Hos løven

Bare ti minutters biltur unna der vi bor er disse bildene tatt. En tilårskommen fransk eventyrer har ved siden av huset sitt en innhegning der hans private hannløve råder grunnen. Som dere ser er det ikke noe vanlig stuekatt vi har vært på besøk hos. Det sies at villdyret allerede har spist sin første dyrepasser. Mannen kom i skade for å stole på det han trodde var sin venn. Så feil kan man altså ta!

Det var planlagt en utflukt med Den norske skolen den første mai, men da var det lukket og stengt og ikke mulighet for å se på løven. Vi prøvde lykken mandag ettermiddag og fikk se den staslige løven mens den slappet av i skyggen. Vi var nok alle glade for det solide gjerdet, særlig da løven satte det stikkende blikket i oss og fortalte oss at vi ikke skulle komme her og komme her.

Synode Général over for denne gang

Så er jeg tilbake i Ngaoundéré etter å ha vært i Garoua (ca 300 km lenger nord) den siste uken. På lørdag ettermiddag ble det fattet et vedtak om at kirkens øverste leder som til nå har hatt tittelen ”Président de l’Église” (kirkepresident) fra 2009 skal kalles ”Évêque national” (nasjonal biskop). Regionpresidentene får i følge vedtaket tittelen ”Évêque régional”. Det var stor spenning knyttet til generalsekretærvalget og den som skulle følge dramaet til siste slutt kunne ikke gå tidlig til sengs. Klokka halv fem søndag morgen, etter en nesten 24 timer lang møtedag ble det kjent at den sittende generalsekretæren ble gjenvalgt med et meget knapt flertall.

Søndag morgen var det bare å gni søvnen ut av øynene for klokka åtte startet gudstjenesten. Den varte til godt over to. I mellomtiden hadde vi i tillegg til det som ellers hører med i en høymesse hatt kirkeinnvielse, ni presteordinasjoner og et utall taler og hilsener fra høy og lav. Det var en fin opplevelse, men du verden så varmt. Jeg tror aldri jeg har vært så svett. Det kan ikke på noen måte påstås at det luktet blomster blant de over 100 geistlige som hatt tatt plass rundt alteret.

Da jeg kom ut av kirken stod Einar og Gregor og ventet på meg. De hadde tatt bussen til Garoua for å få med seg… ja en fotballkamp. Fire timer på bussen én vei. Vår fotballgale kollega Finn Ove mente gutta ville hatt glede av å være med å se kampen mellom Coton Sport og et lag fra Tunisia. Og da jeg ringte på lørdag og luftet spørsmålet var ikke gutta vonde å be. Ziné Jean Pascal tok ansvar og var reiseleder og turkamerat. Coton vant 2-1 og det var stor stemning på den stappfulle stadion i Garoua. At det skulle finnes en stadion av den kvaliteten og den størrelsen på våre breddegrader er ikke annet enn utrolig. Afrika overrasker stadig. Det sies at det var en god fotballkamp. Selv syntes jeg det var heller kjedelig og uttalte flere ganger at jeg nok hadde spilt bedre enn hvem som helst av spillerne. Utsagnet møtte til min forbauselse noe motstand.
Først etter det ble mørkt begynte vi på hjemveien og vi var framme i Ngaoundéré i ellevetida. Einar og Gregor hadde sovet absolutt hele turen og slo øynene opp først da vi var hjemme. Hvilken fantastisk måte å reise på. Nesten som en tidsmaskin.

Synode Général fortsetter

For å si det rett ut: Jeg har ikke maktet å sitte hele dagen og følge forhandlingene under generalsynoden. Lange, tørre og omstendelige innlegg kan ta knekken på selv den mest tålmodige. For eksempel får den timelange opplesningen av referatet fra forrige generalsynode oss til å tenke på andre ting. For ikke å si ”gjøre andre ting”. I løpet av oppholdet i Garoua har Finn Ove og jeg vært på Toyota og sett på nye biler. Det kommer mange nye folk til høsten (fem familier) og NMS sin bilpark er etter hvert for liten og ikke minst for gammel. Vi har sjekket ut noen flere bilmodeller og diskutert priser med direktøren. Nå når vi har opptil flere sjefer fra Stavanger her for tiden skulle det være muligheter til å ta noen kjappe avgjørelser. Man kan jo håpe.
I går kom det første virkelig store regnet her i Garoua. Det feiret barna med å bade i gatene. Ser det ikke herlig ut?

Så har jeg vært på et trykkeri for å realisere prosjektet ”Guide Biblique”. Mange av dere kjenner sikkert til Bibel-mix på norsk. En liten trykksak med en masse nyttig informasjon om bibelen og den kristne tro. akkurat hva vanlige kristne her i Kamerun trenger. Jeg har de siste månedene jobbet med den franske oversettelsen og den grafiske tilretteleggingen. Og her i Garoua skulle det være et bra trykkeri som kunne gjøre jobben bedre, raskere og billigere enn i Ngaoundéré.

Trykkeriet eies og drives av ”Eglise Fraternelle”(den lutherske brødrekirken). Sjefen sa ubeskjedent at de fem tusen eksemplarene jeg trengte kunne være ferdig på 15 minutter, inkludert en litt komplisert manuell bretting. Jeg bare himlet med øynene og tenkte i mitt stille sinn hvilken planet han befant seg på. Det var den samme mannen som på spørsmålet om hvor mange medlemmer Brødrekirken har svarte 16 millioner. Hvis det hadde vært sant betyr det at samtlige av Kameruns innbyggere, voksne og barn, skulle vært medlemmer i deres kirke. Mer edruelige kilder sier at medlemstallet ligger på mellom hundre og to hundre tusen. Det er jo mange det også! Ikke sant? Tall er vanskelig her i landet som dere skjønner. Derfor tok ganske riktig ikke trykking og bretting av Bibel-mix bare femten minutter. Nå har de jobbet i tre dager og fremdeles ligger det haugevis med ubrettede ark overalt i trykkeriet. Forhåpentligvis blir arbeidet ferdig før jeg reiser hjem på søndag.
Skulle trykkeren derimot ha fått produktet ferdig på sine berømte 15 minutter måtte han antakelig ha satt alle sine 16 millioner medlemmer i fullt arbeid. – Kanskje var det hans opprinnelige plan? Hva vet jeg. Jeg mener; at ting ikke går som planlagt er jo en kjent sak.
Mens brettingen fortsetter utover dagen følger vi spent med på saken om episkopatet og valget av generalsekretær. Hva som blir først ferdig er ikke godt å si!

Synode Général i Garoua

Hvert annet år samles representanter fra hele EELC (Eglise Evangélique Luthérienne du Cameroun) til generalsynode. Dette er kirkens øverste organ og denne gangen er det menigheten Sion i Garoua som er vertskap for de nesten fem hundre delegatene. Folk er kommet fra hele landet og de aller fleste er innlosjert privat. Selve møtene og forhandlingene finner sted i en fantastisk flott kirke som ble ferdig for et par år siden. Se bare på de vakre glassmaleriene. Over ser dere hvor herlig pampene blir tatt i mot. I kjent stil er vår gode representant på god vei til å drukne i en bløt sofastol og kanadiske Jack Frederick lider visst samme skjebne. Han gjør likevel sitt beste for å lytte til Ranveigs tolking av talen.

Generalsynoden begynte i går ettermiddag og varer fram til søndag. I dag tidlig talte Ruben Ngozo (se bildet) over temaet "Jeg og mitt hus vil tjene Herren". Engasjerende og bra! På avslutningsgudstjenesten, som sannsynligvis blir høydepunktet, skal ikke mindre enn ni kandidater ordineres til prestetjeneste. Det blir festlig. Kamerunesere elsker fest og festivitas. På den måten er jeg litt kameruneser! Men det kommer på mange måter til å bli en heit opplevelse, her er det fryktelig varmt for tiden. – Jeg gruer meg allerede til å svette under prestekjolen og sitte der som en kokt kylling på søndag formiddag. Men det er tross alt ikke så viktig.

På sakskartet for generalsynoden står det flere spennende og viktige saker. Det skal velges generalsekretær for en ny periode og det skaper alltid engasjement. Hvem av de tre kandidaten går av med seieren? Det har kommet forslag fra konstitusjonskomiteen om å bytte ut tittelen ”kirkepresident” med ”biskop”. Så er spørsmålet om de såkalte regionpresidentene også skal tituleres med biskop, og om viseregionpresidentene skal bli ”visebiskoper”. I så fall vil i praksis denne kirken på knapt to hundre tusen medlemmer sitte med tjue biskoper og én erkebiskop på toppen. Folket stiller seg mange spørsmål: Hvor mye kommer til å forandre seg? Hvor mye makt skal en biskop ha? Hvor mye skal han tjene og hvor mange privatsjåfører og protokollsjefer kommer han til å forlange? Skal han kunne sette lekfolket på sidelinjen og herske etter prinsippene i det opplyste eneveldet? Det blir nok neppe utfallet. Forhåpentligvis gjøres det relativt små forandringer, det innebærer etter alt å dømme at etter dette kirkemøte kan bare kirkepresidenten kan kalle seg biskop. Men intet er avgjort før stemmene er talt opp og folket har blitt enige. Vi følger med i spenning! - Oppdatering følger!

Bibelkurs i Nom Kandi

Så er den første uka av bibelkurset i Nom Kandi tilbakelagt. Landsbyen ligger ca åtte mil nordøst fra Ngaoundéré i retning Toubouro. 20 engasjerte studenter i alderen 19 til 40 år deltok på kurset i regi av Centre de formation Biblique décentralisée. De fleste er jordbrukere og livnærer seg av å dyrke bomull. Det var en glede å starte kurset og merke begeistringen fra studentene over å kunne konsentrere seg om bibelfag. De noterer som best de kan og stiller spørsmål så fort muligheten melder seg. Hver dag startet med felles frokost klokka 07.30 og dagen fortsatte helt til den siste forelesningen som sluttet klokka 18. Det var noen hektiske dager fulle av mening og innhold. Vi tar sikte på å ha neste undervisningsbolk i slutten september. Om to år har folket kommet gjennom det oppsatte programmet og kan motta sin diplom. Starten lover godt og la oss håpe at det fortsetter på samme måte.

Dessverre hadde jeg lagt kameraet hjemme, så vi fikk vi ikke tatt noe ”klassebilde”. Det er flere enn meg som er lei seg for det. Til venstre ser dere bilde av presten i Nom Kandi, Nanawa Bello, som poserer utenfor sin katedral. På bildet under er jeg hjemme hos landsbysjefen, Hamidou Paul Bertram. Han har en fortid som katekist og evangelist. Han sa at misjonærene i dag ikke er som de var før. Han fortalte at han sammen med Bjørn Bue (senere biskop i Stavanger) hadde vært med på en evangeliseringsturné der den gode Bue hadde leid inn ikke mindre enn sju helikoptre for å nå ut til avsidesliggende landsbyer. Jeg måtte si til landsbysjefen at jeg nok ikke kan matche turbomotoren Bjørn Bue når det gjelder helikoptre. Ikke er jeg sikker på om jeg ville det heller… Så må man heller finne seg i å være en blek skygge av fortidens storheter. Like fullt har jeg mer enn noen gang tro på det vi holder på med. Undervisning til lekfolk er min viktigste oppgave for tiden og jeg håper at vi over tid skal se at arbeidet bærer frukt. – Selv uten sju helikoptre!

Kulturtilpassning på barnerommet

- Det er ikke fullt før det renner over. ..

Evaluering

Tidlig mandag morgen stilte vi opp litt nervøse og ikke minst spente på hva dagen og spesielt evalueringen skulle bringe. Til opplysning var da evalueringen blitt utsatt noen dager og vi hadde ihvertfall hatt litt tid til å tenke.

To doktorer i teologi og en regnskapssjef møtte oss, og vi følte at både orda satte seg fast i munnen (de som kom så langt) og resten stoppet opp i hodet.

Evalueringen ble ledet av Mme Pricille, doktor i teologi, som arbeider ved et teologisk fakultet i Yaoundé. Hun var rolig og hadde tydelige og greie spørsmål, så vi ble etterhvert litt varme i trøya, og da kom ordene litt lettere også. Vi fortalte om bibelskolen, hvordan den drev opplæring av lekfolk, hvordan økonomien var og hvilke visjoner vi hadde for det videre arbeidet.

Jan Erik fortalte levende om visjonen han har om å videreutvikle bibelskolen til et landsdekkende konsept, med å dyktiggjøre den vanlige kristne til å bli bevart i troen og vinne nye for Jesus.

Vi følte at de lyttet interessert og var ganske fornøyde når evalueringen var over. Nå gjenstår for oss bare å se rapporten, vi håper at den ikke sier noe helt annet??

Da klokka klang....

Nå finnes det ingen skoleklokka på Den norske skolen, men allikevel starter skolen ganske presis kl 08.00. For pensumet er det samme enten Gregor og Einar går på skole her eller i Norge.

Denne våren har det vært spesielt hektisk på skolen. Vi reiser jo til Frankrike i mai og da må jo skolen være ferdig for i år. Så de har vært ganske mange timer ekstra på skolen, men nå er det gjort!

Det er stille på Den norske skolen nå. De tre amerikanske barna, Spencer, Jenna og Maddi har reist til Yaoundé og setter om kort tid kursen for Norge! Ja, du leser rett - de tar ferien sin i Norge før de reiser tilbake til USA for godt! I Norge skal de bli guidet rundt av Johannes Nyhamn - forrige læreren som var her! For Gregor og Einar var det trist med enda en avskjed, men samtidig vet de at om noen måneder er det aldeles ikke stille på skolen lengere.

Mest sannsynlig vil det bli 11 elever på skolen til neste år og alle snakker norsk! Det blir mange ifra 1-5 klasse, så verden kommer til å bli annerledes.

Men de har hatt ett strålende år i år også. De er jo heldige som har en lærer helt for seg selv. Akkurat idag var de opptatt med å lese et spennende eventyr og etterpå var det matte som stod på programmet. Gregor skulle ha en liten prøve i 9-gangeren og Einar skulle jobbe med 12-tallet.

Til dere nye som kommer: Dere er hjertelige velkomne, vi gleder oss til å bli kjent med dere!

En helt vanlig dag på jobben

I dag er det en helt normal arbeidsdag. Vi sitter vegg i vegg og holder på med hvert vårt. Så langt en ganske rolig dag, ikke en eneste som har kommet innom for å ”forstyrre”. Men så er klokka bare ni. Det er ikke så ofte man får ro til å gjøre det man hadde tenkt. Sånn er livet her i landet. Kjedelig er det hvert fall ikke.

I dag sitter Stine opptatt med å gjøre opp regnskapet for ”Hald-åringene” som akkurat har reist hjem. Før dagen er omme skal det føres enda mer regnskap og referat fra gårsdagens skolestyremøte skal ut i løpet av dagen.

Jan Erik sitter og svetter over bøkene; forberedelse til søndagspreken i Stasjonskirken. Han legger også opp plan for neste ukes oppstart av CFBDs bibelkurs i Nom Kandi. Det er 40-50 som har meldt sin ankomst så det virker lovende. Nom Kandi er uten telefonforbindelse så derfor må all kommunikasjon gå pr kurerer. Sant å si litt tungvindt.

Dessuten er i det i løpet av dagen varslet en såkalt evaluering av bibelskolen. Det er kommet et team som skal se på flere av kirkens teologiske undervisningsenheter. Teamet består av folk fra Stavanger, Yaoundé, Ngaoundéré og andre byer i Kamerun. På mandag fikk vi beskjed om at de også skulle evaluere vårt senter. Det føyer seg elegant inn i rekken av overraskelser i denne jobben. Det føles nesten som en eksamen. Men vi får ta det som det kommer.

- Så var det ikke en helt vanlig dag på jobben likevel! Som alltid!

Påskebesøk

Siden sist oppdatering på bloggen har det skjedd mye her. Vi har vært travle pluss at nettet ikke har vært helt patent. Lørdag for to uker siden fikk vi besøk fra Norge. Da kom Jan Eriks søstere Inger Lise og Berit med barna Therese, John Fredrik og Kristin. De har allerede reist og er etter hva vi forstår vel hjemme i Norge. I løpet av oppholdet deres i Kamerun har vi sammen sett og opplevd mye. Men det har også blitt noen lange kvelder med tid til prat og gjensidig oppdatering. Etter nesten to år hadde vi mye å snakke om.

Mandag i den stille uke hadde vi fått audiens hos Lamidoen (tradisjonell konge) i Ngaoundéré. Alle mann dresset seg opp og vi ble godt mottatt i Lamidoens ”besøksrom” i friluft. At stemningen var direkte avslappet kan vi vel ikke skryte på oss men vi pratet om løst og fast og han lurte på hvordan gjestene likte Kamerun og hvordan de syntes det var å reise i dette landet. Litt mer fart i samtalen ble det da jeg viste ham noen bilder fra ulykken på Dang i oktober i fjor. Jeg hadde med bilder fra byggeplassen, sykehuset og evakueringen på flyplassen. Opp gjennom årene var Njell regelmessig hos Lamidoen. Kongen hadde imidlertid ikke fått med seg at han hadde falt og blitt lam fra brystet og ned. Lamidoen ble oppriktig lei seg over å høre om ulykken og bad meg hilse Njell så mye.

Dagen etter gikk turen til Maroua og mot safari i Wasa. Vi dro sammen med Tor Marius, Store-Einar og hans familie som også var på besøk. Et hyggelig reisefølge fra begynnelse til slutt. Der oppe i nord fikk gjestene våre virkelig testet varmen, noen dager var det etter sigende 49 grader i skyggen. Det er ikke bare litt for mye for en nordmann. Men opp til flere av oss fikk rom med aircondition. De andre sov, som de sa, ”mange ganger og på mange måter”. Etter en dag i slik varme er det godt med en ”kald” dusj, se bare hvor Peder koser seg! Rett før vi kom til Garoua fikk vi hilse på en av flodhestene som bor i elven under veien. Tor Marius og noen andre tøffinger tok sjansen på klappe beistet mens den ble matet av en lokal helt. I nasjonalparken fikk vi se giraffer, sjakaler, forskjellige typer antiloper, struts, aper, mange typer fugler og etter en strabasiøs jakt en flokk elefanter. Det var spennende opplevelser for alle, både for de i bilen og for de som satt på taket.

På vei tilbake overnattet vi på et deilig sted i Garoua til tross for at badebassenget der holdt høyere temperatur en kroppens egen. Med gode senger og effektiv aircondition kunne alle slappe av og nesten forsove seg til frokost klokka 10.

Vi kom tilbake til Ngaoundéré til selve påskefesten. Påskemorgen startet med en tidlig frokost og ikke minst velfylte påskeegg fra mormor i Furua. Videre feiret vi påskedag med gudstjeneste på sykehuset. Der var det fullt hus; noen hundre menighetsmedlemmer, seks kor, ti barnedåp, sju voksendåp og ti personer som ble konfirmert. En kamerunesisk påskedagsgudstjeneste preges av nærmest ”utagerende” glede og begeistring over den oppstandne Kristus.

– Kristus er sannelig oppstanden!

Det første regnet

Det virket som om det aldri slo feil. På st Hans-møtet i Døvika sang man alltid pinsesalmen ”Kom, regn fra det høye, la jorden opplives”. Og regnet hølja ned. Det regnte så primusen slukna og lapskausen ble kald, og vannet flømte inn selv i de mest sofistikerte toetasjes matbokser og la både kokte egg og ansjos i bløtt. Det var bare å holde på hatten og satse på at en ikke ble gjennomvåt selv.

Her i Ngaoundéré har vi gått nesten seks måneder uten regn og naturlig nok ikke vært plaget noe særlig av overveldende vannmengder eller bløte nistepakker. Tvert om; støvet har virvlet alltid og alle steder og vi har egentlig blitt ganske forsynte i denne omgang. De siste dagene har temperaturen blitt så høy på kontoret at det har vært vanskelig å konsentrere seg og gjøre noe konstruktivt. Gjennom formiddagstimene i dag sirklet tankene rundt hvor i all verden jeg hadde sett den vifta. – Var det i container I eller II? Eller var det i stua til Erik Sandvik? I det jeg tenkte på hvordan jeg skulle få fatt i den begynte skyene å samle seg og det ble nesten mørkt. Etter et par minutter smalt det som et drabelig børseskudd og ikke lenge etter var regnet i full gang! Hvilken glede!

Himmelen åpnet seg og barna løp foroverlent ut i regnet med hendene ut til sidene, omtrent som en fotballspiller som feirer sitt livs scoring. Runde på runde; de kjenner hvor deilig regnet renner nedover kinnene og ryggen og hvordan vannet herlig plasker når de løper. Selv voksne menn ble stående rett opp og ned lot seg frivillig vanne like til de var gjennomvåte.

Det første regnet har falt. Og det er fremdeles tre måneder til st. Hans!

Her følger det første verset av sangen fra Døvika, i revidert form:

Kom, regn fra det høye, som jorden fornyer
til blomstrende dal,
la gavene strømme fra himmelske skyer
i rikeste tall.
Vår Jesus har lovt det uttørkede mot
at han vil det leske
med åndelig væske
fra paradis-flod,
fra paradis-flod.
J.C. Stegmann 1714

Bollebaking og prestefruemøte

Hver fredag ettermiddag har prestekonene bibelgruppe. Vi er mellom 15 og 20 damer i alle aldre som samles hjemme hos hverandre. I det siste har også jeg vært ganske trofast på møtene. På fredag var de hjemme hos meg, først hadde vi sang, andakt og ba sammen. Alle små og store ting blir tatt fram og bedt for – jeg imponeres over tilliten til Gud midt i en vanskelig hverdag.

Etterpå gikk praten ganske høylytt om alt mulig rart, og denne fredagen var jeg helt på tur. Jeg verken skjønte hva det var snakk om og når det var oppklart, skjønte jeg ikke hvorfor det var så mye å diskutere. Ja, ja det er mye som en "nazarra" ikke forstår!
Tilslutt er det spareklubb. Her i Kamerun er nesten alle med i en eller annen klubb hvor man sparer penger. Det foregår på den måten at alle betaler inn 1000 eller 2000 fcfa, og hver gang er det en person som får hele summen. Hos oss blir det 28 000 fcfa utbetalt. Jeg er også medlem og betaler 2000 fcfa hver gang. Dette er så viktig for kvinnene. Mange av dem har ikke jobb og derfor er det sjeldent at de har mye penger på en gang. Når de så få utdelt 28 000 fcfa har de muligheten til å kjøpe en sekk mais og andre større ting som i lengden blir mye billigere!! Det er en fryd å se gledesdansen og hylene når de forstår at det er de som har "vunnet", jeg ligger i hardtrening!

Når møtet var ferdig gikk vi i flokk og følge til en av damene som akkurat hadde fått ei lita jenta. Her var det gaveoverrekkelse, et stykke grønnsåpe fra hver, og bønn om velsignelse for den lille jenta.

Så på lørdag kom ei venninne, Germaine, for å lære å bake boller. Hun elsker å lære noe nytt og synes at hverdagen er litt kjedelig uten arbeid. Men jobb er ikke lett å få, ei heller penger til å drive litt forretninger. Men vi satte i hvert fall i gang på kjøkkenet – til stor glede for oss begge. Jeg fikk lære masse om alt mulig rart som opptar kamerunesiske kvinner og hun lærte å bake boller. I tillegg fikk hun høre om verdens rareste oppfinnelse – oppvaskmaskin. Det var for godt til å tro at noe slik skulle finnes på denne jord!!

SOIRÉE AMICALE

Lørdag kveld var det klart for vennekveld i hagen vår. Helt siden lenge før jul har Gregor og Einar snakket spurt om vi kunne arrangere en fest for vennene deres. De hadde den oppfatningen at mamma og pappa stadig vekk var med på noe festlig og da var det bare rett og rimelig at de også skulle « fêter un peu ». At vi voksne går fra fest til fest er nok en mild overdrivelse, men vi ville mer enn gjerne lage fest for guttene og deres venner. Ti stykker var høytidelig invitert og hver og en måtte vise invitasjonen til vakten i porten for å slippe inn på festen som begynte kl 18.30. Da var bålet allerede tent opp og filmutstyret rigget opp. Først av alt var det spising. På menyen stod det couscous med tomatsaus og kjøtt. Couscous spiser man med hendene derfor måtte alle vaske hendene sine skikkelig før måltidet. En liten gutt studerte tallerkenen sin grundig og smilende kunne han fortelle meg at det var første gang i livet at han hadde fått fire kjøttbiter i sausen sin. Vanligvis fikk han null eller én! Alle fikk hver sin brus og rundt bålet var det skikkelig ”bursdagsstemning”. Og for å sitere en av de begeistrede småguttene: ”dette er den første festen jeg har vært på der jeg har fått lov til å snakke så mye jeg vil!”

Etter at alle hadde spist seg mette og gode og skrapt bunnen i samtlige kjeler ble det en kjapp runde ”boksen går” før det var tid for kveldens film. Mellom to trær i hagen hadde vi spent opp et digert lerret og noen gamle kor-trabulanter gjorde nytten som stoler. Det hele ble faktisk ganske stemningsfullt og stilig. Vi begynte med filmen ”Istid” og avsluttet med et par episoder av ”Tom og Jerry”. Da var det flere av nattevaktene som ikke greide å holde seg unna. - Makan til gæern katte hadde de aldri sett! Store og små lo seg krøllete av galskapen. Sånn er det her der de færreste har så mye som hørt om Donald Duck.

Før gjestene gikk hjem hadde vi en liten sangstund rundt bålet som var i ferd med å brenne ned. Vi sang sanger som de fleste kunne fra søndagsskolen. « Dieu est bon pour moi », « Qui a créé les fleurs rouges ? » og « L’amour de Dieu est si merveilleux ». Alle synger av full hals og på bildet ser dere hvordan de prøver å vise med kroppen at Guds kjærlighet er større enn alt.

Da klokka var ni var selskapet slutt og alle var enige om at dette hadde vært en strålende fest.
Peder holt ut til siste slutt. Den siste halvtimen med smukk!

Kvinnenes festdag

Hvis ingen sa det til deg igår - gratulerer med dagen, alle kvinner.

Her i Kamerun ble jeg nemlig gratulert fra morgen til kveld av alle som jeg traff på, og selvfølgelig var det fridag for oss kvinner.

På formiddagen tok de fleste av oss norske og amerikanske kvinnene turen til byen for å se på toget. Her defilerer (går i tog) tusenvis av kvinner tilknyttet forskjellige interesse- og folkegrupper. Det viktigste målet er å vise hva kvinner kan og gjør! I tillegg er det hvert år et tema for dagen - dette året var temaet: Vold mot kvinner og jenter, bryt stillheten og gjør noe!

Alle kvinnene er kledd i like klær - årets 8.mars stoff. Men de er langt fra like, her er det alle varianter og fasonger. Utrolig at det går an å få sydd så mye forskjellig! Men det at det hvert år skal kjøpes nytt stoff, gjør at mange av de fattigste ikke har råd til å være med på festen. Jeg bestemte meg derfor for å møte opp i fjorårets klær. Vi var ikke veldig mange, men gledelig nok så jeg at det gikk 10-12 stykker i toget med klær fra i fjor. Tidligere har disse blitt nektet å gå i toget, men jeg håper at dette kan/har blitt endret.

Noen få menn får også være med på feiringen. Dr. Tim Nelson (am. lege) ble dette året utnevnt til årets mann av kvinnene på sykehuset og fikk heder og ære.

Etterpå er det feiring i byen, med mat og hygge for venninnegjengen.

Vel hjemme

Jeg, Jan Erik, er vel tilbake etter en kjapp tur til Yaoundé. Sist torsdag kveld tok jeg toget ned og grytidlig søndag morgen startet vi turen opp igjen, denne gangen med bil. Håpet var å tilbakelegge de nesten 90 milene uten å overnatte. Det gikk med et nødskrik. Etter mørkets frembrudd ble jeg oppholdt ikke mindre enn en time av en politimann som mente det var noe alvorlig galt med min kamerunesiske oppholdstillatelse. Helst ville han fengsle meg men var også åpen for ”andre løsninger” som han sa. Det betyr bare en ting i dette korrupte landet! Hadde jeg ikke vært så snill hadde jeg tout de suite gitt ham en ”Maren Myhre”. Men jeg mener, gode misjonærer drar da ikke til offentlige tjenestemenn rett på tygga. - De tenker ikke tanken en gang, uansett hvor trøtte og slitne de blir! Stol på det! Etter at politiet omsider frigav meg rakk jeg ikke kjøre mer enn en liten mil før bilen punkterte. Jeg mistenker ikke tjenestemannen for å ha noe med det å gjøre. Ikke i det hele tatt. Nærmere 17 timer etter avgang fra Yaoundé kjørte bilen inn porten på misjonsstasjonen i Ngaoundéré. Puh.. Omtrent halvparten av timene hadde vi ristet på til dels ekstremt dårlige veier. For å si det sånn: behovet for massasje har ikke meldt seg ennå!

Fra Yaoundé til Meiganga hadde jeg æren av å være sjåfør for professor dr. theol. Torrey Seland fra Misjonshøgskolen i Stavanger på hans første Afrikareise. Vi hadde en hyggelig tur med mange spennende samtaler og temaer. Til den gode stemningen i bilen bidro også snart 16 år gamle Kristian Berge som er her sammen med farfaren sin, Reinert, noen måneder. Hyggelig reisefølge gjør turen til en sammenhengende glede.

For tiden er hele campus full av nordmenn. Omtrent 20 misjonsvenner kom i går, de er deltagere på en gruppereise i regi av Ravinala. Vi hilste på dem i går kveld da vi presenterte oss og arbeidet vårt men har ellers ikke sett så mye til dem. De har et stramt program og i kveld er de innbudt til en såkalt Soirée gastronomique som Femmes pour Christ arrangerer. Inntektene går til ny prestebolig ved sykehuskirken her i byen.