Det effektive Norge

Nå har jeg vært en uke i Norge. Uka har vært innholdsrik og travel. I perioder føler jeg at jeg som en litt omtåket kelner har løpt fra det ene til det andre. Men sannelig har jeg rukket mye på noen få dager. Undersøkelsene jeg kom til Norge for å gjøre gikk i rekordfort. MR-undersøkelse, fastlege og spesialist gikk på løpende bånd. Så kom ikke til meg for å klage på norsk helsevesen! Resultatene av undersøkelsene er sånn rimelig gode. I følge MR-bildene har det ikke skjedd vesentlige forandringer i nakken siden i sommer. Fastlegen min var litt bekymret for akkurat det. Nevrologen hjalp meg litt med å justere dosen smertestillende og det ser ut til å fungere. Han snakker stadig om kirurgi som en mulighet, men jeg har ikke en gang lyst til å tenke tanken. Vi håper dette kan leges på helt andre måter!

I løpet av dagene i Norge har jeg hatt samtaler med mine fremtidige arbeidsgivere og det var en grei anledning til å innstille seg på det som kommer til å skje til høsten. Det ser egentlig riktig så bra ut.

Ellers har jeg møtt familie og venner. Noen i all hast, andre har jeg hatt litt bedre tid hos. I går var jeg hos søster Tone og familien i Høyjord. Der fikk jeg fylt opp vinterens traktordose. Bonden hadde en vei han skulle ha frest opp og jeg var ikke vond å be! Deilig å være på landet å kjenne litt på vinteren, kulda til tross. - Det sies det er vår her.

Jeg hadde returbillett til Kamerun fredag den 27. mars, men siden alt har gått så kjapt har jeg endret den slik at jeg heller reiser tirsdag kveld. Da rekker jeg kanskje misjonærmøtets avslutning og ”Norgeskvelden” på lørdag… - Jeg har nemlig noe sprell på lager!

En uke er over...

Sitter her en litt sen fredagskveld og tenkte at jeg skulle oppsummere litt av ukas innhold og utfordringer. Det har vært en absolutt helt vanlig uke med arbeid og skole og således ikke noen flotte bilder eller store ord.

Uka begynte med forberedelser til andakt på Kirkens hovedkontor på tirdag morgen. Jeg føler ikke at jeg alltid har ordene i min makt og desto verre blir det på fransk. Men etter månedlige andakter gjennom tre år har jeg begynt å venne meg til det og ødelegger ikke lenger hele kvelden før jeg skal i ilden. Men som dere sikkert skjønner, det er ikke der jeg føler at jeg har de største gavene.

Etter andakten på tirsdag arbeidet jeg store deler av dagen på Den norske skolen. Jeg har ifra i sommer skrevet en god del dokumenter og reglement for skolen og har også prøvd å få på plass et kvalitetsikringssystem. Mye papirarbeid; tørt og teoretisk, men jeg tror at det vil gjøre skolen til et bedre sted å være. Det er nå ti elever på skolen og for øyeblikket er det vikingtiden som opptar de. Det lages skjold, armbrøst, spyd og pil og bue over en lav sko og det gjelder å ikke komme for nær enkelte av de!

Onsdag morgen skulle jeg endelig få en reperatør til å se på printeren min, slik at jeg igjen kunne komme igang med rgnskapsarbeidet. Det er ikke alltid så enkelt å finne folk som kan reparere tekniske ting, så derfor måtte jeg få tak i en mann fra Garoua (4 timer lenger nord). Men han fikk ihvertfall reparert mine problemer og også hjulpet noen av mine kamerunske kollegaer.

Hver onsdag har vi også pausekaffe. Alle som jobber på internatet samler seg til en kaffekopp og litt mat. Vi pleier å være mellom 5 og 10 personer tilstede og det blir alltid spennende samtaler om land og folk, kultur og forskjeller. Denne gangen måtte vi snakke om 8. mars og stoffet som mange kvinner mener at de må få av mannen sin. Det er nok en ganske vanlig oppfatning at får de ikke dette stoffet, så er ikke mannen glad i dem lenger. Noen kvinner tyr derfor til både vold og andre ting for å få dette stoffet. På mandag var jeg på besøk på sykehuset hos ei dame som hadde tatt masse piller fordi hun ikke hadde fått stoffet, heldigvis så det ut som om hun skulle klare seg bra og hun angret på det hun hadde gjort. Men i kampen hete blir det så viktig at det overskygger alt annet. Noen damer begynner nå å gjøre litt opprør mot dette. De sier ifra til mannen at de ikke vil ha stoffet eller så blir paret enig om at de bruker heller penger på noe annet dette året. Vi fikk en spennende prat og lærte litt nytt igjen!

På torsdag og fredag har jeg hatt ganske vanlige kontordager, selv om jeg idag måtte være kritisk overvåker av Jan Eriks pakking en liten time. Han skulle egentlig tatt toget fra Ngaoundéré på torsdag kveld, men onsdag fikk vi beskjed om at godstoget hadde sporet av og at det var usikkert når toget igjen ville gå. Hva gjør man da, når flyet man skal rekke går fredag kveld? Heldigvis var det tre nordmenn fra Rogaland Bondelag her ute som også skulle sørover. De leide derfor et lite småfly fra Yaoundé og i ettermiddag satte de kursen sørover. Har akkurat fått beskjed om at Jan Erik nå er forbi alle kontroller og venter på å gå ombord i flyet til Brussel.

Som dere skjønner er han altså på vei til Norge. På grunn av at helsetilstanden er blitt litt dårligere i det siste, valgte legen hans i Norge å be han om å komme hjem til ny MR-undersøkelse. Han har fått mer smerter igjen når han beveger på hodet, men det er ingen dramatisk forandring. Han blir i Norge i ett par uker og så håper vi at han raskt returnerer tilbake til oss. Imens skal vi kose oss med misjonærmøte og også mange turer i bassenget!

En vanlig mandagskveld

Noen ganger når vi snakker sammen kan vi komme til å beklage oss over hva vi må utholde som misjonærer i Afrika. - Mygg og malaria, kakelakker og korrupsjon, støv og strabaser.

Noen ganger.

Andre ganger kjenner vi hvor fantastisk fint det er å bo nettopp her. I dag før kveldsmaten sa Gregor; kan vi ta en kjapp tur i bassenget før vi spiser? Før noen av oss rakk å svare var pappa og de to største guttene på vei ut døra. Det var allerede blitt mørkt og vannet var akkurat passe forfriskende. Vi svømte på ryggen og kunne nyte synet av verdens vakreste stjernehimmel og kjenne oss som de frieste mennesker på kloden.

Sånn er det å bo i Kamerun.

Noen ganger.

Bygging og varme

Slett ikke så lett å vite hva man skal skrive om på bloggen til en hver tid. For tiden har det vært mest hverdager og ikke så mye spennende å skrive om. Men da jeg tok en titt på bildene vi har tatt i det siste, skjønte jeg jo at det var da litt nytt å fortelle om.


Siden det nå er tørketid er det også tid for å bygge hus. I Burkina, et fattig boligkvartal rett bak stasjonsområdet, er de i full gang med å bygge ny kirke. Den gamle kirken er allerede altfor liten selv om den ble bygget i 1992. Så hver eneste lørdag er det dugnad i menigheten og på lørdag var Jan Erik på besøk for å ta noen bilder og motivere de til videre arbeid. Også presten Djidéré Mathieu arbeidet på tomta. I løpet av ett års tid håper de at kirken skal stå ferdig slik at de slipper å feire tre gudstjenester på søndag for at alle skal få plass. En venninne som går i menigheten er ganske oppgitt for tiden; allerede før velsignelsen er ferdig, er nye mennesker på vei inn i kirken for å sikre seg plass til neste gudstjeneste. Men menigheten består av mange fattige mennesker, kun et fåtall har fast jobb, mens resten får seg stråjobber slik at de har akkurat nok til dagens bekymringer - det er derfor en stor utfordring å samle inn penger til ny kirke. Men de har virkelig kommet et langt stykke og ønsker seg veldig litt mer midler slik at ikke byggeprosessen skal stoppe opp!


Pasteur Abdolaye har også restaurert og bygget på huset sitt. Det er blitt ett flott hus med fire forskjellige utleieenheter. Vi håper virkelig at det kan bli til velsignelse for han, familien og også for pasienter på sykehuset. Det er jo en kjent sak at han har et meget godt hjerte og at han derfor bruker mye av sine egne penger til pasienter som ikke har noe - enten for å kjøpe medisiner eller for å gi de mat.


Hans kjære kone, Germaine, har vært syk i nesten en måned nå. En liten operasjon i hånda, utviklet seg til en alvorlig infeksjon med mange komplikasjoner. Hun er heldigvis på bedringens vei nå og jeg (Stine) håper at hun fort blir frisk slik at jeg får lært meg å lage couscous før vi reiser. Litt skikkelig kamerun-mat må jeg jo kunne lage.


Varmen har også kommet for fullt nå. Hver dag er det godt over 35 grader i skyggen og det er godt med en liten siesta etter middag. Bassenget er også deilig, men vi har visst ikke hatt så mye tid til å være der. De siste søndagene har vi vært på tur, selv i varmen er det godt med en utflukt til Mballang og Lac Tison.

11. februar - Ungdommens nasjonaldag i Kamerun

Dette året bestemte Den norske skolen i Kamerun (DNS) seg for å undersøke om det var mulig for de også å gå i tog på Ungdommens nasjonaldag slik alle andre skoler i hele Kamerun gjør. Skolen tok kontakt med Ecole Privée Protestante og fikk høre at DNS var hjertelig velkommen med i toget. Ingen hadde vel sett for seg at en liten masjering skulle by på så store utfordringer. Men i Kamerun går man ikke bare etter hverandre som en hvilken som helst saueflokk. Nei, her er det marsjering på rekke, med lik avstand både foran, bak og på siden.

Selvfølgelig bød det på visse problemer, så en lærer fra Ecole Privée har kommet til DNS et par ganger for å holde spesialøvelse med de norske. Ikke for det, de kamerunske barna har vel øvet i godt over en uke nå og har latt skole være skole. DNS valgte en annen linje.

I dag var dagen kommet og hos oss var det to spente gutter som gikk på skolen. -Ville det bli fiasko?En god del av oss foreldrene var også tilstede og fikk en fin plass på tribunen hvor vi kunne bivåne det hele. Selvfølgelig skulle vi jo ta bilder av våre håpefulle, men det ble høflig men bestemt avvist. Her var det kun lov å fotografere for de som hadde avtale med pressegruppen. Jeg (Stine) synes at det var litt synd, så etter en liten stund med høflig samtale med en politimann og en annen kameruner fikk jeg plutselig beskjed om at pressekort kostet 3000 f cfa, og da kunne jeg fotografere så mye jeg ville. Jeg var jo ikke sen om å kjøpe dét kortet, og siden kunne jeg bevege meg overalt og ta bilder av det jeg ønsket. Noen hintet visst litt om kvinnelist...

Men jeg fikk ihvertfall panoramaplass når DNS kom marsjerende forbi. De var så flotte og gjennomførte med stil. De fikk til og med applaus fra scenen.

Men det var jo virkelig vanskelig å holde orden på avstanden, svingen med armene og å gjøre høye kneløft på én og samme tid, så jeg synes at de fordelte oppgavene godt seg i mellom. Etterpå kunne de kose seg med makkala og kamerunsk godis mens de så på de høyere utdanningene og idrettsklubbene som marsjerte forbi.


Alle marsjerer forbi guvernøren og lamidoen, gjerne med sang eller dans. I årets tog var det også et lite musikkkorps, litt synd at den eneste trompeten var falsk, men hva gjør vel egentlig det?

Dagen ligner litt på vår 17.mai med tale, marsjering og ikke minst masse mat som kan kjøpes. Her er det is, brus, godis, stekt kjøtt i lefse, fylte baguetter, kaker og masse annet som kamerunerne setter pris på. I tillegg er det små gateopptrinn, vi fikk med oss et slangetemmer-show.

Prestetur til Mballang

For noen uker siden snakket jeg med vår regionale biskop om muligheten for å invitere alle prestene i byen til en dag på Mballang. Mballang er kirkens fredelig "feriested" ved en sjarmerende innsjø bare to-tre mil fra Ngaoundéré. Målet med en slik utflukt var å snakke sammen; snakke sammen om livet slik det er for tiden. - Om det som går bra og om det som ikke går bra.
Sist lørdag klokka 07 fylte vi opp to biler og dro "til skogs". Det ble en flott opplevelse. Fint å være sammen med brødre og merke at vi ikke er så forskjellige som vi noen ganger kan få oss til å tro. Det ble en skikkelig "dele-dag", uten et eneste foredrag eller "exposé" som det så alt for ofte blir når prester er sammen. Tema for dagen var pastoral etikk. Først hadde vi en fellessamling i boukarouen, siden gikk vi i grupper i to timer for så å komme sammen igjen og snakke om det som ble tatt opp i de ulike gruppene.
Før middagen ble det tid til en båttur på innsjøen. Det har jeg dessverre ingen bilder fra, jeg måtte vie meg helt og fullt til skipperjobben! Men hadde vi hatt bilder så hadde vi sett noen prester som aldri hadde vært i båt før og synes det var helt i overkant av hva som var forsvarlig. Noen sa til og med til kollegene sine før vi kastet loss at "hils kona mi". Noen var virkelig redde. Men det er jo begrenset hvor mye ugagn man kan gjøre med en båt på 12-14 fot og 5 hestekrefter. Piruetten jeg tok på alle tre turene ble det nærmeste vi kom storm og "dødsangst". Gøy var det uansett for alle. Kjenner det er så nyttig og nødvendig å oppleve noe sammen som gir oss glede. Det er for lite glede i verden! Noen ganger kan selv 5 hestekrefter bøte litt på det!

Her ser vi vår regionale biskop - Baïguele Jean - i lørdagsantrekk. Han er en flott fyr som er kjent for å være frittalende og direkte i kontakt med alle. Inkludert Rom.

Engasert samtale. Fra venstre Bue Joseph (oppkalt etter biskop Bjørn Bue), Hamadikou Jean Marcel, Oumarou Jean og Djedou André.



Over ser vi prestene i full aktivitet. Øverst til venstre Djidéré Mathieu, til høyre Tom David. Nederst til venstre Djomo Réné, Abdoulaye Jean tar ansvar og vasker kjelene etter middagen.

Rektoren på Collège, Hamadikou Jean Marcel i samtale med menighetsprest i Bethel, Oumarou Jean og min kollega på "Senter for desentralisert bibelundervisning", Djedou André.

Mine to gode venner Djidéré Mathieu og Abdoulaye Jean i lystig passiar. Disse to har jeg vært mye sammen med og lært veldig mye av. Gode brødre.

Før vi dro hjem dannet alle prestene en sirkel inne i boukarouen, tok hverandres hender, sang og bad for hverandre før pappa Doudet Luc lyste velsignelsen over liv og tjeneste.
Denne dagen vil jeg bære med meg som et vakkert minne. Kanskje også denne lørdagen kan være en ny begynnelse for flere enn meg?

Valgets kvaler og veien videre

Fire år har allerede nesten gått og den avtalte tjenesteperioden går mot slutten. Da spørsmålet om forlengelse for alvor kom opp var ikke det noen enkel sak å ta stilling til. Derfor har de siste månedene vært preget av valgets kvaler. Men nå er avgjørelsen altså tatt; Kameruntjenesten til familien Askjer avsluttes til sommeren, i slutten av juni. Det føles nesten litt uvirkelig å si det og skrive det! Det er naturlignok knyttet veldig mange sterke følelser til en slik avgjørelse.

I våre egne øyne er det først nå vi begynner å skjønne og forstå litt. Det er først nå det vi gjør begynner å ligne på en "ordentlig" jobb. Og ikke minst - det er nå vi er blitt kjent, språket går bedre og vi har fått noen nære gode venner. Når folk rundt oss spør om hvordan i all verden vi kan tenke på å reise nå, er det ikke så enkelt å gi noen troverdige svar. Skjønner dere ikke at det er her Gud vil ha dere? Forstår dere ikke at dere ikke bare kan dra sånn?

Men vi har altså tatt avgjørelsen om å reise. Slik ble det etter en lang vurderingsrunde, vi går ikke mer inn på den her! Vi gleder oss til å komme til Norge og være mer sammen med familie og venner. Det har uten tvil vært det største savnet i tiden vi har vært her! Så gleder vi oss selvfølgelig til å måke snø (JE!), stå på ski og reise på fjellet i Norge. Men det vi ikke gleder oss til er å ta farvel med en masse enkeltmennesker som vi har blitt nært knyttet til i Kamerun. Først nå skjønner vi hvor nære vi egentlig har blitt. Arbeidet vi har vært opptatt med er vi ikke så veldig bekymret for, det vil gå videre uten oss. Her er det mange kompetente folk til å videreføre det vi har vært med på.

Men det å reise, det blir alt annet enn festlig. Vi ser ikke akkurat frem til avskjedstårene på jernbanestasjonen. Vår billige trøst kan være at tårene ikke hadde blitt færre hvis vi hadde blitt noen år til!

Snørr og barter - møkk og kanel

Dere som kjenner Kamerun vet at her i denne kulturen stikker folk innom. Ingen ringer før de kommer. De bare er der. Enten det passer eller ikke. - Stort sett passer det. Og stort sett er det hyggelig med besøk.

Sist lørdag fikk vi besøk og det passet ikke! Vaktmannen vår kom løpende mot meg da jeg var på vei hjem fra kontoret. – Jeg fant en mann stående inni stua deres, pasteur! Inni stua, gjentok han. Han fortalte at han med makt hadde fått karen ut av huset og ut på verandaen. - Der sitter han og venter på deg nå! Da jeg kom fram til huset fant jeg en mann sittende på en krakk med en slitt stresskoffert og en fillete bærepose foran seg. Jeg var skrubbsulten og hadde bare lyst til å gå inn og sette meg ved bordet som allerede var dekket. Høflig hilste jeg på besøket. Han ble sittende på krakken og jeg ble stående ved døren; som om jeg var på vei inn. Mannen var fra Nigeria, han snakket bare engelsk og var sendt av ”noen” til en Erik. Jeg forsøkte å få ut av ham hvem som hadde sendt ham, men det ville han ikke ut med sånn uten videre. Han fortalte en lang historie om at han hadde vært muslim og blitt kristen. Han hadde vært i Mali og i Mauritania, i Ghana og Benin. Han snakket fort og engasjert og kom aldri til poenget. Jeg ble bare mer og mer sulten. – Hvorfor har du kommet til meg, sa jeg. – Hva vil du meg, hva kan jeg gjøre for deg? Han bare fortsatte uten å svare på spørsmålet. Det var som om han hadde øvd inn en lekse. – Du forstår, jeg er syk: Det ene øret er helt tett, jeg hører ikke på det lenger. Det ene neseboret er tett, det er ikke passasje lenger. Men øynene mine virker, sa han uten å så mye som å trekke på smilebåndet. Men altså: både det ene øret og det ene neseboret er helt blokkert! Så tok han fram en liten duk, jeg trodde det var noe han ville selge. Men den gang ei. Han tok ”duken” opp til nesa og gav seg til å blåse det meste han var kar om. Da han hadde blåst seg ferdig rakte han ut hånda med snørrfilla og viste meg det han hadde fått ut av nesa. En svær grønn ruke på størrelse med en liten vaffelplate! Jeg ble kvalm og gikk inn i stua. Det ufine synet ble som et symbol på mannens usympatiske fremtreden. Jeg måtte fra hjertets dyp kalle fram siste rest av høflighet før jeg gikk ut igjen og var i stand til å fortsette samtalen. Da jeg gav ham klar melding om hva jeg mente om opptrinnet forklarte han at han bare ville vise hvor syk han virkelig var. – Før var det blod i snørret, nå er det tross alt bare grønt, sa han og håpet antakelig på litt forståelse. Jeg kjente kvalmen kom tilbake. Han fortalte at han ikke hadde noe sted å bo og at han var for syk til å bo på gaten.

Jeg fikk en lys idé: Mannen hadde sikkert kommet feil; Han skulle selvfølgelig til Erik Sandvik, min nesten 40 år eldre kollega oppe på toppen. Jeg pekte i retning huset og raskt pakket han sammen sakene sine og gikk. Med seg til å vise veien fikk han med seg den samme vakten som hadde vist ham ut av stua vår. Med seg fikk han også i overkant av ti kroner, nok til enkel overnatting i byen.

Etter noen minutter kom vakten tilbake. Han var sint. – Nå for tiden har folk begynt å ta Guds navn for å gå rundt å lyve, bløffe og berike seg selv! Vi ble enige om at det var forferdelig. Grusomt. - C’est grave, pasteur!

I ettertid har jeg forstått at nigerianeren hadde tatt hele runden her på misjonsstasjonen. Og alle har opplevd nøyaktig det samme, - inkludert snørr-knepet!

Men så har jeg OGSÅ tenkt; Tenk om denne mannen ikke var en luring (noe han antakelig var), tenk om han virkelig hadde problemer? Tenk om Gud trengte meg til å vise litt kristen nestekjærlighet overfor denne lite elskelige personen? I så fall var det lite hjelp å finne hos meg denne gangen…

Noen ganger må man være mild og andre ganger må man være hard!

– Det er bare dét at det er så uendelig vanskelig å vite når man skal være hva!

Jesus på film i Meiganga - evangeliseringsturné

Det er ikke så ofte jeg (JE) er ute på evangeliseringsturé, men denne uka har Felix og jeg vært i Meiganga, 160 km sør for Ngaoundéré. Det ble en fantastisk flott opplevelse til tross for noen vondter i kroppen! Mandag kveld skulle vi vise filmen "Jesus fra Nasaret" på en skoleplass i utkanten av byens sentrum. Felix rigget opp den gigantiske skjermen for femhundreogsjuende gang. Mørkt var det, men Felix kunne ha gjort det i blinde. Ledninger blir strukket og det bensindrevne agregatet fyrt opp. Skjermen er slik at man kan se filmen fra begge sider, med høytalere i begge retninger. Denne kvelden prøvde jeg å telle hvor mange som var til stede. Jeg måtte gi meg da jeg rundet tusen!

Evangelisten Etienne tar ordet både før, under og etter filmen. Tre ganger må Felix bytte filmrull. Det gir Etienne en god mulighet til å kommentere det som skjer; fra Jesu fødsel og til hans død og oppstandelse.

Dagen etter viste vi filmen foran den lokale høvdingens hus. Det var han selv som ønsket det slik, til tross for at han er muslim. Denne kvelden var det mer enn to tusen mennesker til stede!

I byen Meiganga var de i gang med sin årlige evangeliseringskampanje. Tidlig onsdag morgen skulle evangeliseringsteamet, Felix og jeg møtes i kirken. Og det som møtte oss var overraskende for meg; 27 kvinner og menn, alle antrukket i lilla. Samtlige hadde latt arbeid være arbeid for å være med på den 18 dager lange evangeliseringskampanjen. - Jeg tenkte med meg selv; hadde jeg brukt tre uker av min ferie eller fritid for å dele evangeliet med folket i byen min? De skulle i gang med en dør til dør-aksjon der de hadde som mål å besøke samtlige hjem i den bydelen filmen var vist.

Jeg hadde gleden av å undervise og vi brukte tid til å be sammen. Jeg ba for dem og de ba for oss, for helsen min og om at Gud måtte bevare oss på hjemveien. Det var en stor glede å oppleve et slikt engasjement! Vi jobber i en kirke hvor det er nok av ting som kan gjøre oss mer enn motløse, derfor er en slik turné en stor opptur! (skjønte du den...?) Det er så flott å merke at folk befinner seg midt i Guds visjon om å dele det gode budskapet med alle mennesker! Så ber vi om at dette arbeidet må bære frukt!

Felix rigger, bytter film og faller visst i søvn mellom slagene!

Her følger noen bilder fra filmen: