På CatoSenteret

Det har skjedd mye siden sist, og liten tid til blogging har det blitt.
Stine og guttene kom til Norge fredag for en og en halv uke siden. Det var godt å være sammen igjen. De hadde hatt en strevsom reise; både Peder og Gregor ble syke og kastet opp på flyet hjem. Stine slet dessuten med virkningene av en ikke helt god kyllingmiddag fra Hotel Tango i Yaoundé. Gjenforeningen var sånn sett ikke så veldig glamorøs… Men sånn er livet.

Det har visst ikke blitt tatt så mange bilder siden sist, men her ser vi Gregor som ligger på armen hos pappa på Ullevål. Flere bilder kommer sikkert seinere.

For en uke siden ble jeg flyttet fra Ullevål sykehus til Catosenteret i Son ved Moss. Her skal jeg være i fire uker har jeg fått vite. Her er det mye generell fysisk trening med særlig fokus på nakke, armer og hender. Føler ikke at det går så mye framover, men det er kanskje ikke så lett å få øye på de små fremskrittene i hverdagen. Jeg bruker kragen døgnet rundt ennå; det er med på å stabilisere nakken litt. Armene er fremdeles vonde og høyrearmen er litt svak. Har forresten akkurat fått målt styrken i hendene; venstre har 88% og høyre 38% i forhold til normal styrke. Så her er det litt å hente! Ellers er det et varmt deilig basseng her som jeg føler har god effekt på armene og nakken.

I helgen hadde jeg permisjon og vi reiste til Tønsberg for å feire 17. mai. Det ble en hyggelig men utrolig kald opplevelse. Selv ble jeg reddet av mors tur på loftet der hun fant ullvanter og stillongs. Om kvelden var vi hos Erikka og Ingar. Må nesten nevne at vi på søndag fikk være med på et ufattelig flott møte i Granly kirke der Jacky fra Madagaskar hadde talen, og det var mye fin sang og musikk. Det fikk en litt slagen Kamerunmisjonær til å sitte og tørke tårene på bakerste benk!
Ellers har guttene funnet seg godt til rette på skolen på Ryenberget. Det har gått overraskede smertefritt. De har blitt så godt tatt i mot og inkludert i klassene sine.
Det eneste som ikke er på plass er bolig. Stine og guttene bor enn så lenge på et lite rom i leiligheten til søstrene sine, i femte etasje på Sinsen. Gutta våre er vant til å være mye ute, men det begrenser seg litt når de ikke kan gå ut alene. Stine sier at hun mer enn en gang har måttet ty til ”Disney Channel” for å avverge den verste kranglingen. Helt forståelig! NMS (og Delk) jobber med å finne en bolig for oss, men så langt er jakten uten resultat. Håper særlig for Stines del at det ikke drøyer for lenge…

Ellers er vi jo veldig takknemlige for det store nettverket vi har. Det er gull verdt når ulykke og sykdom forandrer hverdagen!