Den bortkomne

Her en kveld satt vi rundt spisebordet mens strømmen gikk. Alt ble stummende mørkt. Ute og inne. Vi famlet oss fram til skapet med lommelyktene og tente noen spede stearinlys. Som kjent har vi fått flere norske naboer siden sist og i huset rett ovenfor oss kunne vi ikke se så mye som et lite lys i vinduene. Kanskje hadde de ikke rustet seg til de sedvanlige strømbruddene. I så fall ikke så rart, tenkte vi. Guttene i familien, med pappa i fremste rekke, tok med en ekstra lykt for å komme naboene til hjelp. Nå viste det seg at våre gode naboer faktisk hadde olje på lampene og de satt ingenlunde i mørke. Gardinene var bare trukket for.

Da vi først var ute bestemte vi oss for å ta en ekstra runde før vi gikk hjem. Nattemørket omkranset av Afrikas overhendige stjernehimmel og en liten lommelykt er en eventyrlig kombinasjon. Og mens vi gikk der i mørket møtte vi en liten gutt, kledd i fillette klær og med ansiktet lagt i de tristeste folder. Hvem var dette? Vi gjettet at han var tre år, han var omtrent på høyde med Peder. Et par skritt bak den lille kom nattevakten vår. Han kunne fortelle at han hadde blitt klar over gutten som drev hvileløst fra den ene siden av misjonsstasjonen til den andre. Vakten sa at nå var han på jakt etter et sted han kunne legge den bortkomne til morgenen grydde. Med leppene pekte mot han mot et dørløst lagerrom bak vårt hus.

Vi ble stående å se på gutten. Han så umåtelig trist ut. Ikke kunne han fransk og ikke fulani. Vakten greide til slutt å kommunisere med han på karaŋ. De ble med opp på verandaen vår og gutten fikk en brødbit og litt vann. En av de andre vaktene mente at han kanskje visste hvor barnet kunne høre hjemme.

Vi fyrte opp Hi-luxen og satte kursen mot bydelen Burkina. En knudrete og ødelagt vei endte ved en uoverkommerlig bro. Jeg tok gutten på armen og etter 10-15 minutter til fots kom vi fram til huset der han bodde. Der traff vi på en dame som var guttens stemor, farens kone. Vi var sikkert fire-fem kilometer unna der vi fant den bortkomne. Stemoren grep gutten og plasserte han nokså bestemt på en skammel i det mørke rommet. – Sitt ned, pasteur! Vakten og jeg satte oss lydig ned på gulvet. Hun forklarte hvordan dette hadde seg. – Det begynte med at jeg ble sur på ham da han bæsjet i buksen klokka sju i dag morges. Jeg vasket ham og gav ham rene klær. Deretter bad jeg ham gå ut og hente riset så jeg kunne slå ham. – Og etter det har ikke jeg sett ungen, sa hun gjespende og la seg tilsynelatende bekymringsløst ned plastmatten. Jeg mistenker at hun hadde ligget der mesteparten av dagen. I det samme kom guttens far hjem. Han var tydelig mer lettet og glad for det han så på krakken. Uten å se på sønnen sin kom han bort til meg og takket meg. - Merci, pasteur! Nå skal jeg virkelig slå guttungen så dette ikke gjentar seg. – Du aner ikke hvor grenseløst irritert jeg har vært siden han forsvant! Han kunne fortelle at gutten var seks år. Vennlig bad jeg bad faren om å la være og slå den lille ulykkelige. – Sett han heller på fanget og vis litt nærhet og kjærlighet, foreslo jeg. Vi reiste oss og gikk. På vei ut døren beviste faren at han ikke helt hadde forstått hva jeg mente. – Merci, pasteur, beklager det som har skjedd. Jeg lover å slå ham hardt og lenge! Bestemt måtte jeg snu meg og se mannen inn i øynene og innstendig be han være snill å la pisken ligge. Jeg tror han tok hintet…

På veien hjem så vaktmannen litt brydd på meg og sa ”beklager at du måtte ta denne skitjobben, pasteur. Du har jo tross alt viktigere ting å gjøre!” Det ble stille i bilen noen minutter. ”Har jeg dét?” spurte jeg. Jeg prøvde å forklare at denne lille hendelsen hadde vist meg tydelig hva jeg egentlig er her for. Gud er ikke en Far som slår dem som kommer hjem. Hos ham blir vi omfavnet og varmt hilst velkommen og tatt vare på. Misjon handler i dypeste forstand om å vise veien hjem til Far. Det hellige møtet der den bortkomne kommer hjem. - Ikke til pisken og bjørkeriset, men til nåden og sannheten og kjærligheten! Ristende og smilende sitter vi, uten å si et ord, ved siden av hverandre i bilen. Vi har begge skjønt hva det handler om. I det vi låser bilen sier vakten med et enda bredere smil: ”I kveld har vi vært gode misjonærer, pasteur! Har vi ikke…?”