Synode Général over for denne gang

Så er jeg tilbake i Ngaoundéré etter å ha vært i Garoua (ca 300 km lenger nord) den siste uken. På lørdag ettermiddag ble det fattet et vedtak om at kirkens øverste leder som til nå har hatt tittelen ”Président de l’Église” (kirkepresident) fra 2009 skal kalles ”Évêque national” (nasjonal biskop). Regionpresidentene får i følge vedtaket tittelen ”Évêque régional”. Det var stor spenning knyttet til generalsekretærvalget og den som skulle følge dramaet til siste slutt kunne ikke gå tidlig til sengs. Klokka halv fem søndag morgen, etter en nesten 24 timer lang møtedag ble det kjent at den sittende generalsekretæren ble gjenvalgt med et meget knapt flertall.

Søndag morgen var det bare å gni søvnen ut av øynene for klokka åtte startet gudstjenesten. Den varte til godt over to. I mellomtiden hadde vi i tillegg til det som ellers hører med i en høymesse hatt kirkeinnvielse, ni presteordinasjoner og et utall taler og hilsener fra høy og lav. Det var en fin opplevelse, men du verden så varmt. Jeg tror aldri jeg har vært så svett. Det kan ikke på noen måte påstås at det luktet blomster blant de over 100 geistlige som hatt tatt plass rundt alteret.

Da jeg kom ut av kirken stod Einar og Gregor og ventet på meg. De hadde tatt bussen til Garoua for å få med seg… ja en fotballkamp. Fire timer på bussen én vei. Vår fotballgale kollega Finn Ove mente gutta ville hatt glede av å være med å se kampen mellom Coton Sport og et lag fra Tunisia. Og da jeg ringte på lørdag og luftet spørsmålet var ikke gutta vonde å be. Ziné Jean Pascal tok ansvar og var reiseleder og turkamerat. Coton vant 2-1 og det var stor stemning på den stappfulle stadion i Garoua. At det skulle finnes en stadion av den kvaliteten og den størrelsen på våre breddegrader er ikke annet enn utrolig. Afrika overrasker stadig. Det sies at det var en god fotballkamp. Selv syntes jeg det var heller kjedelig og uttalte flere ganger at jeg nok hadde spilt bedre enn hvem som helst av spillerne. Utsagnet møtte til min forbauselse noe motstand.
Først etter det ble mørkt begynte vi på hjemveien og vi var framme i Ngaoundéré i ellevetida. Einar og Gregor hadde sovet absolutt hele turen og slo øynene opp først da vi var hjemme. Hvilken fantastisk måte å reise på. Nesten som en tidsmaskin.