Ut i det virkelige livet

I dag er det nøyaktig åtte uker siden ulykken skjedde og tiden for utskrivelse er kommet. Etter åtte uker i en sykeseng er jeg i grunnen godt forsynt. Men oppholdet både på Ullevål og her i Son har tross alt vært bra. Jeg tror jeg har tatt noen ørsmå skritt fremover hver uke. For fem uker siden var kraften i høyre hånd målt til 38 %. Nå er den målt til nærmere 90 %. Smertene er dessverre konstante, men de holdes stort sett i sjakk med medisiner. Nakken er til tider vond og konsentrasjonen ved skrivebordet er i perioder så som så. Men jeg føler meg akkurat i dag uforskammet bra!

Nå skal det bli usigelig godt å komme hjem til Stine og guttene! Ut i verden ut til livet!
Og bare se; skoene er faktisk ikke SÅ hvite lenger!

Charles

Gjennom nesten tre år har vi hver dag snakket med vaktmann Charles som trofast satt på sin post ved internatet. Noen ganger et kort ”god dag, hvordan går det med helsa” andre ganger lange, lange samtaler om de forskjelligste ting. For lang tid siden sa Charles til meg: ”Pasteur, kan du ikke ta et pent bilde av meg som kan stå på kista mi når jeg er død?”. Charles var en barsk mann som kunne få seg til å si sånt uten å mene så mye med det. Men denne gangen skjønte jeg at han mente alvor. Han var en av de få som snakket helt åpent om at han hadde fått aids. I går fikk vi melding om at han døde på onsdag. Han etterlater seg to små barn, og barna har allerede mistet moren sin som hadde samme sykdom. En utrolig trist historie. Men dessverre er den ikke unik i Kamerun. (Se bloggen til Ziné Jean Pascal)

Jeg fikk tatt et bilde, - så veldig pent ble det vel ikke. Hadde jeg ikke vært så langt unna ville det fått plass på kisten til Charles i dag.

Fred være med Charles sitt minne!

Cato på Cato

I dag kom Cato Zahl Pedersen og holdt et foredrag med tittelen ”fra sykeseng til Sydpolen”. Det er Cato som har gitt senteret navnet og det var han som for over 17 år siden hadde ideen til et annerledes behandlingstilbud for syke og skadde. De første årene fungerte han også som direktør her. Cato har blitt selve symbolet på alt som heter pågangsmot og tæl. Alt det man skulle tro ikke gikk an, det har han bevist at ikke er så umulig. – Som for eksempel det å gå til Sydpolen eller bestige verdens høyeste fjell; Mount Everest. Som han sa nokså selvironisk: ”Se på meg, her jeg står uten armer. Er ikke jeg egentlig den perfekte Sydpolfarer?” ”Det største problemet de jeg gikk sammen med hadde, var at de frøs forferdelig på fingrene. - Det problemet hadde jeg aldri!”

Cato snakket om det å godta situasjonen sånn som den er nå, og ikke tenke at alt hadde vært så bra om allting ble som før. Han var opptatt at man ikke skulle sette seg ned å bli hjelpeløs og si ”det klarer ikke jeg”. Akkurat det illustrerte han fint med et fotografi; en lang vei med Mount Everest i det fjerne, og påskriften ”impossible”. Det neste bildet var nøyaktig likt, bare teksten var endret med en liten tøddel: ”I’m possible”.

Nå har ikke jeg tenkt meg verken til Sydpolen eller Mount Everest med det første. Men noe fikk jeg likevel med meg i kveld. Tittelen på mitt prosjekt kan kanskje være ”fra Catosenteret til Kamerun”. I’m possible. – S'il plaît à Dieu, (hvis Gud vil) som de sier i Kamerun!

”Å, dra te Moss!”

”Hvordan kommer man seg til Moss?” måtte jeg spørre damen i resepsjonen her på Catosenteret i ettermiddag. ”Da må du ta buss til Sonsveien stasjon og tog videre derfra” var svaret jeg fikk. I sofakroken ved resepsjonen var det en medpasient som ikke kunne dy seg: ”Hva i all verden skal du i Moss, det er jo bare et høl!” Før jeg rakk å svare kom det en kanonade på sju-åtte kraftfulle nys. Allergien har kommet og bare nysingen får mine bristne ribbein til å grine. ”Jeg skal til Moss for å kjøpe allergimedisinen Zyrtec”, svarte jeg. Det hadde han ikke noen problemer med å forstå da han så hvordan øynene og nesen rant. I følge rutetabellen skulle den 13 kilometer lange turen til Moss ta en og en halv time. – Og nordmenn snakker om at det å reise i Afrika krever så mye tålmodighet…

Litt småsliten gir jeg meg i vei til busstoppet. Jeg ser litt skamfull ned og føler at mine hvite nye joggesko lyser opp. Lyser opp at ”her kommer en som er innlagt på Catosenteret”. Folk her har nemlig nye, lysende, hvite joggesko. Forresten har jeg aldri likt navnet Catosenteret. Det har liksom noe litt tragikomisk ved seg. Catosenteret.

Sittende på Sonsveien stasjon der jeg ventet på toget fra Oslo kom jeg i prat med en kar. Kan du skjønne? Kanskje kunne han komme fra Sudan eller Somalia. På gebrekkelig norsk sa han ”du fine hvite skoer”. Han mente det sikkert så godt, men kommentaren kunne neppe treffe på et ømmere punkt. En smule paralysert satte jeg opp et stivt smil og sa at det gamle paret joggesko var utslitt. Da jeg etterpå kom til å tenke på det slitne paret jeg kjøpte på lillemarkedet i Ngaoundéré sist høst, var jeg trygg på at jeg ikke hadde løyet for mannen.

I samme sekund som konduktøren annonserte at ”så ankommer vi Moss stasjon” river den famøse Mosselukta i nesa. Det var helt merkelig. Jeg hadde, selv med min potte tette nese, mest lyst til å gå ut. Som om det hadde hjulpet noe… Det slo meg om det kanskje hadde vært best å droppe hele Zyrtec-prosjektet mitt; i denne byen hadde jeg ikke noe umiddelbart behov for bedre passasje i nesa.

Zyrtec ble innkjøpt. Så tenkte jeg ”å gjøre Moss” før jeg tok turen tilbake. Men jeg fant aldri noe sentrum; byen virket som en forlatt landsby. Ut fra det lille jeg så får Moss villagen Horten til å framstå som en verdensmetropol! Jeg fant ikke engang Domus!

Aldeles utkjørt kunne jeg sige ned i stolen tilbake på Catosenteret og klemme den første pillen ut av brettet. Måtte den gjøre sin virkning, og ikke gjøre Mossturen totalt bortkastet!

Ellers kan det fortelles at Stine har reist på jentetur til Göteborg denne helgen. Det er henne virkelig vel unt! Guttene er hos mormor og bestefar på hytta. Nærmere lykkeland kommer de ikke.
Jeg roer meg her i Son i helgen og det er bestemt at jeg blir på ”Cato” til 24. juni. Det er vel egentlig ok. Kanskje er ikke joggeskoene fullt så hvite da…?

God natt!

Besøk

Sist helg var Stine og guttene på besøk. Det var veldig koselig å ha god tid sammen. For ikke skulle vi rekke noe spesielt og ikke hadde vi planlagt noe. Det eneste guttene hadde bestemt seg for var å bade i bassenget. Og bading ble det; både lørdag og søndag. Lørdag ettermiddag var vi på et hyggelig besøk hos Torgun og Kjell Wilhelm på hytta ved Fredrikstad. På søndag rakk vi en snartur til Son sentrum og rett ved der jeg bor fant Gregor og Einar noen hester som gjerne ville mates. Det var morsomt, men ikke så helt lite skummelt. Særlig for Peder. Veldig deilig å være sammen som familie etter alle disse ukene med mye styr hit og dit.



Selv her ute i ødemarken har jeg besøk nesten hver dag. Kan du skjønne? Bare på en drøy uke har jeg hatt besøk av følgende, bortsett fra Stine og barna: Torgeir Thorsnes, mamma og pappa, Inger Lise og Rino, Einar og Thor Marius, Njell og Ingrid Lofthus, Aage Martinsen, Per Gunnar Gramstad, "overlege dr med." Terje Gunnar Simonsen, Lars Brekke og i kveld kommer Berit, Asbjørn, Kristin og Vegard. Veldig hyggelig!

Stine og guttene har nå funnet seg et sted å bo. Nå har de adresse Odinsgate på Frogner. Fint skal det være. Det blir riktig nok litt kjøring for å komme til skolen, men det er ikke så farlig for skoleåret nærmer seg jo slutten. De koser seg med Frognerparken som nærmeste nabo.

Med meg er det ikke så nytt. Jeg trener og trener men fremskrittene er ikke så store. Legen sa at ”det du trenger, det er å gå på butikken å kjøpe deg litt tålmodighet”. Det er lett for han å si! Jeg vet ikke om de finnes slike butikker her i området, eller om man må over til Svinesund… Men jeg er vel ikke dummere enn at jeg tar poenget hans; dette kommer til å ta litt tid! Mitt store mål er å greie å ta turen vi har planlagt til sommeren: Først til Sørlandet, så til Stavanger (for å besøke Astrid+Bjarte og Nina+Tomas m fam) og videre til GF i Bergen.

På CatoSenteret

Det har skjedd mye siden sist, og liten tid til blogging har det blitt.
Stine og guttene kom til Norge fredag for en og en halv uke siden. Det var godt å være sammen igjen. De hadde hatt en strevsom reise; både Peder og Gregor ble syke og kastet opp på flyet hjem. Stine slet dessuten med virkningene av en ikke helt god kyllingmiddag fra Hotel Tango i Yaoundé. Gjenforeningen var sånn sett ikke så veldig glamorøs… Men sånn er livet.

Det har visst ikke blitt tatt så mange bilder siden sist, men her ser vi Gregor som ligger på armen hos pappa på Ullevål. Flere bilder kommer sikkert seinere.

For en uke siden ble jeg flyttet fra Ullevål sykehus til Catosenteret i Son ved Moss. Her skal jeg være i fire uker har jeg fått vite. Her er det mye generell fysisk trening med særlig fokus på nakke, armer og hender. Føler ikke at det går så mye framover, men det er kanskje ikke så lett å få øye på de små fremskrittene i hverdagen. Jeg bruker kragen døgnet rundt ennå; det er med på å stabilisere nakken litt. Armene er fremdeles vonde og høyrearmen er litt svak. Har forresten akkurat fått målt styrken i hendene; venstre har 88% og høyre 38% i forhold til normal styrke. Så her er det litt å hente! Ellers er det et varmt deilig basseng her som jeg føler har god effekt på armene og nakken.

I helgen hadde jeg permisjon og vi reiste til Tønsberg for å feire 17. mai. Det ble en hyggelig men utrolig kald opplevelse. Selv ble jeg reddet av mors tur på loftet der hun fant ullvanter og stillongs. Om kvelden var vi hos Erikka og Ingar. Må nesten nevne at vi på søndag fikk være med på et ufattelig flott møte i Granly kirke der Jacky fra Madagaskar hadde talen, og det var mye fin sang og musikk. Det fikk en litt slagen Kamerunmisjonær til å sitte og tørke tårene på bakerste benk!
Ellers har guttene funnet seg godt til rette på skolen på Ryenberget. Det har gått overraskede smertefritt. De har blitt så godt tatt i mot og inkludert i klassene sine.
Det eneste som ikke er på plass er bolig. Stine og guttene bor enn så lenge på et lite rom i leiligheten til søstrene sine, i femte etasje på Sinsen. Gutta våre er vant til å være mye ute, men det begrenser seg litt når de ikke kan gå ut alene. Stine sier at hun mer enn en gang har måttet ty til ”Disney Channel” for å avverge den verste kranglingen. Helt forståelig! NMS (og Delk) jobber med å finne en bolig for oss, men så langt er jakten uten resultat. Håper særlig for Stines del at det ikke drøyer for lenge…

Ellers er vi jo veldig takknemlige for det store nettverket vi har. Det er gull verdt når ulykke og sykdom forandrer hverdagen!

Bilder fra reisen

I går fikk jeg en godbedrings-hilsen fra legen som var med meg på flyet hjem. Legen fra Luxembourg Air Rescue fortalte at han ble "stormforelsket" i Kamerun. Det er jo en oppmuntring for oss som har så lett for å se bare det som er skjevt og galt. Samtidig sendte han meg noen bilder som jeg deler her:

Ellers er det bestemt at jeg skal være her på Ullevål frem til over pinse. På tirsdag skal jeg til Cato-senteret i Son (ikke så langt fra Moss) for videre opptrening. Hvor lenge jeg blir vet jeg ikke.

I dag har jeg dusjet meg ren og pen og er klar for å ta i mot familen. Jeg gleder meg!

Oppdatering fra Ullevål

Med én ensom, langsom finger som snegler seg over tastaturet blir dette ingen lang artikkel.

Men jeg ville likevel gjerne komme med en oppdatering. - Jeg kan reise meg og gå, jeg har selv gått hit til biblioteket på sykehuset. Beina fungerer fint, men det er armene, særlig den høyre armen som ikke er helt samarbeidsvillig. Men også det går fremover. Det er altså noe i nervesystemet i nakken som ikke er helt som det skal være, men ikke brudd. Det er derfor bestemt at det ikke blir aktuelt med operasjon i denne omgang. Akkurat nå ligger jeg på avdelingen som heter ”fys-med og rehab”. Her blir jeg godt tatt vare på. Jeg har ligget en uke på nevrokirurgisk sengepost. Det var også bra, men noe legebeskrivelse av MR-bildene som ble tatt sist fredag har ennå ikke kommet. I går hadde jeg besøk av livlegen min, bror Harald. Han var ikke helt fornøyd med behandlingen. Vel, jeg er jo vant til en litt annen standard på helsestellet, så jeg greier vel ikke helt å fyre meg så mye opp. Da er det greit at andre gjør det og pusher litt på. Kan fortelle at sykehuset har søkt plass for meg på Sunnås.

Ellers vil jeg si at jeg bare er så utrolig glad for å leve. Det skulle ikke være mulig for et menneske å være ”så frisk” som det jeg er nå etter å ha stupt over styret på en motorsykkel i 80 km i timen. Selv de norske legene snakker om Gud. Det sier vel sitt!

Takk for alle bønner, gode tanker, besøk, telefoner, sms’er, e-poster og ikke minst kommentarer på bloggen. Tusen takk. Det var først i dag jeg så det Stine hadde skrevet på bloggen. Jeg klarte nesten ikke holde tårene tilbake. Mer og mer skjønner jeg at jeg har en grepa kone. Hun er helten i denne historien. Og du, som jeg gleder meg til at Stine og guttene kommer på fredag. Det skal bli bra!

Over ser vi overlege Dr. med Terje Gunnar Simonsen som var på besøk for noen dager siden sammen med sin Marianne. For anledning var han antrukket i snorkel og dykkemaske i forbindelse med det strenge smitteregimet jeg var underlagt. Slik er det når man kommer fra et ”infisert” land som Kamerun…

Men det er altså utrolig godt å være på et sykehus der jeg føler meg trygg. Samtidig tenker jeg mye på misjonærfellesskapet i Kamerun og på de kamerunesiske kollegene og vennene i Kamerun. Kjenner jeg er så takknemlig for dere;
On est ensemble!

Hils alle!

MOTORSYKKELULYKKE

Vi har hatt noen tøffe dager her i det siste. På fredag for snart en uke siden ble Jan Erik utsatt for en motorsykkelulykke på vei hjem fra Gamba. Han skulle passere forbi en lastebil som kjørte ganske sakte og idet han er på siden av lastebilen vrenger den sterkt til venstre for å unngå noen huller i veien. Sjåføren hadde selvsagt ikke sett motorsykkelen. Jan Erik måtte da kaste sykkel ut i grøfta for å unngå å kræsje med lastebilen. Han stupte over sykkelen og ble liggende.

Det kom raskt noen kamerunesere til for å hjelpe han og etter ganske kort tid ble han fraktet til sykehuset her i Ngaoundéré, hvor han selv ringte til oss. Det ble ett døgn på sykehus her, med kraftige smerter i begge armene. Smertene ble av en amerikansk misjonslege ganske raskt diagnostisert til å komme fra rygg/nakke. Det ble så besluttet at han skulle sendes til Yaoundé for CT-undersøkelse der. Heldigvis fikk vi raskt tak i et misjonsfly som kunne frakte oss dit. Men det var forferdelig å måtte reise fra Gregor, Einar og Peder i den usikre situasjonen som var.

Etter undersøkelser i Yaoundé og siden han også begynte å mistet kraften i armene ble det bestemt seint på søndag kveld at han skulle sendes til Norge med ambulansefly. Da var vi utrolig lettet begge to. For det er ikke til å legge skjul på at å være på sykehus her er noe helt annet enn i Norge. Her ute må man være både pårørende, sykepleier, håndlanger (springe rundt for å kjøpe medisiner) og overoppsynsmann. Særlig det å hele tiden skulle passe på at han ikke ble snudd eller sendt opp på do eller annet som skulle ødelegge for ryggen hans var vanskelig.

Det ble tre ganske slitsomme dager i Yaoundé. Jan Erik hadde mye vondt og han hadde også vanskelig for å sove. Timene gikk derfor ikke veldig fort. Men vi fikk jo tid til bare å være litt samme og også kjenne på den gleden over at vi fortsatt hadde hverandre.

Tirsdag morgen klokken 9 var det avtalt at det tyske teamet skulle komme og tyskere vet hva klokka er, så presis som avtalt var de på plass. Selvfølgelig kom vi jo oss ikke av gårde helt til tiden for alle rapportene var jo ikke helt ferdige fra de kamerunesiske legene. Men flyet kunne ihvertfall ta av fra Yaoundé litt over 11. Da var det en trist, men også litt lettet kone som sendte sin kjære av gårde, jeg visste jo at han var i de beste hender.

Jan Erik kom til Ullevål sykehus rundt midnatt og igår hadde han en ny CT-undersøkelse. Det ble etter resultat av denne bestemt at han kunne få lov å bevege seg oppe for helt nødvendige ærender. Men kreftene eller mangel på dem er fortsatt det samme i armene. Nye undersøkelser blir ikke gjort før de tre dagene med karantene er over. Siden han kommer fra et sykehus i utlandet må han vente på svar på bakterieprøver. Så hva som videre skjer med han er fortsatt uvisst. Jeg og guttene avventer situasjonen litt her i Ngaoundéré før vi bestemmer oss for å hva slags opphold det blir for oss i Norge. Forsikringen er ihvertfall klare for å sende oss til Norge.

Jeg har snakket med han på telefon og han var ved ganske godt mot. Han var også veldig takknemlig for at NMS allerede hadde vært på besøk og at han visste at det var mange som ba for han. Både i Norge og i Kamerun

Tårer og død

I det pasteur Abdoulaye kommer innom oss i ettermiddag ringer representanten og forteller at gutten til Nana Jerôme er død. Jerôme jobber som vakt her på stasjonen og hadde bare dette ene barnet. Gutten var tre og et halvt år og het Ivar. Han var nesten på dagen like gammel som vår Peder. Ivar hadde vært syk i noen uker, men vi trodde han var på bedringens vei og at han skulle bli frisk igjen. Sånn ble det ikke.
Pasteur Abdoulaye og jeg (JE) tok bilen og kjørte opp der de sørgende var samlet. En aldeles utrøstelig Jerôme tok i mot oss i døra. Han tok et godt tak rundt meg og han gråt som et barn. Der stod vi bare og holdt rundt hverandre. Tårene rant fra oss begge. Den lille lå så uendelig vakker på senga. Det var som om han sov. Rundt satt familie, venner og naboer og gråt. Det gikk en lang stund uten at noen sa et eneste ord.
Abdoulaye reiste seg og bad en hjertelig bønn til Gud for familien som er blitt fratatt gutten de hadde blitt betrodd. Måtte Gud være med dem disse vanskelige dagene som ligger foran! Jeg blir bedt om å lyse Herrens velsignelse over den lille forsamlingen.
Etterpå blir jeg sittende og tenke og se på den lille. Det føltes helt ille, helt forferdelig.
På puta har faren lagt Ivars dåpsattest. En påminnelse om at Gud ”i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde”.
Det er sånn vi tror, men kom ikke her å si at det er lett! Likevel vet vi at det er sant. Helt sant.

I morgen klokka åtte stiller Stine og jeg med en Toyota pickup for å kjøre Ivar og de sørgende til gravplassen utenfor byen. Livet er brutalt!

På reise

Det å forflytte seg i dette landet tar alltid lang tid og noen ganger kan det være ganske varmt, kjedelig og anstrengende. På den annen side er det ganske spennende. Reiser man med øyne og ører åpne kan det være riktig så interessant!

Denne gangen var ett av målene med reisen å møte den norske ambassadøren som har det administrative ansvaret for Kamerun. Han holder til i nabolandet Nigeria, i byen Abuja, og han var altså nå på en visitt her i landet for å orientere seg litt om hva som skjer. Det er første gang NMS har fått en slik offisiell invitasjon til et møte med ambassaden, derfor møtte representant og vise-representant opp på et av Doualas fasjonable hoteller. Det ble et nyttig og hyggelig møte. Noe referat kommer ikke her. Men ambassadøren var tydelig overrasket over at det faktisk bodde nesten like mange nordmenn i en liten by nord i Kamerun som det er nordmenn i hele Nigeria. Nå vil han etter eget utsagn gjerne komme på besøk og se hvordan hans landsmenn i det fjerne lever og hvilket arbeid som gjøres her i Ngaoundéré. Kanskje vi skulle invitere ham til 17. mai? Det hadde vært en strålende anledning.

Ellers gleder jeg meg alltid over å treffe mennesker. På veien til Yaoundé hadde jeg gleden av å dele sovekupé med ingen ringere enn presidenten for Den olympiske komité i provinsen Adamaoua. Han var en meget selvbevisst mann som visselig ikke hadde noen planer om boikott, han var snarere allerede klar for første benk på åpningsseremonien i Kina i august. Han hadde et to kilo tungt album med seg på toget, det var fullt av bilder der vedkommende hilste på borgemestere, guvernører, høvdinger og andre storheter. Etter en times tid hadde vi kommet til siste side i albumet, og jeg var mer en godt forsynt. Bare for sånn for å avslutte kom jeg til å si ordene: ”Vous etes un grand, alors?!”, - du er en stor mann, altså?!. Da lukket han albumet og så på meg med et stort smil. – Ja, sa han og smilte enda bredere. Man trengte ikke være noen stor tankeleser for å skjønne hva han tenkte. – Endelig et menneske som forstår meg, endelig en mann som skjønner at jeg ikke er noen smågutt! De neste tolv timene gikk med til å småsove og høre enda mer om hva OL hadde vært uten den sentrale provinsen Adamaoua. Og jeg fikk en grundig innføring i Den olympiske komités enestående arbeid i Tibati og Meiganga. Jeg sov meget godt!

På returen var det vel så interessant. Denne gangen var vi fire personer i sovekupeen; To nigerianere som bare snakket engelsk og en kameruneser kledd i tradisjonelle klær. Nigerianerne var hyggelig, men nokså høyrøstede og de tok forholdsvis ”stor plass” i den lille kupeen. På første stasjon åpner kameruneseren vinduet og kjøper en solid mengde med ”bâton de manioc”. For en uinnvidd lukter det ikke spesielt godt. Nigerianeren lurer på hvem som har spydd i kupeen. Han blir klar over at det er han i underkøya som har kjøpt svineriet. Nigerianeren gir seg til å kjefte og smelle. ”Skal du ha de greiene der med deg så må du komme deg ut av dette rommet, ut med deg." Kameruneseren lot seg ikke provosere. Han pakket saktmodig manioken ned i plastikk og stappet posen under senga. Nigerianeren kommanderte i rent raseri kameruneseren til å bytte seng og han fikk det som han ville.

Freden senket seg og jeg kunne i ro og mak snakke med kameruneseren. Han svarte kort på alle mine spørsmål. Han var usedvanlig fåmælt. Han skulle til Ngaoundal fortalte han. Han kom ikke derfra, han jobbet som funksjonær. Jeg spurte om han reiste mye i jobben eller hvordan det var. Da sa han at han var sous-préfet, - en ikke helt ubetydelig stilling i statsapparatet. Da vi ankom Ngaoundal stasjon var det en stor delegasjon som var møtt fram for å ta i mot han på perrongen. I spissen stod privatsjåføren klar med døren åpen.
Tilbake i kupeen satt to litt småflaue nigerianere som skjønte hvilken blemme de hadde gjort seg skyldig i.

Og der satt jeg og tenkte på den lille OL-presidenten som gjorde seg stor og den store sous-préfeten som gjorde seg liten.

Skiltet og den gode vennen

- Jeg kunne bare ikke dy meg! Ta det ikke ille opp!

Langs en av det veiene jeg kjører jevnlig holder det til en original type. Han har ikke klippet håret sitt på lenge og klærne er det så som så med. Noen ganger går han aldeles naken. Folk kaller ham en ”fou”. Uttrykket betyr ”gal”; jeg har aldri blitt fortrolig med det ordet. På den annen side kan jeg vel ikke påstå at mannen i veikanten er helt A4. Det mangler det nok svært mye på.
Men det er én ting jeg har lagt merke til: Han har et veldig nært og godt forhold til et skilt som står der så ensomt i veikanten. De har liksom funnet hverandre de to. Da jeg kjørte forbi for noen måneder siden stod mannen og strøk så kjærlig på skiltet. Neste gang hadde han kledd opp vennen sin med en lang grønn frakk. Siste gangen jeg passerte var skiltet litt lettere antrukket; med en riktig stilig lyserosa singlet. Jeg bare MÅTTE ta et bilde.

Som så ofte ellers måtte jeg smile midt i galskapen. Skjønt, bare morsomt var det vel ikke, det gav meg også en tankevekker. Mannen viste tross alt at han ville noe godt i forhold til omgivelsene sine. Han ville være god.
Kanskje det kunne være dagens oppfordring til oss om å være ekstra gode med de rundt oss.

For hva vet jeg… - Kanskje har du også en venn som er skilt…?

Jan Erik Askjer; Ngaoundéré, Kamerun

Hverdagsliv side om side

Under misjonærmøte var vi på besøk i en liten landsby, Ngaoudjoum, som ligger nede på Dii-sletta. Her fikk vi oppleve en helt vanlig dag i landsbyen. Vi fikk bli med å hente vann, som nå var ganske enkelt. De var nemlig så heldige som hadde en flott vannpumpe bare 50 meter fra landsbyen. Kvinnene i byen var jo også opptatte av å male korn, mais og lage peanøttsaus. Korn og peanøttsmør ble malt mellom to steinheller, mens maisen blir slått med stokker. Litt lenger bort i landsyen møtte vi på en gammel katekist som nå var blitt blind, han satt å vasket klærne sine. Her i Kamerun vasker alle sine egne klær, fra de er ganske små er det en del av pliktene de har hjemme. Det å ha rene klær er kanskje det aller viktigste for kamerunesere. De går heller sultne enn dag slik at de har penger til å kjøpe såpe.


Oppvasken må også tas og for at den ikke skal bli skitten etterpå legges den til tørk i oppvaskstativet. En grei innretning på påler godt oppunder hustakene.

Den dagen vi kom dit var det sorg i landsbyen fordi borgermesteren i distriktet var død, men ennå ikke begravet. De kunne derfor ikke danse for oss, siden det kunne bli oppfattet feil i distriktet. Kanskje noen av de kunne bli beskyldt for å være skyld i at borgermesteren var død?

Men tilslutt klarte de ikke å la være og danset litt for oss allikevel. Dansen var en spesiell sykdomsdans som skulle kurere bort psykiske plager hos kvinnene.

Landsbysjefen ønsket også å synge en sang for oss og takke oss for at vi var kommet til hans landsby. At det var vi som burde være takknemlig ville han ikke høre snakk om. Han satte frimodig igang og sang om at det er i evangeliet vi finner fred, tilgivelse og glede. Mens han sang kom en gruppe nomade-fulanidamer gående på veien. Nomadene er kjent for å ha helt spesielle merker i ansiktet. Hver stamme merker sine barn på en spesiell måte. Barna blir rispet opp med kniv i ansiktet og så legger de aske i såret. Da vil det alltid være et arr der og de får mønster i ansiktet. Det ser veldig spesielt ut, men utrolig nok ser det ganske flott ut også. Jeg spurte om å få ta et nærbilde av en av de, men det ville hun ikke. Fotoapparater er ganske farlige!

På vei tilbake til bussen fant vi et skilt for den tradisjonelle helbrederen i landsbyen. Han kan kurere alt ifølge reklamen!

Et spennende møte hadde funnet sted og vi innser jo at den verden vi lever i her i Ngaoundéré er ganske langt unna livet på landsbygda. Vi har jo både vaskemaskin, innedo med vann (når vannet ikke er borte), hushjelp til å lage mat, strøm til playstation og sykehuset rett borte i veien hvis noe riktig galt skulle hende. Verden er vel fortsatt et urettferdig sted! Men hvem som er lykkeligst det er jeg neimen ikke så sikker på og danseferdighetene kan jeg visst bare se langt etter...

Misjonærmøte

Vi er midt inne fra årets msjonærmøte og kan melde om at dagen idag har inneholdt bibeltime, gjennomgang av rapporter og tanker om det videre strategiarbeidet for de forskjellige programmene, i tillegg til opplæring i anti-korrupsjonsarbeid. Det var høy temperatur og mange meninger som skulle diskuteres, men Anne Karin Kristensen synes vi ble svært daffe da klokka gikk mot 18.00 og temperaturen både inne og ute fortsatt viste godt over 30 grader. Men vi klager ikke, vi har hatt tre flott dager med mye åndelig og faglig påfyll. I morgen tidlig reiser vi ned på Dii-sletta for å besøk en landsby og oppleve litt av livet der og så går turen videre til Buffle Noir for samtaler om barnas oppvekstvilkår og overnatting. Fredag morgen kan vel både voksne og barn ta seg en liten tur for å hilse på flodhester, antiloper og apekatter, før vi igjen setter kursen tilbake til Ngaoundéré. Lørdag er også fylt opp med program, men litt tid til øvelse før kvelden må også til. For på den velkjente Norgeskvelden, må dessverre noen hver i ilden. Søndag avslutter vi MM med familiegudstjeneste.

Det er veldig flott å ha noen dager som vi kan få nye impulser, lærdom og bare ha tid til å være norske. Det vil gi oss nye krefter til å forsette arbeidet vårt i EELC.

Det har også blitt en avskjed i løpet av denne uka. Reinert Berge reiste i dag hjem (for godt?) etter å ha fullført byggingen av Millenniumskirken. Kirken er ihvertfall svært nær å være fullført. Reinert var den vi reiste ut sammen med i september 2005 og vi har hatt mye kontakt. Derfor var det litt rart å si hadet til han, men vi møtes vel på NMS' generalforsamling i Bergen til sommeren.

Dystre nyheter fra Blogger.com (årets aprilspøk...)

Det er en kjent sak at Blogger.com gjennom lang tid har hatt store økonomiske problemer. Kostbare og avanserte nettjenester som tilbys gratis til brukerne har ikke gitt den reklameeffekten som forutsatt og inntektene har dermed uteblitt. Selskapet har nå tatt grep.

Blogger har besluttet å nedlegge alle blogger som ikke er godt nok besøkt. Det hadde vært naturlig å telle antall treff pr døgn, men for Blogger.com er det antall kommentarer som gjelder. Mer presist: Det er kun innlegg som har mer enn 10 kommentarer som har sjanse til å unnslippe sparekniven.

Derfor trenger vi våre leseres hjelp. Legg igjen en kommentar på dette innlegget og unngå at askjer.blogspot.com går nedenom og hjem, nord og ned. Husk også å skrive navnet deres så vi vet hvem kommentaren er fra.

Vi regner med deg!