Don de récolte à GAMBA

Festgudstjenesten startet med at en av eldstebrødrene bokstavelig talt dro i gang det hele ved å fyre opp et brummende, bensindrevet strømaggregat. I landsbyen Gamba har man ikke strøm, men når det er fest er alle enige om at strøm må til for å sette fart på et ganske så heftig høytaleranlegg. Støyen fra aggregatet ligger som et lydteppe i bakgrunnen og demper de verste hylende og skrikende utskeielsene fra høytaleren. Selv gode gamle Ansgar ville vridd seg i smerte over denne lydkvaliteten. Men for all del, den elendige lyden var ikke i nærheten av å legge en demper på festlighetene. I nitiden startet det hele med prosesjon; diakoner, eldster og prester. De hadde satt ut stoler, benker og matter og mer enn sju hundre personer fikk en plass i skyggen under mangotrærne. De ulike muslimske landsbysjefene var på plass, kommandanten for det lokale gendarmeriet var der og en masse andre prominente gjester. En ikke liten delegasjon fra den katolske menigheten hadde også takket ja til invitasjon. Riktig frodig, festlig og økumenisk ble det. Gudstjenesten løper sin vanlige gang. Jeg hadde fått i oppgave og preke. Det gikk greit nok det. ”Gud elsker en glad giver” var temaet. Må ærlig innrømme at det finnes lettere temaer å snakke om her i Kamerun enn forholdet til penger. Forskjellene mellom oss er så urettferdig stor.

Omsider begynner det vi ville kalle høsttakkefestens høydepunkt. Gruppe for gruppe gjør seg klare til å komme dansende inn med sin gave. På søndag var det omtrent ti grupper som stod på lista. Man kommer dansende inn, på to sirlige rekker, - og det er viktig at man ikke bruker mindre enn ti-femten minutter på veien opp til alteret. Så dette tar tid. En hvitkledd eldre dame tar en ekstra runde, med armene opp og med rumpa ut svinser hun seg ned mot følge som er på vei opp ”midtgangen”. Hun slynger ut noen vanvittige rop som uinnvidde ikke kjenner annet enn fra gamle Tarzan-filmer. Halleluja-halleluja synger hun mens hele det tannløse ansiktet stråler. Det er umulig å sitte stille selv for en stokkstiv kviting fra nord.

Omsider har alle gruppene passert og pengene blir sendt inn til ”penge-telle-kommisjonen”. Mens det pågår feirer menigheten nattverd. En flott opplevelse. Men før utdelingen må alle barna frem og velsignes. – Still dere på tre rekker sier den lokale presten! Jeg blir plassert i midten og får i oppgave å ta meg av den midterste rekka. På min venstre side står biskopen fra Garoua og på min høyre Gambapresten. Vi starter friskt alle tre. En skare på to-tre hundre barn stilte seg opp i et vilt kaos. Så ble jeg klar over noe i øyekroken. Den lokale presten gav opp og trakk seg tilbake. I det neste øyeklikket hadde biskopen gjort det samme. Etterpå fortalte de meg at det var ingen hensikt å kjempe mot folkemengden. – Alle barna ville ha den ”hvite velsignelsen”, sa biskopen litt brydd. Vi lo så vi krøllet oss alle tre! – Den hvite velsignelsen…
Etter nattverd feiringen og etter en lang rekke kunngjøringer kom presidenten for telle-kommisjonen fram. Han leste opp hva hver gruppe hadde gitt, til mer eller mindre overbevisende applaus. Det totale resultatet var det derimot all grunn til å trampeklappe for; en million to hundre og femtitre tusen francs CFA. I NOK er ikke det langt unna 16 tusen. Ikke dårlig. Pengene går til prestelønninger og andre ansatte i kirken som ikke har fått lønn det siste halve året. Og de som gir, gir for å vise sin takknemlighet til Gud, til han som har gitt oss alt. Han som gav oss sin sønn til soning. Da blir det som presten sa; da skulle det bare mangle at vi ikke gav vår gave med glede!

Et bilde fra "alterpartiet". Til høyre sitter biskopen fra Garoua. Han hadde visst glemt både prestekjolen og bispekåpa. Men det gjør ikke så mye. Til venstre ser vi den lokale presten som kommer med de siste kunnjøringene. Ser man nøye på den lille tynne i midten ser man at han har lukkede øyne og kanskje er han ikke helt våken. Kan du skjønne...? Seks og en halv times arbeidsdag skulle vel ikke være så ille i denne bransjen...?