Stine 35 - GRATULERER!

I dag synger vi bursdagssangen for

verdens beste kone og verdens beste mamma!

Du er bare best!

Jan Erik - Gregor - Einar - Peder

Ut i det virkelige livet

I dag er det nøyaktig åtte uker siden ulykken skjedde og tiden for utskrivelse er kommet. Etter åtte uker i en sykeseng er jeg i grunnen godt forsynt. Men oppholdet både på Ullevål og her i Son har tross alt vært bra. Jeg tror jeg har tatt noen ørsmå skritt fremover hver uke. For fem uker siden var kraften i høyre hånd målt til 38 %. Nå er den målt til nærmere 90 %. Smertene er dessverre konstante, men de holdes stort sett i sjakk med medisiner. Nakken er til tider vond og konsentrasjonen ved skrivebordet er i perioder så som så. Men jeg føler meg akkurat i dag uforskammet bra!

Nå skal det bli usigelig godt å komme hjem til Stine og guttene! Ut i verden ut til livet!
Og bare se; skoene er faktisk ikke SÅ hvite lenger!

Charles

Gjennom nesten tre år har vi hver dag snakket med vaktmann Charles som trofast satt på sin post ved internatet. Noen ganger et kort ”god dag, hvordan går det med helsa” andre ganger lange, lange samtaler om de forskjelligste ting. For lang tid siden sa Charles til meg: ”Pasteur, kan du ikke ta et pent bilde av meg som kan stå på kista mi når jeg er død?”. Charles var en barsk mann som kunne få seg til å si sånt uten å mene så mye med det. Men denne gangen skjønte jeg at han mente alvor. Han var en av de få som snakket helt åpent om at han hadde fått aids. I går fikk vi melding om at han døde på onsdag. Han etterlater seg to små barn, og barna har allerede mistet moren sin som hadde samme sykdom. En utrolig trist historie. Men dessverre er den ikke unik i Kamerun. (Se bloggen til Ziné Jean Pascal)

Jeg fikk tatt et bilde, - så veldig pent ble det vel ikke. Hadde jeg ikke vært så langt unna ville det fått plass på kisten til Charles i dag.

Fred være med Charles sitt minne!

Cato på Cato

I dag kom Cato Zahl Pedersen og holdt et foredrag med tittelen ”fra sykeseng til Sydpolen”. Det er Cato som har gitt senteret navnet og det var han som for over 17 år siden hadde ideen til et annerledes behandlingstilbud for syke og skadde. De første årene fungerte han også som direktør her. Cato har blitt selve symbolet på alt som heter pågangsmot og tæl. Alt det man skulle tro ikke gikk an, det har han bevist at ikke er så umulig. – Som for eksempel det å gå til Sydpolen eller bestige verdens høyeste fjell; Mount Everest. Som han sa nokså selvironisk: ”Se på meg, her jeg står uten armer. Er ikke jeg egentlig den perfekte Sydpolfarer?” ”Det største problemet de jeg gikk sammen med hadde, var at de frøs forferdelig på fingrene. - Det problemet hadde jeg aldri!”

Cato snakket om det å godta situasjonen sånn som den er nå, og ikke tenke at alt hadde vært så bra om allting ble som før. Han var opptatt at man ikke skulle sette seg ned å bli hjelpeløs og si ”det klarer ikke jeg”. Akkurat det illustrerte han fint med et fotografi; en lang vei med Mount Everest i det fjerne, og påskriften ”impossible”. Det neste bildet var nøyaktig likt, bare teksten var endret med en liten tøddel: ”I’m possible”.

Nå har ikke jeg tenkt meg verken til Sydpolen eller Mount Everest med det første. Men noe fikk jeg likevel med meg i kveld. Tittelen på mitt prosjekt kan kanskje være ”fra Catosenteret til Kamerun”. I’m possible. – S'il plaît à Dieu, (hvis Gud vil) som de sier i Kamerun!

”Å, dra te Moss!”

”Hvordan kommer man seg til Moss?” måtte jeg spørre damen i resepsjonen her på Catosenteret i ettermiddag. ”Da må du ta buss til Sonsveien stasjon og tog videre derfra” var svaret jeg fikk. I sofakroken ved resepsjonen var det en medpasient som ikke kunne dy seg: ”Hva i all verden skal du i Moss, det er jo bare et høl!” Før jeg rakk å svare kom det en kanonade på sju-åtte kraftfulle nys. Allergien har kommet og bare nysingen får mine bristne ribbein til å grine. ”Jeg skal til Moss for å kjøpe allergimedisinen Zyrtec”, svarte jeg. Det hadde han ikke noen problemer med å forstå da han så hvordan øynene og nesen rant. I følge rutetabellen skulle den 13 kilometer lange turen til Moss ta en og en halv time. – Og nordmenn snakker om at det å reise i Afrika krever så mye tålmodighet…

Litt småsliten gir jeg meg i vei til busstoppet. Jeg ser litt skamfull ned og føler at mine hvite nye joggesko lyser opp. Lyser opp at ”her kommer en som er innlagt på Catosenteret”. Folk her har nemlig nye, lysende, hvite joggesko. Forresten har jeg aldri likt navnet Catosenteret. Det har liksom noe litt tragikomisk ved seg. Catosenteret.

Sittende på Sonsveien stasjon der jeg ventet på toget fra Oslo kom jeg i prat med en kar. Kan du skjønne? Kanskje kunne han komme fra Sudan eller Somalia. På gebrekkelig norsk sa han ”du fine hvite skoer”. Han mente det sikkert så godt, men kommentaren kunne neppe treffe på et ømmere punkt. En smule paralysert satte jeg opp et stivt smil og sa at det gamle paret joggesko var utslitt. Da jeg etterpå kom til å tenke på det slitne paret jeg kjøpte på lillemarkedet i Ngaoundéré sist høst, var jeg trygg på at jeg ikke hadde løyet for mannen.

I samme sekund som konduktøren annonserte at ”så ankommer vi Moss stasjon” river den famøse Mosselukta i nesa. Det var helt merkelig. Jeg hadde, selv med min potte tette nese, mest lyst til å gå ut. Som om det hadde hjulpet noe… Det slo meg om det kanskje hadde vært best å droppe hele Zyrtec-prosjektet mitt; i denne byen hadde jeg ikke noe umiddelbart behov for bedre passasje i nesa.

Zyrtec ble innkjøpt. Så tenkte jeg ”å gjøre Moss” før jeg tok turen tilbake. Men jeg fant aldri noe sentrum; byen virket som en forlatt landsby. Ut fra det lille jeg så får Moss villagen Horten til å framstå som en verdensmetropol! Jeg fant ikke engang Domus!

Aldeles utkjørt kunne jeg sige ned i stolen tilbake på Catosenteret og klemme den første pillen ut av brettet. Måtte den gjøre sin virkning, og ikke gjøre Mossturen totalt bortkastet!

Ellers kan det fortelles at Stine har reist på jentetur til Göteborg denne helgen. Det er henne virkelig vel unt! Guttene er hos mormor og bestefar på hytta. Nærmere lykkeland kommer de ikke.
Jeg roer meg her i Son i helgen og det er bestemt at jeg blir på ”Cato” til 24. juni. Det er vel egentlig ok. Kanskje er ikke joggeskoene fullt så hvite da…?

God natt!