Besøk

Sist helg var Stine og guttene på besøk. Det var veldig koselig å ha god tid sammen. For ikke skulle vi rekke noe spesielt og ikke hadde vi planlagt noe. Det eneste guttene hadde bestemt seg for var å bade i bassenget. Og bading ble det; både lørdag og søndag. Lørdag ettermiddag var vi på et hyggelig besøk hos Torgun og Kjell Wilhelm på hytta ved Fredrikstad. På søndag rakk vi en snartur til Son sentrum og rett ved der jeg bor fant Gregor og Einar noen hester som gjerne ville mates. Det var morsomt, men ikke så helt lite skummelt. Særlig for Peder. Veldig deilig å være sammen som familie etter alle disse ukene med mye styr hit og dit.



Selv her ute i ødemarken har jeg besøk nesten hver dag. Kan du skjønne? Bare på en drøy uke har jeg hatt besøk av følgende, bortsett fra Stine og barna: Torgeir Thorsnes, mamma og pappa, Inger Lise og Rino, Einar og Thor Marius, Njell og Ingrid Lofthus, Aage Martinsen, Per Gunnar Gramstad, "overlege dr med." Terje Gunnar Simonsen, Lars Brekke og i kveld kommer Berit, Asbjørn, Kristin og Vegard. Veldig hyggelig!

Stine og guttene har nå funnet seg et sted å bo. Nå har de adresse Odinsgate på Frogner. Fint skal det være. Det blir riktig nok litt kjøring for å komme til skolen, men det er ikke så farlig for skoleåret nærmer seg jo slutten. De koser seg med Frognerparken som nærmeste nabo.

Med meg er det ikke så nytt. Jeg trener og trener men fremskrittene er ikke så store. Legen sa at ”det du trenger, det er å gå på butikken å kjøpe deg litt tålmodighet”. Det er lett for han å si! Jeg vet ikke om de finnes slike butikker her i området, eller om man må over til Svinesund… Men jeg er vel ikke dummere enn at jeg tar poenget hans; dette kommer til å ta litt tid! Mitt store mål er å greie å ta turen vi har planlagt til sommeren: Først til Sørlandet, så til Stavanger (for å besøke Astrid+Bjarte og Nina+Tomas m fam) og videre til GF i Bergen.

På CatoSenteret

Det har skjedd mye siden sist, og liten tid til blogging har det blitt.
Stine og guttene kom til Norge fredag for en og en halv uke siden. Det var godt å være sammen igjen. De hadde hatt en strevsom reise; både Peder og Gregor ble syke og kastet opp på flyet hjem. Stine slet dessuten med virkningene av en ikke helt god kyllingmiddag fra Hotel Tango i Yaoundé. Gjenforeningen var sånn sett ikke så veldig glamorøs… Men sånn er livet.

Det har visst ikke blitt tatt så mange bilder siden sist, men her ser vi Gregor som ligger på armen hos pappa på Ullevål. Flere bilder kommer sikkert seinere.

For en uke siden ble jeg flyttet fra Ullevål sykehus til Catosenteret i Son ved Moss. Her skal jeg være i fire uker har jeg fått vite. Her er det mye generell fysisk trening med særlig fokus på nakke, armer og hender. Føler ikke at det går så mye framover, men det er kanskje ikke så lett å få øye på de små fremskrittene i hverdagen. Jeg bruker kragen døgnet rundt ennå; det er med på å stabilisere nakken litt. Armene er fremdeles vonde og høyrearmen er litt svak. Har forresten akkurat fått målt styrken i hendene; venstre har 88% og høyre 38% i forhold til normal styrke. Så her er det litt å hente! Ellers er det et varmt deilig basseng her som jeg føler har god effekt på armene og nakken.

I helgen hadde jeg permisjon og vi reiste til Tønsberg for å feire 17. mai. Det ble en hyggelig men utrolig kald opplevelse. Selv ble jeg reddet av mors tur på loftet der hun fant ullvanter og stillongs. Om kvelden var vi hos Erikka og Ingar. Må nesten nevne at vi på søndag fikk være med på et ufattelig flott møte i Granly kirke der Jacky fra Madagaskar hadde talen, og det var mye fin sang og musikk. Det fikk en litt slagen Kamerunmisjonær til å sitte og tørke tårene på bakerste benk!
Ellers har guttene funnet seg godt til rette på skolen på Ryenberget. Det har gått overraskede smertefritt. De har blitt så godt tatt i mot og inkludert i klassene sine.
Det eneste som ikke er på plass er bolig. Stine og guttene bor enn så lenge på et lite rom i leiligheten til søstrene sine, i femte etasje på Sinsen. Gutta våre er vant til å være mye ute, men det begrenser seg litt når de ikke kan gå ut alene. Stine sier at hun mer enn en gang har måttet ty til ”Disney Channel” for å avverge den verste kranglingen. Helt forståelig! NMS (og Delk) jobber med å finne en bolig for oss, men så langt er jakten uten resultat. Håper særlig for Stines del at det ikke drøyer for lenge…

Ellers er vi jo veldig takknemlige for det store nettverket vi har. Det er gull verdt når ulykke og sykdom forandrer hverdagen!

Bilder fra reisen

I går fikk jeg en godbedrings-hilsen fra legen som var med meg på flyet hjem. Legen fra Luxembourg Air Rescue fortalte at han ble "stormforelsket" i Kamerun. Det er jo en oppmuntring for oss som har så lett for å se bare det som er skjevt og galt. Samtidig sendte han meg noen bilder som jeg deler her:

Ellers er det bestemt at jeg skal være her på Ullevål frem til over pinse. På tirsdag skal jeg til Cato-senteret i Son (ikke så langt fra Moss) for videre opptrening. Hvor lenge jeg blir vet jeg ikke.

I dag har jeg dusjet meg ren og pen og er klar for å ta i mot familen. Jeg gleder meg!

Oppdatering fra Ullevål

Med én ensom, langsom finger som snegler seg over tastaturet blir dette ingen lang artikkel.

Men jeg ville likevel gjerne komme med en oppdatering. - Jeg kan reise meg og gå, jeg har selv gått hit til biblioteket på sykehuset. Beina fungerer fint, men det er armene, særlig den høyre armen som ikke er helt samarbeidsvillig. Men også det går fremover. Det er altså noe i nervesystemet i nakken som ikke er helt som det skal være, men ikke brudd. Det er derfor bestemt at det ikke blir aktuelt med operasjon i denne omgang. Akkurat nå ligger jeg på avdelingen som heter ”fys-med og rehab”. Her blir jeg godt tatt vare på. Jeg har ligget en uke på nevrokirurgisk sengepost. Det var også bra, men noe legebeskrivelse av MR-bildene som ble tatt sist fredag har ennå ikke kommet. I går hadde jeg besøk av livlegen min, bror Harald. Han var ikke helt fornøyd med behandlingen. Vel, jeg er jo vant til en litt annen standard på helsestellet, så jeg greier vel ikke helt å fyre meg så mye opp. Da er det greit at andre gjør det og pusher litt på. Kan fortelle at sykehuset har søkt plass for meg på Sunnås.

Ellers vil jeg si at jeg bare er så utrolig glad for å leve. Det skulle ikke være mulig for et menneske å være ”så frisk” som det jeg er nå etter å ha stupt over styret på en motorsykkel i 80 km i timen. Selv de norske legene snakker om Gud. Det sier vel sitt!

Takk for alle bønner, gode tanker, besøk, telefoner, sms’er, e-poster og ikke minst kommentarer på bloggen. Tusen takk. Det var først i dag jeg så det Stine hadde skrevet på bloggen. Jeg klarte nesten ikke holde tårene tilbake. Mer og mer skjønner jeg at jeg har en grepa kone. Hun er helten i denne historien. Og du, som jeg gleder meg til at Stine og guttene kommer på fredag. Det skal bli bra!

Over ser vi overlege Dr. med Terje Gunnar Simonsen som var på besøk for noen dager siden sammen med sin Marianne. For anledning var han antrukket i snorkel og dykkemaske i forbindelse med det strenge smitteregimet jeg var underlagt. Slik er det når man kommer fra et ”infisert” land som Kamerun…

Men det er altså utrolig godt å være på et sykehus der jeg føler meg trygg. Samtidig tenker jeg mye på misjonærfellesskapet i Kamerun og på de kamerunesiske kollegene og vennene i Kamerun. Kjenner jeg er så takknemlig for dere;
On est ensemble!

Hils alle!

MOTORSYKKELULYKKE

Vi har hatt noen tøffe dager her i det siste. På fredag for snart en uke siden ble Jan Erik utsatt for en motorsykkelulykke på vei hjem fra Gamba. Han skulle passere forbi en lastebil som kjørte ganske sakte og idet han er på siden av lastebilen vrenger den sterkt til venstre for å unngå noen huller i veien. Sjåføren hadde selvsagt ikke sett motorsykkelen. Jan Erik måtte da kaste sykkel ut i grøfta for å unngå å kræsje med lastebilen. Han stupte over sykkelen og ble liggende.

Det kom raskt noen kamerunesere til for å hjelpe han og etter ganske kort tid ble han fraktet til sykehuset her i Ngaoundéré, hvor han selv ringte til oss. Det ble ett døgn på sykehus her, med kraftige smerter i begge armene. Smertene ble av en amerikansk misjonslege ganske raskt diagnostisert til å komme fra rygg/nakke. Det ble så besluttet at han skulle sendes til Yaoundé for CT-undersøkelse der. Heldigvis fikk vi raskt tak i et misjonsfly som kunne frakte oss dit. Men det var forferdelig å måtte reise fra Gregor, Einar og Peder i den usikre situasjonen som var.

Etter undersøkelser i Yaoundé og siden han også begynte å mistet kraften i armene ble det bestemt seint på søndag kveld at han skulle sendes til Norge med ambulansefly. Da var vi utrolig lettet begge to. For det er ikke til å legge skjul på at å være på sykehus her er noe helt annet enn i Norge. Her ute må man være både pårørende, sykepleier, håndlanger (springe rundt for å kjøpe medisiner) og overoppsynsmann. Særlig det å hele tiden skulle passe på at han ikke ble snudd eller sendt opp på do eller annet som skulle ødelegge for ryggen hans var vanskelig.

Det ble tre ganske slitsomme dager i Yaoundé. Jan Erik hadde mye vondt og han hadde også vanskelig for å sove. Timene gikk derfor ikke veldig fort. Men vi fikk jo tid til bare å være litt samme og også kjenne på den gleden over at vi fortsatt hadde hverandre.

Tirsdag morgen klokken 9 var det avtalt at det tyske teamet skulle komme og tyskere vet hva klokka er, så presis som avtalt var de på plass. Selvfølgelig kom vi jo oss ikke av gårde helt til tiden for alle rapportene var jo ikke helt ferdige fra de kamerunesiske legene. Men flyet kunne ihvertfall ta av fra Yaoundé litt over 11. Da var det en trist, men også litt lettet kone som sendte sin kjære av gårde, jeg visste jo at han var i de beste hender.

Jan Erik kom til Ullevål sykehus rundt midnatt og igår hadde han en ny CT-undersøkelse. Det ble etter resultat av denne bestemt at han kunne få lov å bevege seg oppe for helt nødvendige ærender. Men kreftene eller mangel på dem er fortsatt det samme i armene. Nye undersøkelser blir ikke gjort før de tre dagene med karantene er over. Siden han kommer fra et sykehus i utlandet må han vente på svar på bakterieprøver. Så hva som videre skjer med han er fortsatt uvisst. Jeg og guttene avventer situasjonen litt her i Ngaoundéré før vi bestemmer oss for å hva slags opphold det blir for oss i Norge. Forsikringen er ihvertfall klare for å sende oss til Norge.

Jeg har snakket med han på telefon og han var ved ganske godt mot. Han var også veldig takknemlig for at NMS allerede hadde vært på besøk og at han visste at det var mange som ba for han. Både i Norge og i Kamerun