Livet på Frogner

Før sommeren ble Gregor og Einar kjørt til og fra skolen, men det er ikke nødvendig lenger. For rett før klokka kvart på åtte løper to trøtte gutter ned trappene for å rekke bussen. Først 20-bussen til Majorstua og så T-bane 1 eller 4 til Bergkrystallen. Skoleveien lærte de overraskende fort og alt ser ut til å gå veldig bra. Et par turer sammen med mamma eller pappa gjorde susen. I sekken har Gregor en telefon han kan bruke hvis det blir strømbrudd, ”buss for bane” eller andre uforutsette hendelser i trafikken. Når de kommer til Manglerud er det en del av rutinen at sekkene skal på ryggen, for det er jo litt kjedelig å gå av på Ryen mens skolesekken fortsetter til terminus. Vi var farlig nær på en av prøveturene. Guttene passer godt på hverandre og nyter nok friheten. Hjemme sitter mor og er ikke så veldig bekymret.

For tiden jobber Stine med å skrive kvalitetssikringsdokument for Den norske skolen i Kamerun. Det er et stort arbeid som krever mye tid, men en viktig forutsetning for god drift av skolen. Hun synes det er litt slitsomt å leve så midlertidig og ikke vite fra måned til måned hva som skjer, og hun kunne nok tenkt seg litt mer luft under vingene i hverdagen.

Om han far kan det fortelles at han er opptatt med å gå til lege, fysioterapeut, gå turer og forhåpentlig svømming i bassenget på Radiumhospitalet. Sist fredag var jeg hos nevrolog som sa at jeg har fått en skade på ryggmargen som nok også er årsak til de sterke smertene når jeg beveger nakken. Nevrologen bestilte ny MR for å undersøke hvordan skaden beveger seg, om den blir større eller mindre. Regner med å komme tilbake til spesialisten i midten av september. I mellomtiden går nå dagene, og noen ganger føler jeg med ikke så verst. Tvert i mot. Eller som Odd Børretzen sier om det å være i båt om sommeren: "Noen ganger er det ålreit".

DELK, - er du på villspor?

I presentasjonen av oss på bloggen står det at vi ”jobber for Det Norske Misjonsselskap, utsendt av DELK”. DELK tør kanskje være kjent for mange som besøker vår nettside; den eldste lutherske frikirken i Norge.

Men etter tre år i Afrika, hvilket DELK har vi kommet hjem til? Hør bare her:
Som en anstendig barnefamilie la vi i sommer turen innom dyreparken i Kristiansand. Vi hadde sett frem til en strålende dag med spennende dyr og Kardemommeby. Vi visste godt at ved å tre inn i kaptein Sabeltanns verden må man ikke være av det aller sarteste slaget og helst ikke alt for skvetten. Men sjokket var likevel stort da en pen gutt på ti-tolv år tok plass rett foran oss utenfor borgen i Tjuttavika: Han var antrukket i en militærgrønn skjorte med påskriften ”D.E.L.K.” plassert rett over et fryktinnskytende dødninghode.

Vi spurte oss om det var slik Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn hadde sendt barna sine ut for å feire sommerferien 2008. Eller representerte ”uniformen” en ny linje eller noe annet nytt? Var dette noe av alt det andre som hadde gått oss bush-folk hus forbi? Vi ble urolige over ”alt det nye” og spørsmålene var mange. - Var PR-fremstøtet resultat av en mer eller mindre vellykket idémyldring eller brainstorming i en sen nattetime på et Hovedstyre-møte, eller var det simpelthen DELKs nye biskop og tilsynsmann som hadde forlangt endring og trumfet ”faceliften” gjennom?

Uansett hva dette skyldes vil vi som arbeider utenriks nå bryte stillheten og åpent og utildekket tilkjennegi vår mening: Dette er et høyst upassende ryggmerke, både for barn og voksne, og vi kan ikke skjønne hvordan det på noen måte, i eller utenfor Sabeltanns verden, kan være forenlig med DELKs tradisjon og grunnsyn. - Har ikke kirken allerede en god nok logo?

Vi har ikke misforstått hele saken, har vi vel? Det kan ikke ha vært noen frekke sjørøvere som brutalt har stjålet de fire bokstavene som vi trodde var DELKs private?

EINAR 8 ÅR

I dag, på første skoledag i 3.-klasse, fyller Einar 8 år.
Einar har blitt en stor gutt som elsker å fiske krabber og liker å være med å jobbe enten det er å bære ved eller støvsuge huset. Han har en tålmodighet som danker ut de fleste. - Ikke minst når det gjelder å leke med lillebror. Han gleder seg veldig til å begynne i 3.-klasse på Ryenberget, mye takket være hans evne til å finne nye venner og trives der han er til en hver tid. Håper det blir et fint skoleår, både her i Norge og i Kamerun.

Gratulerer med dagen, kjære gutten vår! Vi er veldig glade i deg!

Gregor – Peder – mamma & pappa

Ny hverdag begynner

I disse dager reiser våre kolleger tilbake til Kamerun i tur og orden. Den norske skolen starter snart opp og hverdagen begynner i et nytt arbeidssemester. Vi merker at vi gjerne skulle ha pakket koffertene og reist for å være på plass i Ngaoundéré. Men her trengs det enda en dose tålmodighet. Til uka begynner Gregor og Einar på Ryenberget skole og vi har ikke fått forespeilet noen utreise før tidligst sist i september. Forhåpentligvis. Ingen hemmelighet at ’midlertidighet’ og ’uvisse’ kan oppleves som litt slitsomt. Men for all del; det går utrolig bra! Egentlig litt greit å kjenne at man lengter til Kamerun, der vi tross alt hører hjemme.

Hvordan går det?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har svart på det spørsmålet de siste månedene. Det er jo selvfølgelig hyggelig at folk bryr seg og spør om hvordan det går. I lang tid var det greit å si at ”jo, det går bedre”. Saken er at de siste ukene har jeg fått noen nye symptomer som gjør at ikke alt går så meget bedre. Smertene i armene mine er for det første konstante. Det nye nå er at når jeg beveger hodet opp eller ned resulterer det i sterke smerter som sendes ut i kroppen; ut i armene, ned i overkroppen og videre ned i beina og helt til føttene. Smertene kan best beskrives som elektriske, som om man får strøm. Det er en kjent sak at både smerter og smertestillende gir trøtthet. Derfor har jeg dessverre ikke så mye energi som jeg skulle ønske jeg hadde.

Når vi kan dra ut igjen er fremdeles et stort mysterium. Vi hadde tidligere håpet å reise den 2. september, men det kommer i følge fastlegen min ikke på tale. I disse dager venter jeg på å komme til spesialist som kan hjelpe meg litt videre.

Peder 4 år

Den 7. august ble Peder 4 år. I løpet av sommeren synes vi at han har blitt en stor gutt. Han spør og graver om det aller meste for tiden og mest opptatt er han av hvilken dag vi skal tilbake til Kamerun. ”Det er ikke så bra i Norge” sier han med sin søte skarre-r. Til tross for at ingenting er bra i Norge stortrives han hver dag og nyter livet i dype drag. Sånn er det vel å være fire!
Peder fikk en finfin bursdag. Han våknet med frokost og gaver i senga på hytta med etterfølgende flaggheis for jubilanten.

På kvelden hadde farmor bedt inn så det ble fullt hus på Eik. - Barn og voksne lekte i hagen til langt på kveld. Den beste gaven var en motorsag, briller og hørselvern. Han løp rundt som selveste massakeren og følte seg tydeligvis helt konge! – Vi håper det er litt batteri igjen så han kan jobbe litt i Kamerun også om ikke så lenge.