Med tårer i øynene…

Før klokka var kvart over fem var jeg på hjul mandag morgen. Sykkelen startet på første forsøk og alt var såre vel. "Katta i sekken" er sendt i retur og italieneren i Maroua aksepterte å gi meg en annen sykkel. Den ser nesten prikk lik ut, men denne heter Honda XL 600R. Jeg nærmest kruset nedover den nyasfalterte sykehusveien mens det ennå var mørkt. Den strålende blide brødmannen spretter opp fra stolen og skriker ut sitt sedvanlige ”Yaowa, Patron” da han får øye på meg. Jeg setter kursen nordover, til en landsby som ligger cirka ti mil herfra, på Garouaveien. Kulda kommer krypende, jeg kan ikke huske sist gang jeg frøs på den måten. Det var rett og slett bikkjekaldt. I vinden spratt tårene fra øynene og armer og bein verket av kulde. Jeg kunne ikke annet enn å ta en pause. På Texacostasjonen en liten mil utenfor byen blir jeg sittende og snakke en times tid med et par menn som også frøs. Tre par hender varmer seg over bålet. Mens jeg satt der tenkte jeg på hvor grenseløst overmodig det går an å bli. Tenke seg til: Fyre opp bål på Texaco! Skjønt, tankene hadde ikke så mye å by på, jeg måtte til Total for å fylle bensin… Lykken var bedre enn forstanden.

Da jeg kom ned på Dii-sletta slapp kulda. Det var som å dra over seg en god og varm dyne en kald vinternatt. Sykkelen sparket villig unna og jeg nynnet på en melodi av jeg vet ikke hvem. Følelsen var nesten overjordisk. Jeg så meg i speilet og kunne skimte et smil bak visiret. På de lange rette slettene greide jeg ikke motstå fristelsen til å teste farten. Jeg gav meg da speedometeret viste like mange kilometer som det antall fisker Peter fikk i garnet på Tiberiassjøen i Joh. 21,11 (dagens Bibel-quiz). Men si det ikke til min litt bekymrede mor, enda mindre nevn det for min om mulig enda mer bekymrede legebror. - De kan ellers trøste seg med at vanlig marsfart ligger på rundt åtti. Man er da ansvarlig! Dessuten er det mest behagelig slik. Fire tusen omdreininger på femte-gir er perfekt. Og tro meg, jeg kjører faktisk forsiktig!

På veien passerer jeg en lastebil som nok hadde vært litt for hard på gassen i en sving. Jeg stopper og snakker med sjåføren. Han er frisk og fin. Det samme kan ikke sies om bilen hans. Det meste er knust eller bulkete. De er i gang med å få bilen på hjula igjen. Litt komisk er det likevel. I et land der det ikke brukes nevneverdige ressurser på veimerking har altså lastebilsjåføren prestert å dumpe 250 20-litre med hvitmaling i veibanen. – Snakk om veimerking!

Vel fremme sitter presten og venter på meg. Vi går gjennom detaljene for helgens kurs og alt ser ut til å være på plass. Han viser meg lister over nye studenter og presenterer meg for et overraskende ryddig regnskap. Vi er klare for en ny runde. Alt er såre vel her også.

Noen timer etter er jeg atter på veien. Jeg bestemmer meg for å ta det rolig og nyte turen. Skal ikke rekke noe som helst. Livet i Afrika er faktisk utrolig godt, - noen ganger. For eksempel i dag! I ryggsekken har jeg i tillegg verdens beste budskap om glede og frelse for alle.
– Det er til å få tårer i øynene av mindre!