Påskebesøk

Det har dessverre, eller heldigvis, ikke blitt mye tid til blogging denne påsken.

Vi har hatt en strålende påske med besøk av søster Tone og Ole Magnus, Kristian og Eirik; og Rino og John Fredrik. Vi har ikke vært så alt for mye på farten med noe har da gjestene fått med seg. Vi var på en spennende tur til nasjonalparken Buffle Noir. Som safari betraktet kan det best beskrives som en bomtur, men vi hadde en fin tur til tross for at vi ikke så verken løve, giraff, elefant eller isbjørn. En tur til Tellofossen fikk vi også med oss. Det er et fint sted for gutter med mye energi i kroppen!
Påskedagene var vi hjemme. Vi gikk i kirken og fikk med oss noen konserter. Første påskedag feiret vi oppstandelsen med utendørsgudstjeneste i bydelen Burkina Faso sammen med nesten åtte hundre andre.

Besøket har ellers ruslet litt rundt for å oppdage nærområdene på egenhånd. Og det så ut til at alle storkoste seg. For oss er det flott å kontantere at Heia-Kamerun-klubben har fått noen nye medlemmer…! Nå sitter folket på toget og om alt går som planlagt går flyet til Brussel sent i kveld.

Her følger noen bilder fra årets påske:

Vakre mennesker i vakre omgivelser

Gutta-boys sammen med potetmannen som kom for å selge kål. Kålhodene var ikke tilstede da bildet ble tatt!
Det ser i hvert fall litt ut som safari...

"Påskemorgen slukker sorgen" synger vi så frimodig. Hvilket gledesbudskap denne bedrøvede presten prediker kommer ikke frem på dette bildet hvert fall!
Stine i munter samtale med Germaine Abdoulaye

Rino med Shalom på fanget
Peder har gjort en stor oppdagelse. "Se 'bostaven' min"

Palmesøndag, Kamerun 2008

Må nesten dele noe jeg opplevde i dag; jeg kom nettopp inn døren.

Rett før klokka 15 måtte vi skyve i gang den gamle Toyota Hi-lux’en. Det bar til bydelen Burkina. Der ventet hundrevis av mennesker. Den hjemmesnekrede kisten ble plassert på lasteplanet. Kvinnene ropte og gråt. Skrikene gikk gjennom marg og bein. Mennene tørket stille tårene mens et kor av ungdommer sang farvel-sanger til den døde.

Jeg gjør meg klar for å kjøre mot gravlunden utenfor byen. På nytt må bilen skyves i gang. En håndfull menn setter seg på lasteplanet rundt kisten. Folket som står igjen gråter, synger og vinker. Bilen setter seg i bevegelse og etterlater seg en sky av blåsvart røyk. Dette er Marcs siste reise i denne verden. Framme på gravplassen venter 12-15 unge gutter. De står der med hakker og spader. De er sinte og slitne, de kjefter og skjeller. De har ventet siden klokka ti. De hadde ikke før plassert kisten i graven før de tok spadene fatt på arbeidet, og det røde jordstøvet virvlet opp alle veier. En vaktkollega iført G-sportgenser hever stemmen og ber om litt stillhet. Han ber en bønn. Han takker for alt godt Gud gir oss. Han priser Gud for Kristi oppstandelse og hans seier over døden. Han takker for håpet om det evige liv. Han ber for enken og barna. Om at de må få krefter og hjelp til å komme gjennom den vanskelige tiden. Forsamlingen stemmer i et unisont ”amen”.

Marc jobbet som vakt her på stasjonen, han var ansatt i den amerikanske misjonen. Sist onsdag var han på vakt. I går ettermiddag døde han. 42 år gammel. Igjen sitter kone og seks barn. Den eldste er 13 år, den yngste ble født fem dager før pappaen døde. Det er til å grine av mindre!

Midt i fortvilelsen mister ikke Guds menighet håpet, men klynger seg til den korsfestede og oppstandne som skaper mening - selv i meningsløsheten. I kraft av påskens mektige under synger vi med barnlig frimodighet sangen som kristne har sunget gjennom nesten tusen år: "Solsangen" av Frans av Assisis fra 1225 (nr 281, vers 7 og 8 i Norsk salmebok):

Takk, gode Gud, for søster Død,

den siste hjelper i vår nød.

Hun kjører vognen stille frem,

når det er kveld og vi skal hjem.

Halleluja, halleluja. Takk for alle dine under.

Syng, dag og natt! Syng, hav og jord!
Vi priser Gud i samstemt kor:
Du er så rik! Du ser oss nå,
du bøyer deg mot alle små.

Halleluja, halleluja. Takk for alle dine under.

Båt, - det er fali’ det…!

En søndag var vi på Mballang sammen med familien Abdoulaye. Sykehuspresten kastet rundsnippen og trakk i shorts og fruen i sporty turantrekk. Turens høydepunkt var runden med båten. Eller "chaloupe" som de sa. For samtlige i hele familien var det første gang de satte sine bein i en båt. Det ble en spennende opplevelse. Pasteuren, sønnene Bono og Gallus samt Gregor var i første pulje. Skipperen var landkrabben fra Eik. Hans oppgave var å holde alle de fire Yamaha-hestene i tømme. Det var ikke lett kan du tro... Guttene hadde mest lyst til å stå oppreist, ja danse av glede i båten. Å henge utenfor kanten og kjenne på det deilige vannet ble et akseptabelt kompromiss.


Det morsomste var å få med seg Madame Germaine til sjøs. Hun var først så redd at hun hadde bestemt seg for å la det være. Med en litt uheldig badeopplevelse fra barndommen i bagasjen, pluss den kamerunesiske tanken om at vann er bolig for onde ånder var ikke en båttur særlig fristende for henne. Men hun lot seg til slutt overtale. – Og det hele ble en lang seiersrunde! Det var jo ikke farlig! Det var tvert i mot ”agréable” - hyggelig, eller ”magnifique” – storslått, som hun sa! ”Her bor vi mindre enn en halvtimes biltur fra dette vidunderlige stedet, og dette har vi aldri sett eller opplevd før”.

På veien hjem måtte foreldrene pålegge guttene sine å ikke skryte FOR mye på skolen dagen etter. De mente det var stor fare for at båtturen ble tema både her og der den kommende uken.
Det skulle da bare mangle! Sånn så Peder ut da han ikke fikk lov til å være med på den siste båtrunden. Da var båten full og det var ikke flere ledige redningsvester. Det som er fint med Peder er at sinnet går over etter max 30 sekunder… - Et eksempel til etterfølgelse

Påskemåltid

I dag inviterte elevene på Den norske skolen til påskemåltid. Elevene og lærerne har i ganske lang tid forberedt måltidet og jobbet med tekstene som skulle leses. Vi fikk lov å være med på en type påskemåltid som har røtter tilbake til urkristen tid.

Einar, Josef og Sara begynte det hele med å tenne lysene i den sjuarmede lysestaken. Hos jødenes tennes vanligvis ikke det siste lyset, siden de enda venter på Messias, men vi kunne med glede få tenne det her hos oss.

Gregor leste om hva Gud gjorde den dagen han åpnet Rødehavet for jødene og lot de slippe unna egypternes hær.









Vi spiste bitre urter, usyret brød, dyppet persille i saltvann og tegnet korstegnet på hånda. Men ikke minst fikk vi igjen en påminnelse om både jødenes utgang av Egypt og også den seier som vi har fått i Jesus, gjennom at han måtte drikke lidelsens beger. Vi fikk også som et symbol drikke både lives, lidelsens, frelsens og håpets beger.








Etterpå spiste vi usyret brød, bitre urter og persille. Elevene på skolen synes det var spennende å smake på de forskjellige grønnsakene og Einar var ihvertfall veldig fornøyd med måltidet.

Pauline, Gerd og Sunniva

---

Vi ønsker dere alle en god påske!

Norsk vintersport

Gregor og Einar har i helgen oppdaget at den franske utgaven av Euro Sport sender norsk vinteridrett. I går og i dag har de sett skiskyting, slalåm, kombinert og de prøver å lære seg navnene på de norske som er med. Det er ikke så dumt med litt norsk kulturformidling gjennom TV’en. - Denne helgen har nesten vært litt som en vanlig helg i Norge, sier Gregor. – Til tross for at termometeret viser 33, 2 grader der de sitter i sofaen og heier på Bjørndalen!

Skoen

Jeg trodde jeg likte livet i bushen, men er plutselig ikke helt sikker lenger. Vel, det å ligge på feltseng i en enkel stråhytte er helt fint. Å sitte på huk over et hull i bakken går også bra. Å få en bøtte med varmt vann for å vaske seg om kvelden er helt ubeskrivelig. Hvis man samtidig kaster et blikk opp på den mektige stjernehimmelen blir det nesten magisk vakkert og man kjenner lykken over å leve. Men livet ute i landsbyen har også en annen side. Hør bare her:

Vi var på bibelkurs i en liten landsby et sted på Dii-sletta. Jeg hadde hatt en dobbelttime i faget praktisk teologi. Det gikk sånn rimelig bra. Etterpå ble det servert couscous og antilopekjøtt i en godt krydret saus. Han jeg bodde hos sa at jeg måtte hvile. Jeg hadde ikke noe valg. Han viste meg inn i stua og pekte på sofaen. Sofaen var i nydelig rødt velurstoff og den så riktig så myk ut. Da jeg la meg ned forstod jeg at det var en sofa som de fleste andre her i landet. - Treverk trukket med stoff. Ja, man skal ikke gjøre det verre enn det er; et par millimeter med skumgummi er det vel som oftest også. Jeg satte skoene fra meg og da jeg lukket øynene for å ta fatt på høneblunden kjente jeg to forskjellige lukter rive i nesen. Jeg lettet litt på øyelokket og så motorsykkelen ved siden av sofaen. En intens eim av bensin fylte rommet, en dam under sykkelen vitnet om en ørliten lekkasje. - Bensinstanken ville sikkert bare få meg til å sovne litt raskere og litt lenger, tenkte jeg sløvt og forsøkte med litt galgenhumor i halvsøvne. Jeg hadde ikke før snudd meg før jeg kjente den andre lukten hindre meg i å sove. Muse- eller rottelort. I samme øyeblikk hørte jeg noen uhyrlige lyder under sofaen, det var som om jeg kjente det i ryggsøylen. Jeg reiser meg resolutt opp og så ser jeg et beist av en rotte. Den setter opp farten og prøver å stikke. På veien stuper den inn i den ene skoen min som jeg pent hadde parkert ved fotenden. Rotta er på størrelse med et godt gammeldags kneippbrød, og den skyver skoen et par meter bortover gulvet før den unnslipper og monsteret forvinner inn i et annen rom i huset. Jeg hadde mest lyst til å rope på mamma men greide med et nødskrik å la være. Jeg kan ikke noe for det, men dette var bare ikke morsomt… Tøffere er jeg ikke! Og tro ikke at jeg fikk meg noen middagshvil!

– Gi meg heller en bøtte varmt vann og en skinnende stjernehimmel!

Tristesse

I denne hytta har jeg bodd de siste nettene. I hytta ved siden av bodde det en gruppe kvinner og barn som hadde søkt husly hos den lokale presten. Kvinnene er nomadefulanere, også kalt Mborourouer. De bor noen måneder på hvert sted og følger ellers bevegelsene til kvegflokkene sine. For tiden bor disse folkene sju kilometer unna der vi befant oss. Dagen før hadde en gruppe på tolv landeveisrøvere kommet og kidnappet to av barna deres. Bandittene forlangte selvsagt løsepenger; tre millioner francs CFA for hvert barn (mellom 30 og 40 tusen NOK eller verdien av åtte-ti okser). Hendelsen forårsaket sjokkbølger i familiene og for sikkerhets skyld ble kvinner og barn sendt til nærmeste landsby. Presten åpnet sin gjestehytte og sørget for mat og vann til de ulykkelige. Det er umulig å skjønne at ondskapen skal gå ut over totalt uskyldige småbarn. Like uforståelig er det at folk kan få seg til å gjøre hva som helst for penger.


Det siste jeg hørte da jeg dro var at ett av barna var frigitt og at politiet hadde arrestert fire personer. Fremdeles er ett barn i kjeltringenes hender og fremdeles sitter mor, far og søsken i bunnløs smerte.
- Må Gud forbarme seg over denne syke verden!

Stabilisert situasjon

Det ser ut til at den politiske situasjonen sør i Kamerun har stabilisert seg og at hverdagen fungerer som vanlig for de aller fleste. Prisene er fortsatt høye og presidenten arbeider stadig med endringer av grunnloven for å forlenge sin valgperiode. Nærværet av politi og militæret er fortsatt tydelig og synlig i de store byene. – Men nok en gang ser det altså ut til at uroen har glidd over i denne omgang.

Uro sør i Kamerun

I de siste dagene har det vært uro i de store byene sør i Kamerun, særlig i Douala og Yaoundé. Det har vært politiske demonstrasjoner og enkelte steder har demonstrasjonene kommet ut av kontroll. Vi som er misjonærer her i nord Kamerun merker ingenting til urolighetene. Det er nesten litt rart at det er opptøyer i sør mens det er så fredlig rundt oss. Vi er forberedt på at telefon og Internett kan bli kuttet i hele landet. Det er ganske vanlig at det skjer her når det er urolige tider.
Siden nyhetene om uroen har nådd Norge (de store norske nettavisene skriver om dette i dag) er det viktig å melde om at vi føler oss trygge og at vi ikke merker noe til uroen her hos oss. Skulle uroen mot formodning spre seg har vi en god avtale med franske myndigheter om beskyttelse og om evakuering. Vi vil oppfordre dere til å be for Kamerun! Turistministeren som var med på åpningen av millenniumskirken på søndag sa at ”i Kamerun bor 260 stammer i fred”. Be om at det forsetter!

En ALLE TIDERS uke

Det har ikke blitt mye tid til oppdatering av bloggen den siste uka. Med nesten to hundre nordmenn på besøk og et tettpakket program fra morgen til kveld har det blitt en travel uke. Men alt har gått veldig bra. Hyggelig har det vært. For oss som har hatt besøk av familien har det selvsagt vært en ekstra glede for store og små. Nedenfor følger det noen bilder fra de ulike begivenhetene fra lørdag 16. til søndag 24. februar.

Millenniumskirken innviet

Sist søndag ble Millenniumskirken innviet. En mektig katedral med mer enn to tusen sitteplasser. På søndag strålte den som et smykke selv om ikke alt var helt ferdig. Men det skal være sånn med katedraler sies det, alltid litt som står igjen. Til stede var Kameruns turistminister, provinsens guvernør, byens borgemester og ellers andre storheter.

Før selve gudstjenesten startet var det en kort seremoni i den gamle stasjonskirken der det ble takket til Gud for alt hva den hadde betydd for folk gjennom mer enn sytti år. Etter det gikk det prosesjon rundt den nye kirken; nesten sytti prester i skrud og en uendelig rekke med korsangere. Et mektig syn og en stor opplevelse.
Gudstjenesten varte lenge, men det føltes ikke sånn.
Nå er kirken åpnet og det er nå den virkelige kirkebyggingen begynner! Vi ber om at denne kirken må bli til stor velsignelse for denne byen og dette landet.

Her blir Reinert takket av kirkepresidenten for arbeidet han har gjort. Presidenten sa at han ofte hadde vært redd når han så mannen på krykker klatret like til topps i stilaset, og mange ganger hadde han spurt seg om det virkelig var nødvendig. - Takk til en tapper arbeidsleder!

Møte mellom mennesker

Gjensyn med Moïse

To støvete gutter; Peder og Elias

Nanawa Bello får klem og blomster av kona si rett etter at han har blitt ordinert
Farfar, Shalom og Peder

Ina og Doudou danser av glede etter gaveoverrekkelsen

På besøk hos familien Abdoulaye

På sykebesøk

Mikael, Einar, Daniel og Gregor

Gregor med ananas under den siste middagen med gjestene våre

Ut på tur...

Her er vi på vei til Tello-fossen

Tello

Over ser vi Mballang-sjøen

Flodhestene i nasjonalparken Buffle Noir

Farfars bursdag

Lørdag 23. februar fylte farfar 71 år. Bursdagen ble nok en travel dag; ikke rakk vi å bake kake og gave ble det vel så som så med. Men kaffe og Nonstop på senga fikk han. Pluss en tre og en halv meter lang pytonslange etter kveldsmaten!

Både Gregor og Einar var modige nok til å bære litt av den 35 kilo tunge kvelerslangen over skuldrene! Pappa (JE) takket høflig nei.