppklart, skjønte jeg ikke hvorfor det var så mye å diskutere. Ja, ja det er mye som en "nazarra" ikke forstår!
Tilslutt er det spareklubb. Her i Kamerun er nesten alle med i en eller annen klubb hvor man sparer penger. Det foregår på den måten at alle betaler inn 1000 eller 2000 fcfa, og hver gang er det en person som får hele summen. Hos oss blir det 28 000 fcfa utbetalt. Jeg er også medlem og betaler 2000 fcfa hver gang. Dette er så viktig for kvinnene. Mange av dem har ikke jobb og derfor er det sjeldent at de har mye penger på en gang. Når de så få utdelt 28 000 fcfa har de muligheten til å kjøpe en sekk mais og andre større ting som i lengden blir mye billigere!! Det er en fryd å se gledesdansen og hylene når de forstår at det er de som har "vunnet", jeg ligger i hardtrening!

Når møtet var ferdig gikk vi i flokk og følge til en av damene som akkurat hadde fått ei lita jenta. Her var det gaveoverrekkelse, et stykke grønnsåpe fra hver, og bønn om velsignelse for den lille jenta.

Så på lørdag kom ei venninne, Germaine, for å lære å bake boller. Hun elsker å lære noe nytt og synes at hverdagen er litt kjedelig uten arbeid. Men jobb er ikke lett å få, ei heller penger til å drive litt forretninger. Men vi satte i hvert fall i gang på kjøkkenet – til stor glede for oss begge. Jeg fikk lære masse om alt mulig rart som opptar kamerunesiske kvinner og hun lærte å bake boller. I tillegg fikk hun høre om verdens rareste oppfinnelse – oppvaskmaskin. Det var for godt til å tro at noe slik skulle finnes på denne jord!!

SOIRÉE AMICALE

Lørdag kveld var det klart for vennekveld i hagen vår. Helt siden lenge før jul har Gregor og Einar snakket spurt om vi kunne arrangere en fest for vennene deres. De hadde den oppfatningen at mamma og pappa stadig vekk var med på noe festlig og da var det bare rett og rimelig at de også skulle « fêter un peu ». At vi voksne går fra fest til fest er nok en mild overdrivelse, men vi ville mer enn gjerne lage fest for guttene og deres venner. Ti stykker var høytidelig invitert og hver og en måtte vise invitasjonen til vakten i porten for å slippe inn på festen som begynte kl 18.30. Da var bålet allerede tent opp og filmutstyret rigget opp. Først av alt var det spising. På menyen stod det couscous med tomatsaus og kjøtt. Couscous spiser man med hendene derfor måtte alle vaske hendene sine skikkelig før måltidet. En liten gutt studerte tallerkenen sin grundig og smilende kunne han fortelle meg at det var første gang i livet at han hadde fått fire kjøttbiter i sausen sin. Vanligvis fikk han null eller én! Alle fikk hver sin brus og rundt bålet var det skikkelig ”bursdagsstemning”. Og for å sitere en av de begeistrede småguttene: ”dette er den første festen jeg har vært på der jeg har fått lov til å snakke så mye jeg vil!”

Etter at alle hadde spist seg mette og gode og skrapt bunnen i samtlige kjeler ble det en kjapp runde ”boksen går” før det var tid for kveldens film. Mellom to trær i hagen hadde vi spent opp et digert lerret og noen gamle kor-trabulanter gjorde nytten som stoler. Det hele ble faktisk ganske stemningsfullt og stilig. Vi begynte med filmen ”Istid” og avsluttet med et par episoder av ”Tom og Jerry”. Da var det flere av nattevaktene som ikke greide å holde seg unna. - Makan til gæern katte hadde de aldri sett! Store og små lo seg krøllete av galskapen. Sånn er det her der de færreste har så mye som hørt om Donald Duck.

Før gjestene gikk hjem hadde vi en liten sangstund rundt bålet som var i ferd med å brenne ned. Vi sang sanger som de fleste kunne fra søndagsskolen. « Dieu est bon pour moi », « Qui a créé les fleurs rouges ? » og « L’amour de Dieu est si merveilleux ». Alle synger av full hals og på bildet ser dere hvordan de prøver å vise med kroppen at Guds kjærlighet er større enn alt.

Da klokka var ni var selskapet slutt og alle var enige om at dette hadde vært en strålende fest.
Peder holt ut til siste slutt. Den siste halvtimen med smukk!

Kvinnenes festdag

Hvis ingen sa det til deg igår - gratulerer med dagen, alle kvinner.

Her i Kamerun ble jeg nemlig gratulert fra morgen til kveld av alle som jeg traff på, og selvfølgelig var det fridag for oss kvinner.

På formiddagen tok de fleste av oss norske og amerikanske kvinnene turen til byen for å se på toget. Her defilerer (går i tog) tusenvis av kvinner tilknyttet forskjellige interesse- og folkegrupper. Det viktigste målet er å vise hva kvinner kan og gjør! I tillegg er det hvert år et tema for dagen - dette året var temaet: Vold mot kvinner og jenter, bryt stillheten og gjør noe!

Alle kvinnene er kledd i like klær - årets 8.mars stoff. Men de er langt fra like, her er det alle varianter og fasonger. Utrolig at det går an å få sydd så mye forskjellig! Men det at det hvert år skal kjøpes nytt stoff, gjør at mange av de fattigste ikke har råd til å være med på festen. Jeg bestemte meg derfor for å møte opp i fjorårets klær. Vi var ikke veldig mange, men gledelig nok så jeg at det gikk 10-12 stykker i toget med klær fra i fjor. Tidligere har disse blitt nektet å gå i toget, men jeg håper at dette kan/har blitt endret.

Noen få menn får også være med på feiringen. Dr. Tim Nelson (am. lege) ble dette året utnevnt til årets mann av kvinnene på sykehuset og fikk heder og ære.

Etterpå er det feiring i byen, med mat og hygge for venninnegjengen.

Vel hjemme

Jeg, Jan Erik, er vel tilbake etter en kjapp tur til Yaoundé. Sist torsdag kveld tok jeg toget ned og grytidlig søndag morgen startet vi turen opp igjen, denne gangen med bil. Håpet var å tilbakelegge de nesten 90 milene uten å overnatte. Det gikk med et nødskrik. Etter mørkets frembrudd ble jeg oppholdt ikke mindre enn en time av en politimann som mente det var noe alvorlig galt med min kamerunesiske oppholdstillatelse. Helst ville han fengsle meg men var også åpen for ”andre løsninger” som han sa. Det betyr bare en ting i dette korrupte landet! Hadde jeg ikke vært så snill hadde jeg tout de suite gitt ham en ”Maren Myhre”. Men jeg mener, gode misjonærer drar da ikke til offentlige tjenestemenn rett på tygga. - De tenker ikke tanken en gang, uansett hvor trøtte og slitne de blir! Stol på det! Etter at politiet omsider frigav meg rakk jeg ikke kjøre mer enn en liten mil før bilen punkterte. Jeg mistenker ikke tjenestemannen for å ha noe med det å gjøre. Ikke i det hele tatt. Nærmere 17 timer etter avgang fra Yaoundé kjørte bilen inn porten på misjonsstasjonen i Ngaoundéré. Puh.. Omtrent halvparten av timene hadde vi ristet på til dels ekstremt dårlige veier. For å si det sånn: behovet for massasje har ikke meldt seg ennå!

Fra Yaoundé til Meiganga hadde jeg æren av å være sjåfør for professor dr. theol. Torrey Seland fra Misjonshøgskolen i Stavanger på hans første Afrikareise. Vi hadde en hyggelig tur med mange spennende samtaler og temaer. Til den gode stemningen i bilen bidro også snart 16 år gamle Kristian Berge som er her sammen med farfaren sin, Reinert, noen måneder. Hyggelig reisefølge gjør turen til en sammenhengende glede.

For tiden er hele campus full av nordmenn. Omtrent 20 misjonsvenner kom i går, de er deltagere på en gruppereise i regi av Ravinala. Vi hilste på dem i går kveld da vi presenterte oss og arbeidet vårt men har ellers ikke sett så mye til dem. De har et stramt program og i kveld er de innbudt til en såkalt Soirée gastronomique som Femmes pour Christ arrangerer. Inntektene går til ny prestebolig ved sykehuskirken her i byen.