Hjemme

Det er veldig godt å være hjemme hos Stine og guttene etter to uker på reise. Fint å sitte rundt middagsbordet å høre de tre guttene fortelle hva som har skjedd siden sist. Morsomt å åpne kofferten og finne fram ting som folk har sendt med. Det var tett mellom gledesutbruddene.

Noen ganger går ting bedre enn fryktet. Hjemreisen er et godt eksempel på det. Jeg forlot Gardermoen kl 17.00 sist tirsdag, overnattet i Brussel (fikk til og med sett Grande Place) før jeg satte meg på Kamerunflyet onsdag formiddag. Flyet landet presis 16.30 i Yaoundé. Siden det ikke går fly nordover på torsdager hadde jeg planlagt å ta toget torsdag kveld for å være fremme i Ngaoundéré en gang i løpet av fredag. Da jeg stod i kø ved passkontrollen spurte jeg en politimann som stod vakt der om han visste noe om fly nordover. Han kunne fortelle at det var folk som hadde ventet siden tidlig morgen på flyet til Garoua, og det var ikke kommet ennå. - Du kan jo prøve å komme med det, sa han. Som sagt så gjort. Mens folk hadde ventet ti timer nøyde jeg meg med ti minutter. En time etter var flyet i Garoua og klokka 06 neste dag satt jeg allerede på bussen mot Ngaoundéré. Jeg var den siste som kom på bussen og ble plassert på bakerste benk. Ble presset ned som en kile med to personer på hver side, kroppskontakt fra øverst til nederst. Der satt vi boltet fast til vi gikk av fire timer etter. Sjåføren satte av sted som om han hadde stjålet både bussen og passasjerene. Det gikk friskt unna i svingene og samtlige forbikjøringer ville min gamle kjøreskolelærer klassifisert som ”røde”. Jeg begynte å ane uro når temperaturen økte i høyre kroppshalvdel. Det var naboen min som hadde fått alvorlige problemer med den aggressive kjørestilen. Han begynte å fomle etter en liten plastpose og gjorde den klar til dyst. Og der kom det, akkompagnert av noen redselsfulle lyder og lukter. Det var så ille at jeg måtte planlegge hvor jeg skulle deponere frokosten hvis den skulle finne på å komme i retur. Så galt gikk det ikke. Verre gikk det med naboen; plastposen ble fort for liten og panisk grep han hatten sin, en rund snerten sak som sikkert kunne romme en og en halv liter. Det fine mønsteret utenpå hatten var særdeles lite matchende med innholdet. Dette var bare helt surrealistisk. Jeg måtte holde meg for nesen, klype meg i armen og innse at jeg var tilbake. Tilbake i hverdagen der ingen ting overrasker. Tilbake i Kamerun; til landet vi blir mer og mer glade i.

– Og kan historien ende bedre enn å bli omfavnet av sin kjære på busstasjonen kl 10.15…? Mer enn ett døgn foran skjema!