Hvilken dag er det i dag, er det søndag?

Med dette spørsmålet var det Peder slo øynene opp i dag. - Ikke søndag...? Torsdag, fredag, lørdag og SÅ søndag. Da reiser jeg til Kamerun, roper han ut som om det skulle være noe nytt for oss andre. Saken er at Peder, uansett så rart det høres ut, er passelig lei av livet i Norge. Han er nok ikke lei av besteforeldre eller onkler og tanter, men nå er det bare på tide å komme hjem. Hjem til Ngaoundéré. Han sier han liker løver bedre bjørner. Som en liten kameruner er han vel selv en liten "lion". Bjørnen på hytta på fjellet var likevel ikke så lite spennende . Til slutt tok han til og med sjansen på å ta fingeren inn i munnen til bjørnen.

I dag er det nest siste dag på skolen for guttene. En fin periode går mot slutten. Einar har fått nye venner og han har gledet seg til å gå på skolen hver dag siden begynnelsen av mai da han kom til Norge. Samtidig gleder han seg til å reise til Kamerun, til vennene sine og til rommet sitt. På bildet ser vi han i morsom lek med hunden Fant. Begge hadde like god kondis, de holdt det gående i lange tider!

Gregor har også hatt en fin tid i Norge. Bra på skolen og venner, - og litt fotball med Koffa har det også blitt tid til. Nå ser han fram til å møte Ben, Timothée og alle de andre kamerunske og norske vennene sine. Det skal bli bra å komme hjem til rommet sitt, hagen med fotballbanen og "kiosken" der han av og til kan spandere på hele gjengen for én krone.

Her ser vi damen som bekler de fleste ministerposter i familien Askjers regjering. Det er hun som har holdt det meste sammen i denne spesielle perioden vi har vært gjennom. At nå rivgjernet fra Undrumsdal uten å rynke på nesen reiser alene med tre barn til Kamerun overrasker vel ikke noen. For dere som har opplevd kaoset og kjent på luktene på flyplassen i Douala vet at det ikke er noen hvilken som helst sydenreise! Planen er forresten å ta småfly fra Douala til Ngaoundéré. Det gjør det praktiske enklere og ting blir litt mindre kaotisk!
Her sitter far som har har grunn til å smile litt bredere i disse dager når formen har blitt en del bedre og smertene mindre. Nevrologen på Ullevål sa at det er stor sannsynlighet for å bli nesten helt frisk, - men, Askjer, det kan ta så mye som to-tre år! Selv synes jeg det lover bra, det er tross alt lettere å være syk når man vet at utsiktene er gode. Smerter og trøtthet vil forhåpentlig forsvinne mer og mer. Det er nå så godt som helt bestemt at jeg reiser til Kamerun den 15. oktober. - Det skal bli veldig bra! Tiden etter Stine og guttene har dratt skal jeg tilbringe forsatt i Oslo, i et lite krypinn i Lyder Sagensgate på Fagerborg.

Så en ting på bildet over: Legg merke til den lille kjeksen som er mellom koppen og brødskiven med sylteagurker. Kjeksen er spesialkjøpt på Score i Yaoundé, og jeg syntes at det måtte feires skikkelig på denne fjelltoppen. Jeg vil anta at jeg er den første kunden på Score som bringer verdens beste kjeks så langt til fjells. - Og Score: den 16. oktober står jeg i kassakøen igjen!

Livet er ikke så verst når utsikten er god!