Rikholdig helgefyll

Når det nå snart er helg igjen kommer det et lite resyme fra forrige helgs mangfoldige program.

Fra fredag morgen til kveld var det jo feiring av Gregor. Middag med couscous og karamellpudding og på kvelden var Daniel og Mikael invitert til den nye Olsenbandenfilmen og påfølgende overnatting. Stor stas, og da roen senket seg om kvelden var det bare å begynne forberedelsene til barnebursdag på lørdag. For på lørdag morgen var prestefruene invitert til å synge på et distriktsmøte i Femmes pour Christ. Dette hadde jeg jo sagt ja til lenge før jeg tenkte på bursdagsfeiring.

Lørdag morgen var det å kle seg i flotte klær og reise ut kl 07.30. Vi skulle et stykke utenfor byen til en liten kirke som ligger i Wakva. (For lokalkjente; på vei til Meiganga) Da vi kom litt over åtte om morgenen var det stappfullt av unge og gamle damer som var kommet til kirken for andakt, bibelstudium, opplæring i praktiske ting og ikke minst å synge sammen.

Selvfølgelig er det vakter som passer på at ingen sovner eller prater

Vi var med på andakt og bibelstudium og fikk også lov til å synge tre sanger. Selvfølgelig er det på fulani, så da gjelder det å henge med så godt man kan. Det er jo ikke skrevet ned noe sted så jeg synger de ordene jeg mener er riktige. Vi er visst ikke forespeilet noen snarlig tur til Norge med dette koret, men gøy er det ihvertfall.

Etter noen timer i Wakva mente jeg at det var best å sette kursen hjemover for å lage barnebursdag for Gregor. Men selv om vi hadde avtalt at vi skulle dra kl. 09.45, var det vanskelig å reise 10.30. De hadde jo også laget mat til oss. Vi måtte derfor bli med hjem til lederen av Femmes pour Christ og drikke kaffe og spise litt. Det var flott å bli visst slik gjestfrihet og jeg tenkte at vi får heller være litt kameruneser og tenke at tiden den kommer!

Vi kom hjem litt seinere enn planlagt, men vi kom i havn med bursdagsfest til Gregor.

Alle barna på skolen var invitert, i tillegg til de tre beste kamerunesiske vennene til Gregor. Det var en flott bursdag med hamburgere, brownies og gele.

Vaktene fikk også sin del av kaka

Da kvelden kom var jeg ganske sliten og vi tok det rolig med litt hjemmekos.

Søndag morgen kunne vi sove lenge, kirken begynte jo ikke før klokka 10. Det var høsttakkefest på vår gudstjeneste. Fulanigudstjenesten begynte derfor tidlig og vi kunne feire så lenge vi ønsket. Det var en flott dag med mye sang, dans og glede. Først var det som en vanlig gudstjeneste, men etter den vanlige ofringen som også tok en halv time, var det alle gruppene i kirken som skulle få gi sin gave til kirken.

Misjonærene hadde i år øvd på å gå/danse inn i kirken og det gikk ganske bra. Men det flotteste er å se de kamerunesiske damene, med olje, egg og høner komme dansende opp midtgangen for å gi sin takkegave. Maten blir solgt etterpå og tilsammen ble det samlet inn 1,6 millioner franc (20 000 nkr) og som dere skjønner er det ikke misjonærene som står for mer en litt av dette. Her har mange spart i lang tid for å gi.

Etter vel fire timer var gudstjenesten over og Peder som hadde vært med under hele gudstjenesten var glad for litt luft under vingene. Resten av dagen ble ganske avslappet inntil jeg fant ut at det var meg som hadde andakten på sekretariatet mandag morgen. En oppgave jeg ikke så helt lyst på når hodet verket og kroppen var ganske sliten. Men jeg fikk da forberedt meg, og kunne glad krype til køys etter en svært innholdsrik helg.

Gregor 9 år

Kjære Gregor

For ni år siden bodde mamma og pappa i Holmenkollen og vi kjørte Mercedes. At vi bodde i en liten ”kjellerkrok” av en stor villa og at Mercedesen var bare tre år yngre enn pappa hører også med til historien. Ti over halv tolv om kvelden den 2. november kom du til verden på Ullevål sykehus og vi var de stolteste og gladeste foreldrene i verden. Vi husker det som det var i går. Et par dager etter skred bilen oppover den lange Måltrostveien - og du var hjemme for første gang. Det at du var blitt født gjorde oss til en liten familie. Vi var sammen, - hjemme! Om kveldene og nettene bar vi deg på armen da du gråt og ikke fikk sove. Vi holdt deg opp ved vinduet sånn at du kunne se de mange lysene og utsikten over byen mens pappa nynnet på ”God natt kjære Oslo, sov godt i natt”. Siden den tid har du bodd tre forskjellige steder og møtt massevis av nye mennesker. Over alt har du fått venner du har blitt glad i. Du har blitt med mamma og pappa til Kamerun selv om du ikke hadde så lyst da vi dro høsten 2005. Men nå er vi her og du trives og har det bra. – Kanskje er du ikke helt sikker på hvor ”hjemme” er. Men vit at når vi er sammen; mamma og pappa, Einar, Peder og Gregor, da er vi hjemme, - uansett hvor vi er!

Og en ting til: Av og til kan det bli litt mas og kanskje til og med kjefting når hele ukeleksa må gjøres på torsdag kveld, når nattevakten kommer med keeperhanskene som du ikke har husket å ta inn eller når du glemmer å ta opp do-ringen på badet. Sannheten er, tross maset kjeftingen, at vi er uendelig stolte av den store gutten vår! Gratulerer med dagen, Gregor!

Stine tilbake

Siden sist har Stine kommet godt og vel hjem. Vi hørte stygge rykter om streik på flyplassen i Paris. Streik og franskmenn er farlige saker, det har det alltid vært. Derfor ble vi litt engstelige om vi måtte vente enda en dag eller to til. Men heldigvis tok flyet av, om enn med noe lavere bemanning enn vanlig. Men piloten var på plass! At det ikke var så mange flyvertinner om bord var en annen sak. Verst for Stine, for hun sier helt åpent at hun egentlig synes det er litt stas med flymat. Oppveksten på flatbygdene i Vestfold har satt sine spor!

Uansett var det stor, stor glede da mamma kom tilbake. Hun pakket ut det ene bedre enn det andre og det manglet ikke på overraskelser for noen. Tusen takk til alle! Vi har allerde et solid parti julemarsipan i skapet. Det er vel mer enn det mange av dere har...? Bushen er ikke så bakstreversk likevel!

Ellers har jeg (Jan Erik) vært ute på en to dagers tur nordover denne uka. Sammen med en prest fra Dii-sletta besøkte vi ulike landsbyer og menigheter. Vi overnattet i Garoua, hadde noen møter der på dagen og returnerte tirsdag kveld. - Godt å komme hjem til "kulda" i Ngaoundéré for i Garoua er det allerede nokså varmt.

FN-dagen på DNS

De tre siste dagene i denne uken er det høstferie på DNS. I går kveld var det stor fest på skolen da FN-dagen ble markert. Elevene fremførte sanger, drama og proklamerte dikt. Forsamlingen ble ønsket velkommen med å høre ”Bonjour” og ”Good morning” på 10-15 språk.

Gregor og Einar hadde en FN-dialog. De hadde pugget i hemmelighet. Pappa skulle ikke vite noe! Jeg ble så opptatt med å ta bilder at sannelig Peder også lurte seg opp på scenen…

Mellom pasteur Reindal og globusen; Maestro Stein-O

Etter et strålende program var det tid for å spise. Der var det matretter fra mange forskjellige land, i god FN-ånd!

Peder er ikke alene på bildet nei, i mørket kan man skimte hans gode venn Jean Pascal

Hjemme alene

Stine kom vel fram til Norge på onsdag. I dag reiser hun til Stavanger for å delta på Rådsmøtet der alle NMS sine partnere fra hele verden også er med, inkludert vår kirkepresident. På søndag kommer Stine til Vestfold og drar tilbake til Stavanger tidlig torsdag morgen for å være med på møtet mellom Medarbeiderforeningen (MAF) og NMS-ledelsen.
Disse to ukene er det altså bare gutter i huset vårt. Pappa løper rundt og er opptatt med sine ting og guttene må finne seg i å ha barnevakt på ettermiddagstid noen ganger. Gregor og Einar er veldig flinke til å hjelpe til. Leksene gjør de samvittighetsfullt rett etter middag! I går inviterte vi Jean Pascal og det var guttene selv som lagde kveldsmat. Da var det fram med ”heimkunnskaps-permen” og følge oppskriften til ”lettvind pizza til fire”. Det var grovbrød med tomat, skinke og smeltet ost. Pluss guttenes hemmelige krydderblanding. Det ble et festmåltid! Når i tillegg Peder fikk sine grønne oliven var kvelden nærmest perfekt.

Sist natt sov alle i mamma og pappas seng; på afrikansk vis. Før de gikk på skolen i dag ryddet de rommet for lego så Ina kunne komme til å vaske. I dag er det vaskedag. - Sannelig tror jeg også at de fikk med seg riktig gymtøy før de løp av sted til skolen. Peder er glad og fornøyd men spør litt hver dag om når mamma kommer hjem. Han synes selv han har blitt veldig stor som fullstendig har sluttet med bleie om dagen. Og det gleder en alenefar at det blir stadig lenger mellom ”ulykkene”.

Tilkoblet

Da er vi i gang igjen. Noen har visst blitt litt utålmodige og noen har til og med fått abstinenser. Lite visste vi om blogg-avhengighet da vi startet denne siden. Det har gått noen uker siden sist; omtrent like lenge siden lynet slo ned og banket vettet ut av Internettilkoblingen vår. Men helt uvirksomme har vi ikke sittet siden, snarere tvert om. Her skjer det spennende ting opp til flere ganger i uken!

For tiden har vi besøk av våre gode gamle venn Anders Rønningen. Skjønt han har ikke kommet for å besøke oss, han er her som etnomusikolog og rådgiver i forbindelse med koret som skal til Norge neste sommer. Han har fått den tvilsomme æren av å gjøre uttaket, det vil si å redusere en ganske stor gruppe ned til 20 sangere. Så skal det sies at det vel neppe er noen som er bedre kvalifisert; hans faglige tyngde, hans eksklusive musikalitet og ikke minst hans erfaring gjennom fem år på Madagaskar gjør at dette forhåpentlig går glattere enn fryktet. På lørdag blir det forresten konsert med koret på Den norske skolen. Det blir deres første opptreden for publikum. Anders har i tiden han har vært her hatt sitt program og vi har hatt vårt, men vi har likevel fått tid til å prate og sladre litt om Terje Simonsen!! Neida…
For ikke å glemme: Tusen takk til alle dere som var så elskverdig å putte noe i kofferten til Anders, det har skapt fryd og glede i familien. Så en intern melding. - Tante Gudrun, tusen takk for skoesken med mokkabønner, men nå klarer det seg! Vi har nå begynt med mokkabønner som hagegjødsel. - Rosene ser ut til å like dem!

Ellers er det bestemt at Stine farer en kjapp tur til Norge. Hun skal først og fremst være med på forhandlingsmøte mellom ledelsen i NMS og Medarbeiderforeningen (MAF). - Så nå er Norge advart. ”Gerd Liv Valla” kommer flygende den 17. oktober! Dernest skal Stine være Kameruns representant på Rådsmøte som også finner sted i Stavanger. Vi som blir igjen, pappa og guttene, er selvfølgelig pottesure og må sitte og suge på syltelabben mens Valla flotter seg i NMS-kantina! Neida, dette skal nok gå så fint! Det eneste guttene har pålagt mamma er å kjøpe siste utgave av Donald Duck & Co. Det skulle være en overkommelig oppgave!

Vi hadde først bestemt å ha bibelkurs i Nom Kandi en hel uke i denne perioden, men vi utsetter det planlagte til Stine er tilbake i slutten av oktober. Jeg får heller drive litt med kontorarbeid og ta meg av barna på ettermiddagstid.

Sølvbryllupsfeiring

I går var vi høytidelig invitert til å feire 25 års bryllupsdag hos våre venner Janne og Etienne Fomgbami (visepresident i EELC). Klokka to startet det hele med en takkegudstjenenste utenfor huset deres.

Som seg hør og bør i Afrika kom de fleste av oss ruslende en halv time etter oppstart, for ikke å komme uanstendig tidlig, men siden det også var noen norske som var med på gudstjenesten var den til vår lille forundring allerede startet. Etter ganske kort tid ble skyene truende og selv om de hadde laget et tak av presenning ble det, etterhvert som regnet bøttet ned, nødvendig å klumpe oss sammen både inne og ute. Men gudstjeneste ble det! En takkegudstjeneste for livet, kjærligheten og tjenesten.

Etterpå var det god mat og kake. Jeg (Stine) var en av to utvalgte som fikk lov til å dele opp kake, slett ikke enkelt når det er over 100 stykker tilstede og to kaker å dele på. Men jeg tror det ble kake til alle - utrolig hvor langt maten rekker i Afrika!

Idag snakket jeg med Etienne og han var så glad for festen igår. For som han sa: tidligere i år hadde han tenkt at det ikke var mulig å ha en fest i september, når det er skolestart og alle sliter med å få endene til å møtes. Men tanken hadde ikke blitt borte, heldigvis. For det er jo så viktig at vi også feirer livet her i Kamerun. Alltid når noen er døde er det gudstjeneste, mat og fest, hvorfor ikke feire gledesdager også?

Jeg er så enig med han, her i Kamerun er det veldig mange som bruker opp en stor del av pengene sine på sykdom og begravelse. Derfor er det flott å se at de kan feire, uten veldig mye penger, gleden og de gode ting i livet også.

”Når de forfølger dere…”

I morges, for bare noen minutter siden opplevde jeg noe. Jeg var på vei til kontoret, hadde nettopp vært på morgenbønn på kirkens hovedkontor da jeg møtte tre menn. Den ene var Atouwa, radiopresten som hele Kamerun kjenner stemmen til, den andre var direktøren for radiostasjonen Sawto Linjila, Magadji Tomas. Mellom dem gikk det en ung fulaner, han var 25 år fikk jeg vite. Direktøren sa noe til den unge mannen på fulani som jeg ikke forstod. I det samme spretter fulaneren et skritt fram og omfavner meg. På den ene siden og på den andre siden og sånn fortsetter det. Jeg har IKKE sett maken. - Bokstavelig talt!

Radiodirektøren forsøker å forklare:

Denne mannen har vært muslim, akkurat som nesten absolutt alle andre fulanere. Etter å ha hørt på radio og hatt kontakt med oss møtte han Jesus og ble kristen. I all hemmelighet har han gått til dåpsundervisning og blitt tett fulgt opp av prestene Doudet Luc og Abdoulaye Jean (bildet). For en og en halv uke siden ble fulaneren døpt. Det var et stort skritt og en stor glede for menigheten. Spørsmålet var bare: Hvordan ville dette bli mottatt i storfamilien og i miljøet hans? Faren hans hadde allerede akseptert, så det var ikke noe problem. Men søndag kveld måtte den nydøpte flykte fra huset sitt. – De var på vei! Senere på kvelden fant han husets inventar totalt ramponert og knust. Alt var ødelagt. Det var responsen fra fellesskapet han tilhørte tidligere.

Radiodirektøren ser på de to andre og sier: Akkurat nå er vi tre på vei til kirkepresidenten for å snakke om hvordan vi skal håndtere dette videre. Og grunnen til den hjertelige omfavnelsen du fikk, var ganske enkelt et uttrykk for at han ikke greier å la være å vise Kristi kjærlighet til den nye familien, kirken, som han gjennom dåpen har blitt en del av. Jeg kjente jeg fikk en klump i halsen. Jeg rakte hånden frem og han grep den tvert. Jeg fikk ikke fram annet enn: ”Bror…”

Vi så på hverandre og akkompagnert av landets bredeste smil kom han med den megetsigende kamerunesiske hilsenen: ”On est ensemble” – Vi er sammen!

Vi skiltes. De gikk til sitt og jeg til mitt. Men sannheten er at vi er sammen. Sammen i Kristus og sammen i lidelsen og forfølgelsen. Han kjenner det på kroppen, mens jeg kjenner smerten over at en bror lider. Vi er - sammen. Og bare sånn kan vi komme videre!

Be for oss.

En oppdatering

Når sant skal sies har vi ikke fått skrevet noen skikkelig på bloggen etter vi kom tilbake fra Norge for noen uker siden. Så mye skjedde på en gang, Gregor ble syk og ellers har det ene tatt det andre. Gregor er altså i full form igjen. Nifst å se hvor fort han ble syk, men like overraskende er det at det går an å bli så for frisk! Bare å glede seg over det!

Det var faktisk veldig fint å komme tilbake til Kamerun og ikke minst til huset vårt. Ute møtte det oss en hage som aldri har vært vakrere, inne var det gullende reint over alt og ellers var det en sammenhengende glede å hilse på folket. Det to første dagene ble det i det hele tatt mye hilsing. Det blir gjerne det her i landet. Å komme til Kamerun denne gangen var en god følelse av å komme hjem. Enn så klisjéaktig det høres ut.

Med til det å komme hjem hører også at vi allerede har drept vår første kakekakk på størrelse men en liten smågris, fått invasjon av maur på kjøkkenet, hatt hver vår realle skylling etter noen basilusker, blitt vekt klokka tre om natta av en blanding av moskérop og hunder som slåss, hatt vårt første strømmbrudd, hatt våre første dager uten vann, fått femti mennesker på døren som spør om hjelp til skole, medisiner og sykehus, fortsatt uten-bleie-trening med Peder som fremdeles synes det er bedre å tisse på gulvet enn i do. Sånn er livet her akkurat nå.

Så har vi fått mange nye kolleger. Vi er ca 20 voksne her, mens fem før sommeren. Vi er 17 barn her mot tre tidligere. Det gjør jo miljøet og hverdagen litt annerledes. Men vi er veldig godt fornøyd med de nye kollegene og naboene våre. Dette skal bli meget bra! Kan ellers nevne at tre kaniner har blitt til til sju i løpet av sommeren... Her leker Elias og Peder utenfor buret deres.

Vi hadde noen fine uker i Norge. Vi skulle vel gjerne vært litt lenger, alle sammen. - Det ble ikke tid nok til å treffe alle vi ønsket! Til tross for tidenes regnsommer har vi bare gode minner fra sommeren 07. Men nå er vi altså "hjemme" klare for en ny runde i Kamerun!

Jésus et son ami

Den bortkomne

Her en kveld satt vi rundt spisebordet mens strømmen gikk. Alt ble stummende mørkt. Ute og inne. Vi famlet oss fram til skapet med lommelyktene og tente noen spede stearinlys. Som kjent har vi fått flere norske naboer siden sist og i huset rett ovenfor oss kunne vi ikke se så mye som et lite lys i vinduene. Kanskje hadde de ikke rustet seg til de sedvanlige strømbruddene. I så fall ikke så rart, tenkte vi. Guttene i familien, med pappa i fremste rekke, tok med en ekstra lykt for å komme naboene til hjelp. Nå viste det seg at våre gode naboer faktisk hadde olje på lampene og de satt ingenlunde i mørke. Gardinene var bare trukket for.

Da vi først var ute bestemte vi oss for å ta en ekstra runde før vi gikk hjem. Nattemørket omkranset av Afrikas overhendige stjernehimmel og en liten lommelykt er en eventyrlig kombinasjon. Og mens vi gikk der i mørket møtte vi en liten gutt, kledd i fillette klær og med ansiktet lagt i de tristeste folder. Hvem var dette? Vi gjettet at han var tre år, han var omtrent på høyde med Peder. Et par skritt bak den lille kom nattevakten vår. Han kunne fortelle at han hadde blitt klar over gutten som drev hvileløst fra den ene siden av misjonsstasjonen til den andre. Vakten sa at nå var han på jakt etter et sted han kunne legge den bortkomne til morgenen grydde. Med leppene pekte mot han mot et dørløst lagerrom bak vårt hus.

Vi ble stående å se på gutten. Han så umåtelig trist ut. Ikke kunne han fransk og ikke fulani. Vakten greide til slutt å kommunisere med han på karaŋ. De ble med opp på verandaen vår og gutten fikk en brødbit og litt vann. En av de andre vaktene mente at han kanskje visste hvor barnet kunne høre hjemme.

Vi fyrte opp Hi-luxen og satte kursen mot bydelen Burkina. En knudrete og ødelagt vei endte ved en uoverkommerlig bro. Jeg tok gutten på armen og etter 10-15 minutter til fots kom vi fram til huset der han bodde. Der traff vi på en dame som var guttens stemor, farens kone. Vi var sikkert fire-fem kilometer unna der vi fant den bortkomne. Stemoren grep gutten og plasserte han nokså bestemt på en skammel i det mørke rommet. – Sitt ned, pasteur! Vakten og jeg satte oss lydig ned på gulvet. Hun forklarte hvordan dette hadde seg. – Det begynte med at jeg ble sur på ham da han bæsjet i buksen klokka sju i dag morges. Jeg vasket ham og gav ham rene klær. Deretter bad jeg ham gå ut og hente riset så jeg kunne slå ham. – Og etter det har ikke jeg sett ungen, sa hun gjespende og la seg tilsynelatende bekymringsløst ned plastmatten. Jeg mistenker at hun hadde ligget der mesteparten av dagen. I det samme kom guttens far hjem. Han var tydelig mer lettet og glad for det han så på krakken. Uten å se på sønnen sin kom han bort til meg og takket meg. - Merci, pasteur! Nå skal jeg virkelig slå guttungen så dette ikke gjentar seg. – Du aner ikke hvor grenseløst irritert jeg har vært siden han forsvant! Han kunne fortelle at gutten var seks år. Vennlig bad jeg bad faren om å la være og slå den lille ulykkelige. – Sett han heller på fanget og vis litt nærhet og kjærlighet, foreslo jeg. Vi reiste oss og gikk. På vei ut døren beviste faren at han ikke helt hadde forstått hva jeg mente. – Merci, pasteur, beklager det som har skjedd. Jeg lover å slå ham hardt og lenge! Bestemt måtte jeg snu meg og se mannen inn i øynene og innstendig be han være snill å la pisken ligge. Jeg tror han tok hintet…

På veien hjem så vaktmannen litt brydd på meg og sa ”beklager at du måtte ta denne skitjobben, pasteur. Du har jo tross alt viktigere ting å gjøre!” Det ble stille i bilen noen minutter. ”Har jeg dét?” spurte jeg. Jeg prøvde å forklare at denne lille hendelsen hadde vist meg tydelig hva jeg egentlig er her for. Gud er ikke en Far som slår dem som kommer hjem. Hos ham blir vi omfavnet og varmt hilst velkommen og tatt vare på. Misjon handler i dypeste forstand om å vise veien hjem til Far. Det hellige møtet der den bortkomne kommer hjem. - Ikke til pisken og bjørkeriset, men til nåden og sannheten og kjærligheten! Ristende og smilende sitter vi, uten å si et ord, ved siden av hverandre i bilen. Vi har begge skjønt hva det handler om. I det vi låser bilen sier vakten med et enda bredere smil: ”I kveld har vi vært gode misjonærer, pasteur! Har vi ikke…?”

Første skoledag på Den norske skolen

I dag startet den norske skolen i Kamerun. Gregor rakk akkurat skolebildet og festen med makkala og brus. I år er det ti elever på DNS. I løpet av uka kommer Mikael og Daniel. Sammen med dem kommer rektor Annbjørg også. Vi ønsker DNS er godt arbeidsår!

Gregor syk

Bursdagen til Einar ble ikke helt som planlagt. Vi hadde planer om en koselig liten feiring bare vi fem. Men utover dagen begynte Gregor å føle seg dårlig. ”Jeg har malaria” sa han. ”Den hodepinen kjenner jeg igjen fra sist gang”. Vi prøvde forsiktig å si at det ikke akkurat var nødvendig å skremme alle de nye norske som har kommet med å si sånt bare på grunn av litt hodepine. Men gutten hadde rett. Utover ettermiddagen steg feberen til nesten førti og legen bestemte at han måtte legges inn på sykehuset. Vi må nok innrømme at vi var litt redde for ham den kvelden og natta. Han var nok sykere enn han skjønte selv. Hele tiden fikk han intravenøs næring og et utall forskjellige medikamenter.

Men nå etter to døgn er han ute igjen, feberen er borte og han føler seg mye bedre. Til og med en kjapp tur innom første skoledag fikk han med seg. Gregor var en tapper pasient. Det er ikke SÅ morsomt å ligge på sykehus i Kamerun. Nå er vi glade for at det verste er over. Tusen takk til dere som har sendt mail og sms. Ikke minst takknemlige for alle dere som har husket på Gregor i bønn. Tusen takk!

Einar 7 år

I dag fyller Einar 7 år. Dagen er så langt blitt feiret ved at han våknet til bursdagsangen og frokost på senga. Vi gratulerer den flotte gutten vår så mye!

Einar har funnet seg bra til rette og ser ut til å stortrives med livet i Kamerun. Vi har allerede feiret litt før vi dro fra Norge, men selve barnebursdagen utsettes til torsdag den 23. aug for da kan Daniel og Mikael også være med på festen, har Einar bestemt!

Ellers har vi fått tilbakemelding om at noen har hatt litt problemer med å sende sms og ringe til oss. Vi har fått nytt nummer. Etter +237 skal det inn et 9-tall. Det gjelder både for Stine og Jan Erik sitt nummer.