Verdens malariadag

Myggen blir omtalt som verdens farligste terrorist. Hvert år blir nesten fem hundre millioner mennesker smittet av malaria og årlig krever sykdommen langt mer enn to millioner menneskeliv; de fleste er mennesker som bor i Afrika sør for Sahara. Tilgangen til behandling er ofte svært dårlig. Den 25. april er av Verdens Helseorganisasjon utpekt til verdens malariadag. (Kan det være derfor huset vårt er fullt av mygg for tiden?) Målet for WHO er å sette fokus på forebyggende tiltak og viktigheten av å komme fort i gang med behandling. FN har som mål at ingen skal dø av malaria innen 2015. Dette er et av de ambisiøse tusenårsmålene.

Bare her i familien har fire av fem hatt malaria. Stine har sluppet unna. Symptomene kan være nokså forskjellige og det er ulikt hvor hardt den rammer: For Peder ble det nesten som en lett influensa, men for Gregor ble det sykehusinnleggelse med dertil hørende bekymringer. Når man er i nærheten av sykehus og har tilgang til medisiner går det som oftest veldig bra.

Annerledes er det for de som ikke har råd til å gå på sykehus, for de som ikke har anledning til å skaffe seg et myggnett å sove under om natta eller for de som ikke vet at det faktisk er myggen som kan gi denne sykdommen. Mange mangler elementær kunnskap. Spørsmålet er om vi sammen gjennom planmessig arbeid vil klare å nå FNs tusenårsmål.

En stor og sterk verden kjemper mot en liten skapning som veier mindre enn et gram; et fnugg som er en mye større trussel mot menneskeheten enn det svineinfluensa er. – Er det ikke rart?

Ett år etter

I dag har det gått ett år siden ulykken på Garoua veien. Det ble en rar dag! En dag med arbeid, ettertanke, fest og glede. Sammen med min prestekollega Doudet Luc var jeg i dag tidlig på vei til Gamba for å ha kurs på bibelskolen. Fredag 25. april 2008 var jeg på vei til samme landsby. På hjemveien skjedde motorsykkelulykken som fikk meg til å tro at livet var over. Jeg husker fremdeles, der jeg lå fullstendig lammet, at jeg tenkte at "det er vel sånn man dør". Dagene som fulgte var fylt med spenning og engstelse. "Kommer jeg til å kunne gå? Er det brudd i nakken? Kommer jeg noen gang til å komme tilbake til Kamerun?" Spørsmålene suste rundt i hodet mens smertene herjet i kroppen. Vi visste så lite. Store og små lot seg bekymre.
Det var rart å stoppe bilen i dag for å gå rundt på ulykkesstedet.

Doudet spurte meg og prøvde å se for seg hvordan ulykken hadde skjedd. Gutten som hørte til i landsbyen kunne fortelle at avstanden mellom der jeg ble funnet og der motorsykkelen lå var mer enn tjue meter. Mennesker er ikke skapt for den slags flyturer! - Hvordan kunne du overleve en slik ulykke, spurte gutten. Jeg bare så på ham, slo ut med armene og smilte. Det kunne derimot Papa Doudet fortelle gutten. Der vi stod ba Doudet en bønn, takket for livet og lovet Herren for hans underfulle nåde og makt.

Det er nesten for godt til å være sant. Denne helgen har jeg vært på reise siden torsdag morgen; besøkt bibelkurs og fulgt studentene i den siste fasen av studieopplegget. Oppdraget stoppet ikke opp med et seks måneders sykeopphold i Norge. Kreftene og motet har kommet tilbake, selv om jeg kjenner smerter hver eneste dag. Men hva gjør vel egentlig det? Den siste helgen med studentene i Gamba bestemte vi oss for å feire livet. Det gjorde vi med sang, couscous, taler, bakevarer og Coca Cola. Bedre kunne det ikke bli! Vi ble enige om at det er så alt for lett å huske på "vondter" og så alt for vanskelig å huske og vise takknemlighet. Sånn er visst vi mennesker skrudd sammen... - Jeg inkludert.

"Livsfesten" fortsatte hjemme. Stine har denne helgen reist på Kvinnestevne i Meiganga, så vi guttene var hjemme alene. Det ble taco, Olsenbanden jr. og sure sild. Etter guttene hadde lagt seg stelte jeg i stand en liten soirée for vaktstyrken på stasjonen. De hadde som vanlig appetitten i orden. Humøret var det heller ikke noe i veien med. Før de gikk reiste min gamle "oncle" seg, holdt en liten tale og avsluttet med en bønn. Han bad på mbom. Jeg skjønte ikke mye av det han sa. - Men man behøver ikke kunne mbom for å skjønne takknemlighetens språk. Akkurat det språket vil jeg forresten på en dag som denne oppfordre alle til å bruke mye, mye mer!

Ordet som bedre enn noe annet oppsummerer denne lange og innholdsrike dagen er; TAKK!

- Ikke les bare overskriften!

Ved kveldsmaten i går snakket vi om noe jeg (JE) hadde lest i avisen tidligere på dagen. Det var Johannes Borgenviks (83) hjerteskjærende historie; Faren hadde på nytt reist til Madagaskar og moren dro på ti-årsdagen til Johannes. Gutten ble ble igjen på Solbakken i Stavanger. Krigen kom, og Johannes skulle bli 21 år før han så foreldrine sine igjen. - Tenk på det, sa jeg og henvendte meg til Gregor og Einar.

Jeg fikk ikke den reaksjonen jeg ventet. Gregor kom tydeligvis på en annen tanke i samme øyeblikk. Han dultet borti Einar og sa: - Ja, det har jeg glemt å fortelle deg, Einar. Visste du at vi to sannsynligvis kommer til å bli ganske rike...? Jeg har lest i avisa at misjonærbarn kommer til å få millionerstatning. - Og vi er jo misjonærbarn! Tydelig stolt smiler han fra øre til øre.

Stine måtte gi "misjonærbarna" en liten innføring i hva avisartiklene egentlig handlet om, og forklarte litt om at en del misjonærbarn på internat ikke har hatt det så bra opp gjennom historien. "Men hvis ikke vi er misjonærbarn, hva er vi da?" utbryter Gregor og slår ut med armene i kjent stil. Det lure smilet avslørte at han allerede hadde skjønt hvordan dette henger sammen. Han lo og vi lo, det ble faktisk ganske morsomt!

Vi håper at det ikke på noe tidspunkt skal bli nødvendig å gi så mye som et øre i erstatning til våre gutter. Snarere håper vi at de resten av livet vil bære med seg Kamerunoppholdet som noe positivt og verdifullt, som en ressurs. Samtidig vet vi så alt for godt at det er mange som fortjener en oppreisning for en ødelagt barndom.

Gregor lærte om ikke annet to ting; Les litt mer enn bare overskriften og; fremtidig rikdom må han nok sørge for selv!

Ryenberget

Ryenberget kirke har kommet med ny nettside. Ta en titt på den fine siden ved å klikke her. Det fantastisk bra bildet har Einar Horsberg tatt.

Simpelt tyveri

For en ukes tid siden trengte jeg å overnatte i byen Garoua, omtrent tre hundre kilometer nord for Ngaoundéré. Sliten og trøtt gikk jeg inn på et herberge og prøvde å få kontakt med damen i resepsjonen. Med et oppgitt blikk møtte hun meg etter å ha rettet seg opp fra en liten lur over skrivebordet. Jeg hadde åpenbart ødelagt en rolig kveld. Men hun var ikke vanskeligere enn at hun sa at det fantes et ledig rom. Hun la et skjema på disken og bad meg fylle det ut.

Som vanlig fulgte det ikke penn med papiret. Men en mann i min stilling har nødvendigvis penn med seg. - To penner fant jeg da jeg stakk hånden i lommen. Umiddelbart gikk jeg i gang med skjemaet, det var grei skuring. Jeg betalte rommet og i det jeg skulle ta nøkkelen og gå, tok jeg også med mine to penner. – Vær snill og ikke ta med pennene, sa den lite elskelige damen bak disken. – De tilhører resepsjonen! Etter minen å dømme tenkte hun tydeligvis at jeg var en tyv. Jeg skulle til å forsvare meg, men tok meg i det. Forsiktig skjøv jeg de to pennene mot henne. – Beklager madame, det skal ikke gjenta seg.

På vei ut måtte jeg bare smile for meg selv over ”tyveriforsøket”. For på den ene pennen stod det skrevet ”Det Norske Misjonsselskap” og på den andre ”Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn 125 år”.

Collège 50 år

Onsdag startet en storstilt feiring av Collège Protestant, kirkens ungdomskole/videregående. Det er 50 år siden den ble startet og i alle disse årene har skolen hatt en stor betydning for mange ungdommer både her i Ngaoundéré og i resten av landet.
Collège har for tiden rundt tusen elever og av disse er det ca hundre som bor på internatet. Gjennom tidene har det gått ut mange elever som nå gjør seg bemerket i landets samfunnsliv; ministre, høyesterettsdommere, kirkeledere og borgemestre. Denne uka er mange av dem tilbake og feirer skolen som de alle har ett forhold til. Programmet er rikholdig og variert. I går var vi tilstede på en konsert i Millenniumskirken hvor skolens kor hadde en fremtredende rolle. I tillegg hadde skolekoret til den katolske videregående skolen også spurt om de kunne komme og feire sammen med sin "søskenskole".
Kirken var ganske full da vi ankom en liten halvtime etter oppsatt oppstart og det viste seg å være akkurat i rett timing. Hele kvelden var ledet på en flott måte og korene viste seg fra sin beste side. I tillegg var det dans av noen elever. Det var mye glede og respons fra publikum og det kokte til tider i kirken. Selvfølgelig er Erik Sandvik en viktig person under et slikt jubileum, han har vært knyttet til skolen i over 40 år og var med å starte opp et av skolens kor; Gospel Singers. I går hadde han rollen som dirigent for de gamle elevene og han hadde ikke glemt gamle kunster.

I dag er det fotballkamper, parade og kulturell aften og det hele avsluttes med en festgudstjeneste i morgen. Vi gratulerer Collège med feiringen og håper at skolen fortsatt kan bety mye for ungdommen her!

Påskedag i Ngaoundéré

Påskedag feiret vi med gudstjeneste i Burkina. Menigheten ville absolutt feire i den nye kirken som mer er enn byggeplass enn en katedral. "Kirken" var fylt innvendig og utvendig. I følge "tellerne" var det 1012 personer til stede. Vi var av og til litt bekymret for om regnet ville komme, men det holdt oppe! Det gjorde derimot ikke det provisoriske taket. Midt under gudstjenesten begynte det å falle, og mer enn en gang måtte hammeren fram for å lage nye stolpeløsninger. Men ikke noe av dette la noen demper på feststemningen. Tvert om.
Fullt hus, ute og inne!

Det var nesten 20 barn som ble bært til dåpen i dag, pluss to voksendåp. Det var veldig fint å være med på. Jeg, Jan Erik, døper ikke hver søndag, men klarte å tråkle meg gjennom dåpsliturgien. - De ble da døpt...!

Pasteuren preker så taket faller ned.

Slik ser det ut når gudstjenesten er slutt og alt skal rigges ned. Til uken fortsetter byggearbeidet og de har godt håp om å få på taket innen en måneds tid. Folk er ivrig med på dugnad, ikke bare mannfolk som murer, men damer som henter vann, ungdom sjauer og prestene som blander sement. Det ser riktig lovende ut!

Flott å feire oppstandelsesdagen i en menighet som det spirer og gror i. Forhåpentlig kan det feires påske i en fiks ferdig "Burkinakatedral" neste år!

God påske

”JEG ER DEN SOM OPPHEVER DØDEN”

”Jeg,” sier Kristus, ”jeg er den som opphever døden, jeg triumferte over fienden, trampet ned dødsriket, bandt den sterke og rykket mennesket opp til himmelens høyder.”

”Kom da, alle menneskenes slekter som er gjennomsyret av synd, og ta imot syndenes forlatelse. For jeg er deres forlatelse, jeg er frelsens påske, jeg er lammet som ble ofret for dere, jeg er deres forløsning. Jeg er deres liv, jeg er deres lys, jeg er frelse, jeg er oppstandelse, jeg er konge, jeg skal oppvekke dere med min høyre hånd, jeg skal føre dere til himmelens høyder, og der skal jeg vise dere ham som er Fader fra evighet av.”

Meliton av Sardes

Førpåsketur

Vi er helt enige om at livet i Kamerun er mer enn godt. Men vi i familien er også enige om at hverdagene kan bli litt ensformige noen ganger. Det samme skjer hver dag, hver uke. Vi mangler muligheten til å si til hverandre at "i dag tar vi en tur til tante Erikka og onkel Ingar på Tolvsrød", eller "i dag overrasker vi farmor og farfar på Eik". Derfor trenger hele familien å komme seg ut noen ganger for å oppleve noe helt annet, og ikke minst gjøre noe sammen. Denne gangen gikk turen til en nasjonalpark som heter Boubandjida noen timers kjøring herfra. En flott plass som ligger så langt inne i bushen at en nesten ikke kan forstå det. De har et supert fransk kjøkken som tryller fram de herligste delikatesser. Til forrett den første dagen fikk vi froskelår. Vi synes det var supert! Da middagen var ferdig var klokken allerede over ti og mer enn 50 % av familien sov ved bordet. Da var det på tide å finne køya. Problemet var bare at det var så forferdelig varmt. Da vi kom fram i 17-tiden var det 43 grader i skyggen og vi hadde ikke følelsen av at det hadde sunket noe særlig i løpet av kvelden. Rommene var fine og sengene bløte, men det fantes verken vifte eller aircon. Ungene sov likevel som steiner. Det var verre med oss voksne. Vi lå der lys våkne og bare svettet. Vi syntes nok froskelårene begynte å hoppe i magen av og til også. Da var den eneste løsningen å stå opp for å dusje seg og sove en time eller to.

Guttenes håp var å se Baba Ladde (løve) før vi reiser herfra om noen måneder. Men den gang ei. Turen var på ingen måte forgjeves av den grunn! Vi fikk se mange flotte dyr; giraff, bøffel, elefant, villsvin og en haug av ulike typer antiloper. Her er noen av dyrene vi så:

Etter to netter i nasjonalparken var vi klare for Ngaoundéré igjen. Det skal sies at den andre natten sov vi mye bedre. Regnet som kom var med på å dempe den intense heten litt. Det var alle glade for! På veien hjem tok vi turen innom noe ganske eksotisk; dinosaurus-spor. Da vi etter en liten fottur kom fram til sporene, satte vi oss ned for å nyte påskemarsipanen som vaktmester Brekkeby hadde sendt oss. Da vi hadde sittet i to minutter på steinene svei varmen så i rompa at marsipanen måtte nytes stående! Sporene er store som truger og veldige tydelige. Se bildekollasjen nedenfor. De er visstnok omtalt i en utgave av tidskriftet National Geographics.

Vi har vært i kontakt med noen av seniormisjonærene her i Kamerun angående disse sporene, og ingen kan huske å ha sett levende dinosaurer her i landet. Det må bety at disse dyrene allerede var døde da våre mest drevne kolleger ankom feltet!

Selve påskedagene tilbringes her i Ngaoundéré. Fjellpåske, med andre ord. Hvem andre feirer vel påske på 1200 meter over havet? Campus er nærmest folketom, folk har dratt ut på tur. Jan Erik forbereder preken og påskegudstjeneste i Burkina og er av den grunn litt fjern i blikket om dagen. - Som i gode gamle dager... Ellers er alt som vanlig!

Misjonærmøte

Forrige onsdag begynte misjonærmøtet her i Ngaoundéré. Med møter for oss voksne og annerledes dager også for barna. Programmet var ikke veldig tett, men vi fikk noen gode dager sammen. På onsdag hadde vi møte med borgermesteren i vår del av byen, det var interessant og også lærerikt. Noen av utfordringene for byen er jo at den er et stort veikryss i hjertet av Afrika. Det kommer veldig mange tilreisende til byen fra mange urolige land rundt Kamerun og det skaper utfordringer i forhold til bosetting og sikkerhet.

Siden vi ikke har noen ettåringer eller Hald-studenter dette året krevde det litt mer planlegging for at også ungene skulle ha det fint under møtene. På onsdag var Håvard, en ung gutt fra Grimstad som er her som voluntør, ansvarlig for opplegget for barna, sammen med ett par kamerunere. Dagen ble brukt til å skjære ut mønster i kalabasser, bading, spilling og leking.

Å skjære i kalabass falt absolutt i smak for Gregor og Einar. Torsdag morgen våknet jeg av en underlig lyd fra terrassen kl 06.30. Jeg måtte tilslutt stå opp for å finne ut av det. Overraskelsen var stor da jeg fant ut at det var Gregor som satt der og jobbet videre med sin bolle. Viktig å ikke la tiden gå til spille!

På torsdag formiddag reiste vi ut til en Ranch som har et nydelig overnattingssted. Her spiste vi god mat, lekte med ungene og hadde et interessant kåseri av Trond Waage på kvelden. Trond og familien kom hit i januar. Både han og kona er sosialantropologer, de har bodd i Ngaoundéré tidligere og er her nå for å forske på én av de mangfoldige småkulturene som finnes her; nemlig gutta som triller/selger vann rundt i kvartalene. Spennende å høre om en litt annen verden enn den vi kjenner best fra kirken. Fredag morgen hadde Tom Sverre Tomren bibeltime om skaperverket og det ble en kreativ time hvor vi både kunne utfolde oss med malerpensler og også lære tegnspråk.

Gregor og Finn Ove i dyp fotballprat på ranchen

På vei tilbake stoppet vi ved en liten foss i nærheten av byen. Og når gradestokken kryper godt over 35 grader i skyggen (og det ikke fantes skygge der vi var) var det ikke mulig å holde ungene borte fra vannet.

Vi bader vanligvis ikke i innsjøer her i Kamerun, men det skal visst ikke være så stor fare for diverse uhyrer når vannet renner godt. Tror ingen har tatt skade av dette ihvertfall!

Etter lunsjen kunne ikke gutta komme fort nok hjem - ryktene sa at pappa allerede var hjemme! Det ble et hjertelig gjensyn og at det også var litt av hvert i kofferten var jo ikke å forakte. Fotballene fra bestefar ble tatt i bruk med en gang og bamsemumsen gikk ned på høykant. Tusen takk til dere som igjen har sendt oss gaver - vi er veldig takknemlige.

Men det ble ikke mange minuttene til å snakke med den hjemkomne, for misjonærmøtet hadde flere oppgaver som ventet. Fredag kveld hadde de største barna sin festkveld og de norske barna kunne invitere med seg en venn til bassengfest. Menyen bestod av taco, med hjemmelagde tortillaer som barna hadde laget i heimkunnskap på skolen. Selv om dette ikke er normalkost for en kameruner så det ut til å falle i smak.

Bassenget var pyntet med blomster og lys og når kvelden senket seg var det duket for film i bassenget - med lerret som hang over hele bassenget! Latteren ljomet og barna koset seg med popcorn og godis. Men selv på en slik kveld ser vi forskjellene på oss, mens de hvite barna spiste godis med stor fornøyelse tok kamerunerne en liten slurk av brusen og en liten bit av godeteriet, resten skulle de ha med hjem for å dele med familien sin! Vi har visst ganske mye å lære...









På lørdag kveld var det norgeskveld for oss voksne. Jeg (Stine) var i komiteen og dagen gikk derfor til å handle, pynte og forberede festen. Festen begynte med en velkomstdrink i "apeburet" og fortsatte med en deilig tre-retters middag på internatet. Etterpå var det underholdning og sanger. Et av årets høydepunkt var senior-misjonærenes innsalg om hvordan språk og tolking kan skape store forviklinger. Jan Erik hadde også laget et innslag om et tilbakeblikk på misjonærene etter at årene hadde gått og hukommelsen spilte noen puss. Han var på hjemmet i Lyder Sagens gate, året var 2055 og han og jeg samtalte om livet i Kamerun. Det ble et morsomt innsalg og jeg tror ingen følte seg såret selv om skolen fra nå av heter "Steinerskolen" og Erik Bischler er blitt rikskansler av NMS i Kamerun.

Klokka fløy og tilslutt ble det i følge meg en ordentlig fest. Jeg har nemlig en gang uttalt at det er viktig å ha en fest en gang i blant her ute og at definisjonen på fest er at selskapet varer til over kl 00.30.

På søndag var det middag, bading og avslapning før vi avsluttet misjonærmøtet med å feire norsk gudstjeneste. Vi var fornøyde og glade for det vi hadde fått gjennom uka, men aller gladest var vi for at papsen var hjemme igjen!

Det effektive Norge

Nå har jeg vært en uke i Norge. Uka har vært innholdsrik og travel. I perioder føler jeg at jeg som en litt omtåket kelner har løpt fra det ene til det andre. Men sannelig har jeg rukket mye på noen få dager. Undersøkelsene jeg kom til Norge for å gjøre gikk i rekordfort. MR-undersøkelse, fastlege og spesialist gikk på løpende bånd. Så kom ikke til meg for å klage på norsk helsevesen! Resultatene av undersøkelsene er sånn rimelig gode. I følge MR-bildene har det ikke skjedd vesentlige forandringer i nakken siden i sommer. Fastlegen min var litt bekymret for akkurat det. Nevrologen hjalp meg litt med å justere dosen smertestillende og det ser ut til å fungere. Han snakker stadig om kirurgi som en mulighet, men jeg har ikke en gang lyst til å tenke tanken. Vi håper dette kan leges på helt andre måter!

I løpet av dagene i Norge har jeg hatt samtaler med mine fremtidige arbeidsgivere og det var en grei anledning til å innstille seg på det som kommer til å skje til høsten. Det ser egentlig riktig så bra ut.

Ellers har jeg møtt familie og venner. Noen i all hast, andre har jeg hatt litt bedre tid hos. I går var jeg hos søster Tone og familien i Høyjord. Der fikk jeg fylt opp vinterens traktordose. Bonden hadde en vei han skulle ha frest opp og jeg var ikke vond å be! Deilig å være på landet å kjenne litt på vinteren, kulda til tross. - Det sies det er vår her.

Jeg hadde returbillett til Kamerun fredag den 27. mars, men siden alt har gått så kjapt har jeg endret den slik at jeg heller reiser tirsdag kveld. Da rekker jeg kanskje misjonærmøtets avslutning og ”Norgeskvelden” på lørdag… - Jeg har nemlig noe sprell på lager!

En uke er over...

Sitter her en litt sen fredagskveld og tenkte at jeg skulle oppsummere litt av ukas innhold og utfordringer. Det har vært en absolutt helt vanlig uke med arbeid og skole og således ikke noen flotte bilder eller store ord.

Uka begynte med forberedelser til andakt på Kirkens hovedkontor på tirdag morgen. Jeg føler ikke at jeg alltid har ordene i min makt og desto verre blir det på fransk. Men etter månedlige andakter gjennom tre år har jeg begynt å venne meg til det og ødelegger ikke lenger hele kvelden før jeg skal i ilden. Men som dere sikkert skjønner, det er ikke der jeg føler at jeg har de største gavene.

Etter andakten på tirsdag arbeidet jeg store deler av dagen på Den norske skolen. Jeg har ifra i sommer skrevet en god del dokumenter og reglement for skolen og har også prøvd å få på plass et kvalitetsikringssystem. Mye papirarbeid; tørt og teoretisk, men jeg tror at det vil gjøre skolen til et bedre sted å være. Det er nå ti elever på skolen og for øyeblikket er det vikingtiden som opptar de. Det lages skjold, armbrøst, spyd og pil og bue over en lav sko og det gjelder å ikke komme for nær enkelte av de!

Onsdag morgen skulle jeg endelig få en reperatør til å se på printeren min, slik at jeg igjen kunne komme igang med rgnskapsarbeidet. Det er ikke alltid så enkelt å finne folk som kan reparere tekniske ting, så derfor måtte jeg få tak i en mann fra Garoua (4 timer lenger nord). Men han fikk ihvertfall reparert mine problemer og også hjulpet noen av mine kamerunske kollegaer.

Hver onsdag har vi også pausekaffe. Alle som jobber på internatet samler seg til en kaffekopp og litt mat. Vi pleier å være mellom 5 og 10 personer tilstede og det blir alltid spennende samtaler om land og folk, kultur og forskjeller. Denne gangen måtte vi snakke om 8. mars og stoffet som mange kvinner mener at de må få av mannen sin. Det er nok en ganske vanlig oppfatning at får de ikke dette stoffet, så er ikke mannen glad i dem lenger. Noen kvinner tyr derfor til både vold og andre ting for å få dette stoffet. På mandag var jeg på besøk på sykehuset hos ei dame som hadde tatt masse piller fordi hun ikke hadde fått stoffet, heldigvis så det ut som om hun skulle klare seg bra og hun angret på det hun hadde gjort. Men i kampen hete blir det så viktig at det overskygger alt annet. Noen damer begynner nå å gjøre litt opprør mot dette. De sier ifra til mannen at de ikke vil ha stoffet eller så blir paret enig om at de bruker heller penger på noe annet dette året. Vi fikk en spennende prat og lærte litt nytt igjen!

På torsdag og fredag har jeg hatt ganske vanlige kontordager, selv om jeg idag måtte være kritisk overvåker av Jan Eriks pakking en liten time. Han skulle egentlig tatt toget fra Ngaoundéré på torsdag kveld, men onsdag fikk vi beskjed om at godstoget hadde sporet av og at det var usikkert når toget igjen ville gå. Hva gjør man da, når flyet man skal rekke går fredag kveld? Heldigvis var det tre nordmenn fra Rogaland Bondelag her ute som også skulle sørover. De leide derfor et lite småfly fra Yaoundé og i ettermiddag satte de kursen sørover. Har akkurat fått beskjed om at Jan Erik nå er forbi alle kontroller og venter på å gå ombord i flyet til Brussel.

Som dere skjønner er han altså på vei til Norge. På grunn av at helsetilstanden er blitt litt dårligere i det siste, valgte legen hans i Norge å be han om å komme hjem til ny MR-undersøkelse. Han har fått mer smerter igjen når han beveger på hodet, men det er ingen dramatisk forandring. Han blir i Norge i ett par uker og så håper vi at han raskt returnerer tilbake til oss. Imens skal vi kose oss med misjonærmøte og også mange turer i bassenget!

En vanlig mandagskveld

Noen ganger når vi snakker sammen kan vi komme til å beklage oss over hva vi må utholde som misjonærer i Afrika. - Mygg og malaria, kakelakker og korrupsjon, støv og strabaser.

Noen ganger.

Andre ganger kjenner vi hvor fantastisk fint det er å bo nettopp her. I dag før kveldsmaten sa Gregor; kan vi ta en kjapp tur i bassenget før vi spiser? Før noen av oss rakk å svare var pappa og de to største guttene på vei ut døra. Det var allerede blitt mørkt og vannet var akkurat passe forfriskende. Vi svømte på ryggen og kunne nyte synet av verdens vakreste stjernehimmel og kjenne oss som de frieste mennesker på kloden.

Sånn er det å bo i Kamerun.

Noen ganger.