« C’est l’Afrique! »

C’est l’Afrique - ”Det er Afrika!” - sier vi mens vi slår ut med armene og smiler skeivt til hverandre når det går litt over styr. Når flyplassen er nedlagt og toget er innstilt, når møter blir avlyst på kort varsel eller når vi synes ting ikke gjøres effektivt nok. For en misjonær ligger stadig motløsheten og vaker i vannskorpa på dette kontinentet som er blitt verdensberømt for at ting ikke går som planlagt. Sånn sett er Kamerun et skikkelig afrikansk land!

Men alle problemene til tross: Vi som jobber her er truffet av en kjærlighet som gjør at vi elsker dette landet. Ikke fordi vi ikke er frustrert. Nei. Men fordi menneskene vi møter i det daglige stråler ut livsglede og takknemlighet over livet. Misjon er å bli glad i enkeltmennesker og å møte folk der de er. Sjøl har jeg ofte kjent på en dyp, dyp glede når jeg får være med i en gudstjeneste og lovsynge sammen med våre nye venner. Vi blir glade når vi ser kirker blir for små og at menighetene vokser. Gleden har kommet når jeg møter mennesker med en appetitt på bibelundervisning som jeg aldri noen gang før har sett maken til. Kjærligheten kjenner vi når venner kommer med maisgrøt når vi er syke, og i praksis viser at de har tid til oss.
Dette er også Afrika. Ja, dette er Afrika!
Nå er stafettpinnen hos oss, og vi gleder oss over å kunne være Guds utsendinger akkurat her.
Vi har en vidunderlig tjeneste i et vidunderlig land!

17. mai

Vi kunne vel ikke akkurat skryte av det lengste 17. mai-toget, men i tog gikk vi. Og stemningen var det ikke noe å si på. Der var det sanger og hurra-rop til siste slutt!
Nedenfor ser dere litt mer av årets 17. mai-feiring i Ngaoundéré, Kamerun. Først fra feiringen på dagen og senere fra festen på kvelden med inviterte gjester på Den norske skolen. Det ble en fin 17. mai!

Avreise

På fredag kveld setter vi oss på natt-toget fra Ngaoundéré med kurs for Yaoundé. Lørdag kveld reiser vi til Paris og i løpet av søndag ettermiddag er vi etter planen på plass i Vichy der kurset starter mandag morgen. Til Oslo kommer vi først den 19. juni kl 14.55. Det er mange ting som skal ordens før en slik reise og derfor er det travle dager for tiden. Etter to år skal det bli godt å komme til sentrale strøk, til en verden uten så store mengder kakelakker, fluer, maur og malariamygg. Men ikke misforstå; vi gleder oss til å ta fatt på nytt i august. Men en liten pause blir utvilsomt godt nå! Vi gleder oss!

Kirkedag i Ngaoundéré

Under generalsynoden forrige søndag ble Djidéré Mathieu ordinert til prest, og det måtte jo feires i hjemmemenigheten hans med en egen gudstjeneste i går ettermiddag. Gudstjenesten var i den nye millenniumskirken som fremdeles er en byggeplass, men taket er på. Som kjent har prestekonene møte hver fredag og fungerer som en kvinnegruppe. Til denne store festen hadde de kjøpt inn nytt stoff og stilte i likt antrekk i kirken, denne gangen for å synge! På bildene ser man at Stine er med i gjengen, og med i kor-rekka. Hun har nesten blitt en hvit afrikaner! Og med god rytmesans går dansingen som en lek. Eller? Responsen fra resten av menigheten var det ingen ting å si på. Hun kom hjem med skoene i hendene og med gnagsår under beina.

Med dette antrekket hadde det ikke vært vanskelig å komme inn på Brunstad!

Her ser vi Peder og hans kirkevenn. Ellers er det tydelig at stasjonskirken er alt for liten!

Hos løven

Bare ti minutters biltur unna der vi bor er disse bildene tatt. En tilårskommen fransk eventyrer har ved siden av huset sitt en innhegning der hans private hannløve råder grunnen. Som dere ser er det ikke noe vanlig stuekatt vi har vært på besøk hos. Det sies at villdyret allerede har spist sin første dyrepasser. Mannen kom i skade for å stole på det han trodde var sin venn. Så feil kan man altså ta!

Det var planlagt en utflukt med Den norske skolen den første mai, men da var det lukket og stengt og ikke mulighet for å se på løven. Vi prøvde lykken mandag ettermiddag og fikk se den staslige løven mens den slappet av i skyggen. Vi var nok alle glade for det solide gjerdet, særlig da løven satte det stikkende blikket i oss og fortalte oss at vi ikke skulle komme her og komme her.

Synode Général over for denne gang

Så er jeg tilbake i Ngaoundéré etter å ha vært i Garoua (ca 300 km lenger nord) den siste uken. På lørdag ettermiddag ble det fattet et vedtak om at kirkens øverste leder som til nå har hatt tittelen ”Président de l’Église” (kirkepresident) fra 2009 skal kalles ”Évêque national” (nasjonal biskop). Regionpresidentene får i følge vedtaket tittelen ”Évêque régional”. Det var stor spenning knyttet til generalsekretærvalget og den som skulle følge dramaet til siste slutt kunne ikke gå tidlig til sengs. Klokka halv fem søndag morgen, etter en nesten 24 timer lang møtedag ble det kjent at den sittende generalsekretæren ble gjenvalgt med et meget knapt flertall.

Søndag morgen var det bare å gni søvnen ut av øynene for klokka åtte startet gudstjenesten. Den varte til godt over to. I mellomtiden hadde vi i tillegg til det som ellers hører med i en høymesse hatt kirkeinnvielse, ni presteordinasjoner og et utall taler og hilsener fra høy og lav. Det var en fin opplevelse, men du verden så varmt. Jeg tror aldri jeg har vært så svett. Det kan ikke på noen måte påstås at det luktet blomster blant de over 100 geistlige som hatt tatt plass rundt alteret.

Da jeg kom ut av kirken stod Einar og Gregor og ventet på meg. De hadde tatt bussen til Garoua for å få med seg… ja en fotballkamp. Fire timer på bussen én vei. Vår fotballgale kollega Finn Ove mente gutta ville hatt glede av å være med å se kampen mellom Coton Sport og et lag fra Tunisia. Og da jeg ringte på lørdag og luftet spørsmålet var ikke gutta vonde å be. Ziné Jean Pascal tok ansvar og var reiseleder og turkamerat. Coton vant 2-1 og det var stor stemning på den stappfulle stadion i Garoua. At det skulle finnes en stadion av den kvaliteten og den størrelsen på våre breddegrader er ikke annet enn utrolig. Afrika overrasker stadig. Det sies at det var en god fotballkamp. Selv syntes jeg det var heller kjedelig og uttalte flere ganger at jeg nok hadde spilt bedre enn hvem som helst av spillerne. Utsagnet møtte til min forbauselse noe motstand.
Først etter det ble mørkt begynte vi på hjemveien og vi var framme i Ngaoundéré i ellevetida. Einar og Gregor hadde sovet absolutt hele turen og slo øynene opp først da vi var hjemme. Hvilken fantastisk måte å reise på. Nesten som en tidsmaskin.

Synode Général fortsetter

For å si det rett ut: Jeg har ikke maktet å sitte hele dagen og følge forhandlingene under generalsynoden. Lange, tørre og omstendelige innlegg kan ta knekken på selv den mest tålmodige. For eksempel får den timelange opplesningen av referatet fra forrige generalsynode oss til å tenke på andre ting. For ikke å si ”gjøre andre ting”. I løpet av oppholdet i Garoua har Finn Ove og jeg vært på Toyota og sett på nye biler. Det kommer mange nye folk til høsten (fem familier) og NMS sin bilpark er etter hvert for liten og ikke minst for gammel. Vi har sjekket ut noen flere bilmodeller og diskutert priser med direktøren. Nå når vi har opptil flere sjefer fra Stavanger her for tiden skulle det være muligheter til å ta noen kjappe avgjørelser. Man kan jo håpe.
I går kom det første virkelig store regnet her i Garoua. Det feiret barna med å bade i gatene. Ser det ikke herlig ut?

Så har jeg vært på et trykkeri for å realisere prosjektet ”Guide Biblique”. Mange av dere kjenner sikkert til Bibel-mix på norsk. En liten trykksak med en masse nyttig informasjon om bibelen og den kristne tro. akkurat hva vanlige kristne her i Kamerun trenger. Jeg har de siste månedene jobbet med den franske oversettelsen og den grafiske tilretteleggingen. Og her i Garoua skulle det være et bra trykkeri som kunne gjøre jobben bedre, raskere og billigere enn i Ngaoundéré.

Trykkeriet eies og drives av ”Eglise Fraternelle”(den lutherske brødrekirken). Sjefen sa ubeskjedent at de fem tusen eksemplarene jeg trengte kunne være ferdig på 15 minutter, inkludert en litt komplisert manuell bretting. Jeg bare himlet med øynene og tenkte i mitt stille sinn hvilken planet han befant seg på. Det var den samme mannen som på spørsmålet om hvor mange medlemmer Brødrekirken har svarte 16 millioner. Hvis det hadde vært sant betyr det at samtlige av Kameruns innbyggere, voksne og barn, skulle vært medlemmer i deres kirke. Mer edruelige kilder sier at medlemstallet ligger på mellom hundre og to hundre tusen. Det er jo mange det også! Ikke sant? Tall er vanskelig her i landet som dere skjønner. Derfor tok ganske riktig ikke trykking og bretting av Bibel-mix bare femten minutter. Nå har de jobbet i tre dager og fremdeles ligger det haugevis med ubrettede ark overalt i trykkeriet. Forhåpentligvis blir arbeidet ferdig før jeg reiser hjem på søndag.
Skulle trykkeren derimot ha fått produktet ferdig på sine berømte 15 minutter måtte han antakelig ha satt alle sine 16 millioner medlemmer i fullt arbeid. – Kanskje var det hans opprinnelige plan? Hva vet jeg. Jeg mener; at ting ikke går som planlagt er jo en kjent sak.
Mens brettingen fortsetter utover dagen følger vi spent med på saken om episkopatet og valget av generalsekretær. Hva som blir først ferdig er ikke godt å si!

Synode Général i Garoua

Hvert annet år samles representanter fra hele EELC (Eglise Evangélique Luthérienne du Cameroun) til generalsynode. Dette er kirkens øverste organ og denne gangen er det menigheten Sion i Garoua som er vertskap for de nesten fem hundre delegatene. Folk er kommet fra hele landet og de aller fleste er innlosjert privat. Selve møtene og forhandlingene finner sted i en fantastisk flott kirke som ble ferdig for et par år siden. Se bare på de vakre glassmaleriene. Over ser dere hvor herlig pampene blir tatt i mot. I kjent stil er vår gode representant på god vei til å drukne i en bløt sofastol og kanadiske Jack Frederick lider visst samme skjebne. Han gjør likevel sitt beste for å lytte til Ranveigs tolking av talen.

Generalsynoden begynte i går ettermiddag og varer fram til søndag. I dag tidlig talte Ruben Ngozo (se bildet) over temaet "Jeg og mitt hus vil tjene Herren". Engasjerende og bra! På avslutningsgudstjenesten, som sannsynligvis blir høydepunktet, skal ikke mindre enn ni kandidater ordineres til prestetjeneste. Det blir festlig. Kamerunesere elsker fest og festivitas. På den måten er jeg litt kameruneser! Men det kommer på mange måter til å bli en heit opplevelse, her er det fryktelig varmt for tiden. – Jeg gruer meg allerede til å svette under prestekjolen og sitte der som en kokt kylling på søndag formiddag. Men det er tross alt ikke så viktig.

På sakskartet for generalsynoden står det flere spennende og viktige saker. Det skal velges generalsekretær for en ny periode og det skaper alltid engasjement. Hvem av de tre kandidaten går av med seieren? Det har kommet forslag fra konstitusjonskomiteen om å bytte ut tittelen ”kirkepresident” med ”biskop”. Så er spørsmålet om de såkalte regionpresidentene også skal tituleres med biskop, og om viseregionpresidentene skal bli ”visebiskoper”. I så fall vil i praksis denne kirken på knapt to hundre tusen medlemmer sitte med tjue biskoper og én erkebiskop på toppen. Folket stiller seg mange spørsmål: Hvor mye kommer til å forandre seg? Hvor mye makt skal en biskop ha? Hvor mye skal han tjene og hvor mange privatsjåfører og protokollsjefer kommer han til å forlange? Skal han kunne sette lekfolket på sidelinjen og herske etter prinsippene i det opplyste eneveldet? Det blir nok neppe utfallet. Forhåpentligvis gjøres det relativt små forandringer, det innebærer etter alt å dømme at etter dette kirkemøte kan bare kirkepresidenten kan kalle seg biskop. Men intet er avgjort før stemmene er talt opp og folket har blitt enige. Vi følger med i spenning! - Oppdatering følger!

Bibelkurs i Nom Kandi

Så er den første uka av bibelkurset i Nom Kandi tilbakelagt. Landsbyen ligger ca åtte mil nordøst fra Ngaoundéré i retning Toubouro. 20 engasjerte studenter i alderen 19 til 40 år deltok på kurset i regi av Centre de formation Biblique décentralisée. De fleste er jordbrukere og livnærer seg av å dyrke bomull. Det var en glede å starte kurset og merke begeistringen fra studentene over å kunne konsentrere seg om bibelfag. De noterer som best de kan og stiller spørsmål så fort muligheten melder seg. Hver dag startet med felles frokost klokka 07.30 og dagen fortsatte helt til den siste forelesningen som sluttet klokka 18. Det var noen hektiske dager fulle av mening og innhold. Vi tar sikte på å ha neste undervisningsbolk i slutten september. Om to år har folket kommet gjennom det oppsatte programmet og kan motta sin diplom. Starten lover godt og la oss håpe at det fortsetter på samme måte.

Dessverre hadde jeg lagt kameraet hjemme, så vi fikk vi ikke tatt noe ”klassebilde”. Det er flere enn meg som er lei seg for det. Til venstre ser dere bilde av presten i Nom Kandi, Nanawa Bello, som poserer utenfor sin katedral. På bildet under er jeg hjemme hos landsbysjefen, Hamidou Paul Bertram. Han har en fortid som katekist og evangelist. Han sa at misjonærene i dag ikke er som de var før. Han fortalte at han sammen med Bjørn Bue (senere biskop i Stavanger) hadde vært med på en evangeliseringsturné der den gode Bue hadde leid inn ikke mindre enn sju helikoptre for å nå ut til avsidesliggende landsbyer. Jeg måtte si til landsbysjefen at jeg nok ikke kan matche turbomotoren Bjørn Bue når det gjelder helikoptre. Ikke er jeg sikker på om jeg ville det heller… Så må man heller finne seg i å være en blek skygge av fortidens storheter. Like fullt har jeg mer enn noen gang tro på det vi holder på med. Undervisning til lekfolk er min viktigste oppgave for tiden og jeg håper at vi over tid skal se at arbeidet bærer frukt. – Selv uten sju helikoptre!

Kulturtilpassning på barnerommet

- Det er ikke fullt før det renner over. ..

Evaluering

Tidlig mandag morgen stilte vi opp litt nervøse og ikke minst spente på hva dagen og spesielt evalueringen skulle bringe. Til opplysning var da evalueringen blitt utsatt noen dager og vi hadde ihvertfall hatt litt tid til å tenke.

To doktorer i teologi og en regnskapssjef møtte oss, og vi følte at både orda satte seg fast i munnen (de som kom så langt) og resten stoppet opp i hodet.

Evalueringen ble ledet av Mme Pricille, doktor i teologi, som arbeider ved et teologisk fakultet i Yaoundé. Hun var rolig og hadde tydelige og greie spørsmål, så vi ble etterhvert litt varme i trøya, og da kom ordene litt lettere også. Vi fortalte om bibelskolen, hvordan den drev opplæring av lekfolk, hvordan økonomien var og hvilke visjoner vi hadde for det videre arbeidet.

Jan Erik fortalte levende om visjonen han har om å videreutvikle bibelskolen til et landsdekkende konsept, med å dyktiggjøre den vanlige kristne til å bli bevart i troen og vinne nye for Jesus.

Vi følte at de lyttet interessert og var ganske fornøyde når evalueringen var over. Nå gjenstår for oss bare å se rapporten, vi håper at den ikke sier noe helt annet??

Da klokka klang....

Nå finnes det ingen skoleklokka på Den norske skolen, men allikevel starter skolen ganske presis kl 08.00. For pensumet er det samme enten Gregor og Einar går på skole her eller i Norge.

Denne våren har det vært spesielt hektisk på skolen. Vi reiser jo til Frankrike i mai og da må jo skolen være ferdig for i år. Så de har vært ganske mange timer ekstra på skolen, men nå er det gjort!

Det er stille på Den norske skolen nå. De tre amerikanske barna, Spencer, Jenna og Maddi har reist til Yaoundé og setter om kort tid kursen for Norge! Ja, du leser rett - de tar ferien sin i Norge før de reiser tilbake til USA for godt! I Norge skal de bli guidet rundt av Johannes Nyhamn - forrige læreren som var her! For Gregor og Einar var det trist med enda en avskjed, men samtidig vet de at om noen måneder er det aldeles ikke stille på skolen lengere.

Mest sannsynlig vil det bli 11 elever på skolen til neste år og alle snakker norsk! Det blir mange ifra 1-5 klasse, så verden kommer til å bli annerledes.

Men de har hatt ett strålende år i år også. De er jo heldige som har en lærer helt for seg selv. Akkurat idag var de opptatt med å lese et spennende eventyr og etterpå var det matte som stod på programmet. Gregor skulle ha en liten prøve i 9-gangeren og Einar skulle jobbe med 12-tallet.

Til dere nye som kommer: Dere er hjertelige velkomne, vi gleder oss til å bli kjent med dere!

En helt vanlig dag på jobben

I dag er det en helt normal arbeidsdag. Vi sitter vegg i vegg og holder på med hvert vårt. Så langt en ganske rolig dag, ikke en eneste som har kommet innom for å ”forstyrre”. Men så er klokka bare ni. Det er ikke så ofte man får ro til å gjøre det man hadde tenkt. Sånn er livet her i landet. Kjedelig er det hvert fall ikke.

I dag sitter Stine opptatt med å gjøre opp regnskapet for ”Hald-åringene” som akkurat har reist hjem. Før dagen er omme skal det føres enda mer regnskap og referat fra gårsdagens skolestyremøte skal ut i løpet av dagen.

Jan Erik sitter og svetter over bøkene; forberedelse til søndagspreken i Stasjonskirken. Han legger også opp plan for neste ukes oppstart av CFBDs bibelkurs i Nom Kandi. Det er 40-50 som har meldt sin ankomst så det virker lovende. Nom Kandi er uten telefonforbindelse så derfor må all kommunikasjon gå pr kurerer. Sant å si litt tungvindt.

Dessuten er i det i løpet av dagen varslet en såkalt evaluering av bibelskolen. Det er kommet et team som skal se på flere av kirkens teologiske undervisningsenheter. Teamet består av folk fra Stavanger, Yaoundé, Ngaoundéré og andre byer i Kamerun. På mandag fikk vi beskjed om at de også skulle evaluere vårt senter. Det føyer seg elegant inn i rekken av overraskelser i denne jobben. Det føles nesten som en eksamen. Men vi får ta det som det kommer.

- Så var det ikke en helt vanlig dag på jobben likevel! Som alltid!

Påskebesøk

Siden sist oppdatering på bloggen har det skjedd mye her. Vi har vært travle pluss at nettet ikke har vært helt patent. Lørdag for to uker siden fikk vi besøk fra Norge. Da kom Jan Eriks søstere Inger Lise og Berit med barna Therese, John Fredrik og Kristin. De har allerede reist og er etter hva vi forstår vel hjemme i Norge. I løpet av oppholdet deres i Kamerun har vi sammen sett og opplevd mye. Men det har også blitt noen lange kvelder med tid til prat og gjensidig oppdatering. Etter nesten to år hadde vi mye å snakke om.

Mandag i den stille uke hadde vi fått audiens hos Lamidoen (tradisjonell konge) i Ngaoundéré. Alle mann dresset seg opp og vi ble godt mottatt i Lamidoens ”besøksrom” i friluft. At stemningen var direkte avslappet kan vi vel ikke skryte på oss men vi pratet om løst og fast og han lurte på hvordan gjestene likte Kamerun og hvordan de syntes det var å reise i dette landet. Litt mer fart i samtalen ble det da jeg viste ham noen bilder fra ulykken på Dang i oktober i fjor. Jeg hadde med bilder fra byggeplassen, sykehuset og evakueringen på flyplassen. Opp gjennom årene var Njell regelmessig hos Lamidoen. Kongen hadde imidlertid ikke fått med seg at han hadde falt og blitt lam fra brystet og ned. Lamidoen ble oppriktig lei seg over å høre om ulykken og bad meg hilse Njell så mye.

Dagen etter gikk turen til Maroua og mot safari i Wasa. Vi dro sammen med Tor Marius, Store-Einar og hans familie som også var på besøk. Et hyggelig reisefølge fra begynnelse til slutt. Der oppe i nord fikk gjestene våre virkelig testet varmen, noen dager var det etter sigende 49 grader i skyggen. Det er ikke bare litt for mye for en nordmann. Men opp til flere av oss fikk rom med aircondition. De andre sov, som de sa, ”mange ganger og på mange måter”. Etter en dag i slik varme er det godt med en ”kald” dusj, se bare hvor Peder koser seg! Rett før vi kom til Garoua fikk vi hilse på en av flodhestene som bor i elven under veien. Tor Marius og noen andre tøffinger tok sjansen på klappe beistet mens den ble matet av en lokal helt. I nasjonalparken fikk vi se giraffer, sjakaler, forskjellige typer antiloper, struts, aper, mange typer fugler og etter en strabasiøs jakt en flokk elefanter. Det var spennende opplevelser for alle, både for de i bilen og for de som satt på taket.

På vei tilbake overnattet vi på et deilig sted i Garoua til tross for at badebassenget der holdt høyere temperatur en kroppens egen. Med gode senger og effektiv aircondition kunne alle slappe av og nesten forsove seg til frokost klokka 10.

Vi kom tilbake til Ngaoundéré til selve påskefesten. Påskemorgen startet med en tidlig frokost og ikke minst velfylte påskeegg fra mormor i Furua. Videre feiret vi påskedag med gudstjeneste på sykehuset. Der var det fullt hus; noen hundre menighetsmedlemmer, seks kor, ti barnedåp, sju voksendåp og ti personer som ble konfirmert. En kamerunesisk påskedagsgudstjeneste preges av nærmest ”utagerende” glede og begeistring over den oppstandne Kristus.

– Kristus er sannelig oppstanden!