Sølvbryllupsfeiring

I går var vi høytidelig invitert til å feire 25 års bryllupsdag hos våre venner Janne og Etienne Fomgbami (visepresident i EELC). Klokka to startet det hele med en takkegudstjenenste utenfor huset deres.

Som seg hør og bør i Afrika kom de fleste av oss ruslende en halv time etter oppstart, for ikke å komme uanstendig tidlig, men siden det også var noen norske som var med på gudstjenesten var den til vår lille forundring allerede startet. Etter ganske kort tid ble skyene truende og selv om de hadde laget et tak av presenning ble det, etterhvert som regnet bøttet ned, nødvendig å klumpe oss sammen både inne og ute. Men gudstjeneste ble det! En takkegudstjeneste for livet, kjærligheten og tjenesten.

Etterpå var det god mat og kake. Jeg (Stine) var en av to utvalgte som fikk lov til å dele opp kake, slett ikke enkelt når det er over 100 stykker tilstede og to kaker å dele på. Men jeg tror det ble kake til alle - utrolig hvor langt maten rekker i Afrika!

Idag snakket jeg med Etienne og han var så glad for festen igår. For som han sa: tidligere i år hadde han tenkt at det ikke var mulig å ha en fest i september, når det er skolestart og alle sliter med å få endene til å møtes. Men tanken hadde ikke blitt borte, heldigvis. For det er jo så viktig at vi også feirer livet her i Kamerun. Alltid når noen er døde er det gudstjeneste, mat og fest, hvorfor ikke feire gledesdager også?

Jeg er så enig med han, her i Kamerun er det veldig mange som bruker opp en stor del av pengene sine på sykdom og begravelse. Derfor er det flott å se at de kan feire, uten veldig mye penger, gleden og de gode ting i livet også.

”Når de forfølger dere…”

I morges, for bare noen minutter siden opplevde jeg noe. Jeg var på vei til kontoret, hadde nettopp vært på morgenbønn på kirkens hovedkontor da jeg møtte tre menn. Den ene var Atouwa, radiopresten som hele Kamerun kjenner stemmen til, den andre var direktøren for radiostasjonen Sawto Linjila, Magadji Tomas. Mellom dem gikk det en ung fulaner, han var 25 år fikk jeg vite. Direktøren sa noe til den unge mannen på fulani som jeg ikke forstod. I det samme spretter fulaneren et skritt fram og omfavner meg. På den ene siden og på den andre siden og sånn fortsetter det. Jeg har IKKE sett maken. - Bokstavelig talt!

Radiodirektøren forsøker å forklare:

Denne mannen har vært muslim, akkurat som nesten absolutt alle andre fulanere. Etter å ha hørt på radio og hatt kontakt med oss møtte han Jesus og ble kristen. I all hemmelighet har han gått til dåpsundervisning og blitt tett fulgt opp av prestene Doudet Luc og Abdoulaye Jean (bildet). For en og en halv uke siden ble fulaneren døpt. Det var et stort skritt og en stor glede for menigheten. Spørsmålet var bare: Hvordan ville dette bli mottatt i storfamilien og i miljøet hans? Faren hans hadde allerede akseptert, så det var ikke noe problem. Men søndag kveld måtte den nydøpte flykte fra huset sitt. – De var på vei! Senere på kvelden fant han husets inventar totalt ramponert og knust. Alt var ødelagt. Det var responsen fra fellesskapet han tilhørte tidligere.

Radiodirektøren ser på de to andre og sier: Akkurat nå er vi tre på vei til kirkepresidenten for å snakke om hvordan vi skal håndtere dette videre. Og grunnen til den hjertelige omfavnelsen du fikk, var ganske enkelt et uttrykk for at han ikke greier å la være å vise Kristi kjærlighet til den nye familien, kirken, som han gjennom dåpen har blitt en del av. Jeg kjente jeg fikk en klump i halsen. Jeg rakte hånden frem og han grep den tvert. Jeg fikk ikke fram annet enn: ”Bror…”

Vi så på hverandre og akkompagnert av landets bredeste smil kom han med den megetsigende kamerunesiske hilsenen: ”On est ensemble” – Vi er sammen!

Vi skiltes. De gikk til sitt og jeg til mitt. Men sannheten er at vi er sammen. Sammen i Kristus og sammen i lidelsen og forfølgelsen. Han kjenner det på kroppen, mens jeg kjenner smerten over at en bror lider. Vi er - sammen. Og bare sånn kan vi komme videre!

Be for oss.

En oppdatering

Når sant skal sies har vi ikke fått skrevet noen skikkelig på bloggen etter vi kom tilbake fra Norge for noen uker siden. Så mye skjedde på en gang, Gregor ble syk og ellers har det ene tatt det andre. Gregor er altså i full form igjen. Nifst å se hvor fort han ble syk, men like overraskende er det at det går an å bli så for frisk! Bare å glede seg over det!

Det var faktisk veldig fint å komme tilbake til Kamerun og ikke minst til huset vårt. Ute møtte det oss en hage som aldri har vært vakrere, inne var det gullende reint over alt og ellers var det en sammenhengende glede å hilse på folket. Det to første dagene ble det i det hele tatt mye hilsing. Det blir gjerne det her i landet. Å komme til Kamerun denne gangen var en god følelse av å komme hjem. Enn så klisjéaktig det høres ut.

Med til det å komme hjem hører også at vi allerede har drept vår første kakekakk på størrelse men en liten smågris, fått invasjon av maur på kjøkkenet, hatt hver vår realle skylling etter noen basilusker, blitt vekt klokka tre om natta av en blanding av moskérop og hunder som slåss, hatt vårt første strømmbrudd, hatt våre første dager uten vann, fått femti mennesker på døren som spør om hjelp til skole, medisiner og sykehus, fortsatt uten-bleie-trening med Peder som fremdeles synes det er bedre å tisse på gulvet enn i do. Sånn er livet her akkurat nå.

Så har vi fått mange nye kolleger. Vi er ca 20 voksne her, mens fem før sommeren. Vi er 17 barn her mot tre tidligere. Det gjør jo miljøet og hverdagen litt annerledes. Men vi er veldig godt fornøyd med de nye kollegene og naboene våre. Dette skal bli meget bra! Kan ellers nevne at tre kaniner har blitt til til sju i løpet av sommeren... Her leker Elias og Peder utenfor buret deres.

Vi hadde noen fine uker i Norge. Vi skulle vel gjerne vært litt lenger, alle sammen. - Det ble ikke tid nok til å treffe alle vi ønsket! Til tross for tidenes regnsommer har vi bare gode minner fra sommeren 07. Men nå er vi altså "hjemme" klare for en ny runde i Kamerun!

Jésus et son ami

Den bortkomne

Her en kveld satt vi rundt spisebordet mens strømmen gikk. Alt ble stummende mørkt. Ute og inne. Vi famlet oss fram til skapet med lommelyktene og tente noen spede stearinlys. Som kjent har vi fått flere norske naboer siden sist og i huset rett ovenfor oss kunne vi ikke se så mye som et lite lys i vinduene. Kanskje hadde de ikke rustet seg til de sedvanlige strømbruddene. I så fall ikke så rart, tenkte vi. Guttene i familien, med pappa i fremste rekke, tok med en ekstra lykt for å komme naboene til hjelp. Nå viste det seg at våre gode naboer faktisk hadde olje på lampene og de satt ingenlunde i mørke. Gardinene var bare trukket for.

Da vi først var ute bestemte vi oss for å ta en ekstra runde før vi gikk hjem. Nattemørket omkranset av Afrikas overhendige stjernehimmel og en liten lommelykt er en eventyrlig kombinasjon. Og mens vi gikk der i mørket møtte vi en liten gutt, kledd i fillette klær og med ansiktet lagt i de tristeste folder. Hvem var dette? Vi gjettet at han var tre år, han var omtrent på høyde med Peder. Et par skritt bak den lille kom nattevakten vår. Han kunne fortelle at han hadde blitt klar over gutten som drev hvileløst fra den ene siden av misjonsstasjonen til den andre. Vakten sa at nå var han på jakt etter et sted han kunne legge den bortkomne til morgenen grydde. Med leppene pekte mot han mot et dørløst lagerrom bak vårt hus.

Vi ble stående å se på gutten. Han så umåtelig trist ut. Ikke kunne han fransk og ikke fulani. Vakten greide til slutt å kommunisere med han på karaŋ. De ble med opp på verandaen vår og gutten fikk en brødbit og litt vann. En av de andre vaktene mente at han kanskje visste hvor barnet kunne høre hjemme.

Vi fyrte opp Hi-luxen og satte kursen mot bydelen Burkina. En knudrete og ødelagt vei endte ved en uoverkommerlig bro. Jeg tok gutten på armen og etter 10-15 minutter til fots kom vi fram til huset der han bodde. Der traff vi på en dame som var guttens stemor, farens kone. Vi var sikkert fire-fem kilometer unna der vi fant den bortkomne. Stemoren grep gutten og plasserte han nokså bestemt på en skammel i det mørke rommet. – Sitt ned, pasteur! Vakten og jeg satte oss lydig ned på gulvet. Hun forklarte hvordan dette hadde seg. – Det begynte med at jeg ble sur på ham da han bæsjet i buksen klokka sju i dag morges. Jeg vasket ham og gav ham rene klær. Deretter bad jeg ham gå ut og hente riset så jeg kunne slå ham. – Og etter det har ikke jeg sett ungen, sa hun gjespende og la seg tilsynelatende bekymringsløst ned plastmatten. Jeg mistenker at hun hadde ligget der mesteparten av dagen. I det samme kom guttens far hjem. Han var tydelig mer lettet og glad for det han så på krakken. Uten å se på sønnen sin kom han bort til meg og takket meg. - Merci, pasteur! Nå skal jeg virkelig slå guttungen så dette ikke gjentar seg. – Du aner ikke hvor grenseløst irritert jeg har vært siden han forsvant! Han kunne fortelle at gutten var seks år. Vennlig bad jeg bad faren om å la være og slå den lille ulykkelige. – Sett han heller på fanget og vis litt nærhet og kjærlighet, foreslo jeg. Vi reiste oss og gikk. På vei ut døren beviste faren at han ikke helt hadde forstått hva jeg mente. – Merci, pasteur, beklager det som har skjedd. Jeg lover å slå ham hardt og lenge! Bestemt måtte jeg snu meg og se mannen inn i øynene og innstendig be han være snill å la pisken ligge. Jeg tror han tok hintet…

På veien hjem så vaktmannen litt brydd på meg og sa ”beklager at du måtte ta denne skitjobben, pasteur. Du har jo tross alt viktigere ting å gjøre!” Det ble stille i bilen noen minutter. ”Har jeg dét?” spurte jeg. Jeg prøvde å forklare at denne lille hendelsen hadde vist meg tydelig hva jeg egentlig er her for. Gud er ikke en Far som slår dem som kommer hjem. Hos ham blir vi omfavnet og varmt hilst velkommen og tatt vare på. Misjon handler i dypeste forstand om å vise veien hjem til Far. Det hellige møtet der den bortkomne kommer hjem. - Ikke til pisken og bjørkeriset, men til nåden og sannheten og kjærligheten! Ristende og smilende sitter vi, uten å si et ord, ved siden av hverandre i bilen. Vi har begge skjønt hva det handler om. I det vi låser bilen sier vakten med et enda bredere smil: ”I kveld har vi vært gode misjonærer, pasteur! Har vi ikke…?”

Første skoledag på Den norske skolen

I dag startet den norske skolen i Kamerun. Gregor rakk akkurat skolebildet og festen med makkala og brus. I år er det ti elever på DNS. I løpet av uka kommer Mikael og Daniel. Sammen med dem kommer rektor Annbjørg også. Vi ønsker DNS er godt arbeidsår!

Gregor syk

Bursdagen til Einar ble ikke helt som planlagt. Vi hadde planer om en koselig liten feiring bare vi fem. Men utover dagen begynte Gregor å føle seg dårlig. ”Jeg har malaria” sa han. ”Den hodepinen kjenner jeg igjen fra sist gang”. Vi prøvde forsiktig å si at det ikke akkurat var nødvendig å skremme alle de nye norske som har kommet med å si sånt bare på grunn av litt hodepine. Men gutten hadde rett. Utover ettermiddagen steg feberen til nesten førti og legen bestemte at han måtte legges inn på sykehuset. Vi må nok innrømme at vi var litt redde for ham den kvelden og natta. Han var nok sykere enn han skjønte selv. Hele tiden fikk han intravenøs næring og et utall forskjellige medikamenter.

Men nå etter to døgn er han ute igjen, feberen er borte og han føler seg mye bedre. Til og med en kjapp tur innom første skoledag fikk han med seg. Gregor var en tapper pasient. Det er ikke SÅ morsomt å ligge på sykehus i Kamerun. Nå er vi glade for at det verste er over. Tusen takk til dere som har sendt mail og sms. Ikke minst takknemlige for alle dere som har husket på Gregor i bønn. Tusen takk!

Einar 7 år

I dag fyller Einar 7 år. Dagen er så langt blitt feiret ved at han våknet til bursdagsangen og frokost på senga. Vi gratulerer den flotte gutten vår så mye!

Einar har funnet seg bra til rette og ser ut til å stortrives med livet i Kamerun. Vi har allerede feiret litt før vi dro fra Norge, men selve barnebursdagen utsettes til torsdag den 23. aug for da kan Daniel og Mikael også være med på festen, har Einar bestemt!

Ellers har vi fått tilbakemelding om at noen har hatt litt problemer med å sende sms og ringe til oss. Vi har fått nytt nummer. Etter +237 skal det inn et 9-tall. Det gjelder både for Stine og Jan Erik sitt nummer.

Sommer i Norge

Her kommer et synlig bevis på at vi har kommet vel fram til Norge. Guttene koser seg med is og gleder seg over å kunne leke med venner, fettere og kusiner. Vi har allerede vært litt rundt og hilst på famile og venner. Og mer blir det vel. Vi ser fram til noen fine uker i Norge før vi forhåpentligvis reiser blide og fornøyde tilbake til Kamerun den 13. august. Late feriedager byr på lite blogging så her kommer det ikke så mange oppdateringer ut over sommeren. Det lever våre lesere sikkert godt med!

Vi ønsker alle en god sommer!

Bytur med farmor og farfar. Legg merke til Slottsfjellet øverst til venstre!

"Eventyret" fortsetter

Vi har tjuvstartet litt på ferien denne helgen. I går var vi i Disneyland. Det ble et spennende møte med det amerikanske ”lykkelandet”, med alle de kjente figurene, de ulike aktivitetene og ikke minst med de litt for lange og mange køene. Men morsomt var det. Vi tok det med ro og gjorde det guttene hadde lyst til. Det ble blant annet en togturer, en liten berg- og dalbane, noen båtturer, en biltur i hver vår brummende Porche, en flytur og mye mer. Med til suksessen hører ikke en romskip-simulator der vi skulle bli med en kjapp tur til månen. Før vi gikk inn forsikret vi oss om at det var ok å ha med seg Peder. Ikke noe problem sa vakten der, - omtrent som en vanlig flytur! Nå vet ikke jeg hva slags flyturer denne vakten hadde for vane å dra på, for dette var heftige saker. Peder stortutet fra ende til annen og opplevelsen er neppe noen god oppladning til flyreisen til Norge seinere i ettermiddag. Vi andre gikk lysegrønne ut av maskinen og ble fort enige om at den tar vi ikke en gang til med det første. Men det var jo festlig også! Men virkelig festlig var det å være med på den store paraden der alle de kjente figurene gikk gjennom gatene til stor jubel for små og store. Ikke minst store. Det slo oss hvor mange voksne, uten barn, som så ut til å elske Disneyland. Folk er rare! Peder for sin del var litt skuffet over at ikke Mr Bean dukket opp i paraden. – Gjett hva guttene har sett på de siste ukene?
Mellom togturen og berg- og dalbanen ble det tid til et kort lunsjmøte med Nikolas Sarkozy. Han var smørblid og svært så snakkesalig. Møtet med Vladimir Putin har visst satt varige spor! Under møtet ble det servert appelsinjuice og kildevann. Presidenten på sin side uttrykte stor glede over det gode og fruktbare samarbeidet som finnes mellom Norge og Frankrike. Da han gjennom samtalene indirekte søkte drahjelp fra oss for å gjennomføre sitt nokså omfattende politiske reformprogram, måtte jeg benytte anledningen til å minne presidenten på at ikke bare de rike må få nyte godt av de planlagte omleggingene. Jeg presiserte også at det i det kommende fortsatt er svært viktig å behandle særlig afrikanere med den respekt og verdighet de har krav på. Jeg uttrykte bekymring for at vi de siste månedene hadde sett mange eksempler på det motsatte.

Her ser vi Stine i samtale med vår venn Christian. På vei fra Latinerkvartalet traff vi denne litt alkoholiserte mannen, en ordentlig hyggelig pariser som livet hadde gått litt skeis for. Han kjente godt både Norge og Kamerun og han benyttet anledningen til å gi sin versjon av den politiske situasjonen i landet.

I dag er det en spennende dag og vi kjenner det kribler litt i magen. Om noen timer er vi hjemme! Det vil si særlig Einar har problematisert ordet ”hjemme” litt. Han sier han skal til Norge og ikke ”hjem”. Ja, ja, sånn er det for en gutt som har blitt to år eldre siden han sist var i Norge og levd en tredjedel av livet i Afrika. Og for Peder blir det to tredjedeler. Uansett gleder vi oss like mye alle sammen til å treffe familie, venner og alle andre kjente og kjære. Dette har vi gledet oss til lenge, lenge. Nå er det mest spennende – og litt skummelt!

En spennende dag i Paris

Paris er som en drøm. Hvert fall for oss som har vært i Afrika i to år! Mye morsomme ting som skjer i gatene og mange spennende monumenter å besøke. I går møtte vi Ingeborg som viste oss litt av sitt Paris. Det var veldig hyggelig! Vi nyter noen sløve, men intense dager her før vi kommer til Norge på tirsdag. Flere av oss har allerede antydninger til gnagsår!

Kveldsmat i 16 Rue de la Gare

I går hadde vi en festlig kveld. Hva annet kunne det bli når en inviterer én koreaner og seks brasilianere. På menyen stod norsk og fransk mat. Franske oster og gode skinker - og norsk røkelaks og eggerøre. Gjestene tok for seg og så ut til å like maten selv om den var annerledes enn det de er vant til. Vi hadde en hyggelig kveld, interessant og riktig morsomt ble det. Peder imponerte med sine franskferdigheter. I følge gjestene snakket han bedre enn alle som var til stede! Brassene fortalte litt fra landet sitt og om kommuniteten sin som er del av en karismatisk fornyelsesbevegelse i den katolske kirke. - Vi som trodde vi visste alt om katolikker!

Vi fortalte om arbeidet i Kamerun og viste noen bilder.

Vår koreanske venn håper og få seg en jobb som ingeniør i Lyon og de seks brasilianerne reiser om ikke lenge til Avignon der de skal jobbe med evangelisering og retreat knyttet til et lokalt kirkesenter.

Einar i dypsindig passiar med Ronaldo.

Besøk i Taizé

I går, søndag, var vi på besøk i Taizé, stedet som er kjent for økumenikk, åndelig fornyelse, stillhet, bønn og sang. For bare noen få dager siden ble vi klar over at Taizé lå kun to timers biltur fra Vichy. Vi bestemte oss for at dit måtte vi før vi dro herfra! Så tidlig søndag morgen satte vi kursen mot Frankrikes bondeland.Gjennom et malerisk landskap med dertil hørende slott og vakre kirker men frem for alt svingete og smale veier. Det resulterte i 6-7 stopp og at en og annen mer eller mindre elegant kvittet seg med frokosten i veikanten. Skjønt man kan ikke klage på kjøretøyet; en riktig pen Renault Espace. Den anbefales forresten til alle som har penger og tro for franske biler. Det er kanskje en litt uvanlig kombinasjon!
Vi fikk med oss søndagsgudstjenesten i Taizé sammen med sikkert to tusen andre besøkende. Det var en flott opplevelse å delta i fellesskapet. I gudstjenesten ble det bedt og sunget på mange forskjellige språk og folk fra hele verden deltok. Masse ungdommer. Vi møtte forresten noen klassekamerater fra Cavilam. – Seks unge brasilianske munker og nonner som vi har blitt litt kjent med. De hadde hørt om grunnleggeren Br Roger som ble drept i 2005 og de fortalte at Taizé-bevegelsen er stor i Brasil. De syntes også det var fint å være der. På tirsdag kommer de forresten på kveldsmat hos oss i 16 Rue de la Gare. På veien hjem kjørte vi gjennom flere små vakre byer og vi stoppet vi ved et lite slott. – Det er ikke for ingenting at Frankrike er verdens mest populære ferieland, 80 millioner hvert år!

Her er det fantastisk flott!

Livet i Europa

Her kommer en liten oppdatering om livet i Vichy. Byen midt i Frankrike. Sannsynligvis landets kaldeste og mest regnfulle by. Men det er pent. Grønt og fint er det. Her lufter de gamle sine hunder og vi nyser og gnir oss i øynene. Pollen er det noe som heter her.

Kurset vi går på er meget bra og vi stortrives med skoleopplegget. Det er utfordrende og slitsomt. Akkurat som det skal være. Ellers prøver vi å få hverdagen til å henge sammen med middagslaging, husvask og klesvask. Vi hadde visst glemt hvor mye jobb det var. Så her er det travelt, derfor har det ikke blitt tid til en oppdatering på bloggen før nå.

Guttene har det veldig bra. De er sammen med Store-Einar (klikk på lenken) men Peder er hos en fransk dagmamma tre dager i uka. Det går veldig bra. De kommuniserer helt fint sammen!

For et par helger siden var vi en lyntur i den store og vakre byen Lyon. På veien dit kom vi innom noen forholdsvis store kjøpesenter. Det er det et par år siden vi har sett sist. Vi hadde glemt at en butikk kunne være så stor og med så mange varer til salgs. Stine fikk tilløp til sykelig handlesyke. Men det gikk heldigvis fort over. Vi går nå til den lokale butikk og kjøper vår baguette og vår Brie som normalt. Alle er friskmeldt! Barna har besøkt de lekebutikkene vi har kommet over og er nå tilbake i vanlig gjenge. Det lekes igjen med småbiler og det spilles Uno. På turen besøkte vi en dyrepark og vi feiret pinsedag i en katedral i St Etienne.

Men det er unektelig litt rart å være her. Det føles, etter to år i Afrika, som om vi er litt fremmede i vår egen kultur. Men sånn er visst dette livet. Om en og en halv uke setter vi kursen mot Paris og ser frem til fruktbare samtaler med Nikolas Sarkozy (ikke bildet nedenfor) og et besøk i Disneyland.