"Eventyret" fortsetter

Vi har tjuvstartet litt på ferien denne helgen. I går var vi i Disneyland. Det ble et spennende møte med det amerikanske ”lykkelandet”, med alle de kjente figurene, de ulike aktivitetene og ikke minst med de litt for lange og mange køene. Men morsomt var det. Vi tok det med ro og gjorde det guttene hadde lyst til. Det ble blant annet en togturer, en liten berg- og dalbane, noen båtturer, en biltur i hver vår brummende Porche, en flytur og mye mer. Med til suksessen hører ikke en romskip-simulator der vi skulle bli med en kjapp tur til månen. Før vi gikk inn forsikret vi oss om at det var ok å ha med seg Peder. Ikke noe problem sa vakten der, - omtrent som en vanlig flytur! Nå vet ikke jeg hva slags flyturer denne vakten hadde for vane å dra på, for dette var heftige saker. Peder stortutet fra ende til annen og opplevelsen er neppe noen god oppladning til flyreisen til Norge seinere i ettermiddag. Vi andre gikk lysegrønne ut av maskinen og ble fort enige om at den tar vi ikke en gang til med det første. Men det var jo festlig også! Men virkelig festlig var det å være med på den store paraden der alle de kjente figurene gikk gjennom gatene til stor jubel for små og store. Ikke minst store. Det slo oss hvor mange voksne, uten barn, som så ut til å elske Disneyland. Folk er rare! Peder for sin del var litt skuffet over at ikke Mr Bean dukket opp i paraden. – Gjett hva guttene har sett på de siste ukene?
Mellom togturen og berg- og dalbanen ble det tid til et kort lunsjmøte med Nikolas Sarkozy. Han var smørblid og svært så snakkesalig. Møtet med Vladimir Putin har visst satt varige spor! Under møtet ble det servert appelsinjuice og kildevann. Presidenten på sin side uttrykte stor glede over det gode og fruktbare samarbeidet som finnes mellom Norge og Frankrike. Da han gjennom samtalene indirekte søkte drahjelp fra oss for å gjennomføre sitt nokså omfattende politiske reformprogram, måtte jeg benytte anledningen til å minne presidenten på at ikke bare de rike må få nyte godt av de planlagte omleggingene. Jeg presiserte også at det i det kommende fortsatt er svært viktig å behandle særlig afrikanere med den respekt og verdighet de har krav på. Jeg uttrykte bekymring for at vi de siste månedene hadde sett mange eksempler på det motsatte.

Her ser vi Stine i samtale med vår venn Christian. På vei fra Latinerkvartalet traff vi denne litt alkoholiserte mannen, en ordentlig hyggelig pariser som livet hadde gått litt skeis for. Han kjente godt både Norge og Kamerun og han benyttet anledningen til å gi sin versjon av den politiske situasjonen i landet.

I dag er det en spennende dag og vi kjenner det kribler litt i magen. Om noen timer er vi hjemme! Det vil si særlig Einar har problematisert ordet ”hjemme” litt. Han sier han skal til Norge og ikke ”hjem”. Ja, ja, sånn er det for en gutt som har blitt to år eldre siden han sist var i Norge og levd en tredjedel av livet i Afrika. Og for Peder blir det to tredjedeler. Uansett gleder vi oss like mye alle sammen til å treffe familie, venner og alle andre kjente og kjære. Dette har vi gledet oss til lenge, lenge. Nå er det mest spennende – og litt skummelt!