Jesus på film i Meiganga - evangeliseringsturné

Det er ikke så ofte jeg (JE) er ute på evangeliseringsturé, men denne uka har Felix og jeg vært i Meiganga, 160 km sør for Ngaoundéré. Det ble en fantastisk flott opplevelse til tross for noen vondter i kroppen! Mandag kveld skulle vi vise filmen "Jesus fra Nasaret" på en skoleplass i utkanten av byens sentrum. Felix rigget opp den gigantiske skjermen for femhundreogsjuende gang. Mørkt var det, men Felix kunne ha gjort det i blinde. Ledninger blir strukket og det bensindrevne agregatet fyrt opp. Skjermen er slik at man kan se filmen fra begge sider, med høytalere i begge retninger. Denne kvelden prøvde jeg å telle hvor mange som var til stede. Jeg måtte gi meg da jeg rundet tusen!

Evangelisten Etienne tar ordet både før, under og etter filmen. Tre ganger må Felix bytte filmrull. Det gir Etienne en god mulighet til å kommentere det som skjer; fra Jesu fødsel og til hans død og oppstandelse.

Dagen etter viste vi filmen foran den lokale høvdingens hus. Det var han selv som ønsket det slik, til tross for at han er muslim. Denne kvelden var det mer enn to tusen mennesker til stede!

I byen Meiganga var de i gang med sin årlige evangeliseringskampanje. Tidlig onsdag morgen skulle evangeliseringsteamet, Felix og jeg møtes i kirken. Og det som møtte oss var overraskende for meg; 27 kvinner og menn, alle antrukket i lilla. Samtlige hadde latt arbeid være arbeid for å være med på den 18 dager lange evangeliseringskampanjen. - Jeg tenkte med meg selv; hadde jeg brukt tre uker av min ferie eller fritid for å dele evangeliet med folket i byen min? De skulle i gang med en dør til dør-aksjon der de hadde som mål å besøke samtlige hjem i den bydelen filmen var vist.

Jeg hadde gleden av å undervise og vi brukte tid til å be sammen. Jeg ba for dem og de ba for oss, for helsen min og om at Gud måtte bevare oss på hjemveien. Det var en stor glede å oppleve et slikt engasjement! Vi jobber i en kirke hvor det er nok av ting som kan gjøre oss mer enn motløse, derfor er en slik turné en stor opptur! (skjønte du den...?) Det er så flott å merke at folk befinner seg midt i Guds visjon om å dele det gode budskapet med alle mennesker! Så ber vi om at dette arbeidet må bære frukt!

Felix rigger, bytter film og faller visst i søvn mellom slagene!

Her følger noen bilder fra filmen:

Jula-ut-selskap

I dag er det nøyaktig en måned siden juledag. Ikke vet vi hvor mange av våre lesere som allerede har kastet ut juletreet. - Vi er i den (ulykkelige?) situasjonen at vi for halvannet år siden kom til å kjøpe et juletre av våre amerikanske kolleger Karen og James Noss. Og saken er at treet ikke drysser. Ikke det aller minste. Det er kanskje ikke mer enn hva vi kan vente av en amerikansk plastgran. Men problemet er at det liksom ikke noe naturlig tidspunkt som melder seg der en gjør kål på treet og kaster det ut. Hos oss har treet strålt dag og natt i godt over en måned nå.

Allerede i fjor vår ble det bestemt at familien Sundnes-Drønen (som reiste hjem i sommer) skulle komme tilbake på et lite opphold i januar/februar. Da ble vi enige om at vi sammen skulle samles til et avslutningsjuleselskap. Familien Sundnes-Drønen har nemlig noen svenske aner som har et helt rituale knyttet til det å avslutte jula. Disse tradisjonene har blitt brakt helt til Kamerun og vi har blitt litt innviet i dem.

Lørdag 24. januar var tiden kommet for å avslutte på skikkelig vis. Vi stod for et julepyntet hjem, julekaker og julemusikk mens Tomas og Nina hadde ansvaret for kveldens innhold. På programmet stod ringdansen ”reven rasker over isen”, pakkelek, litt fyrverkeri og den høyst lidelsesfulle ”Nu är julen slut og julgranen den skal ut”. Under den siste sangen blir julebusken båret ut og plassert utenfor huset. Alt dette til stor fornøyelse ikke minst for barna som hadde lagt inn et ekstra høygir; det gav festen et ekstra ”løft”.

Det er vel heller tvilsomt om Amerikatreet noen gang kommer inn i vår stue igjen, det er nå til salgs! Det er taksert til 35 000 f CFA; uten lys og pynt. Bud mottas!

Ettermiddagstur til Ngaoundérétoppen

Nå begynner det å bli forholdsvis varmt i Ngaoundéré. Midt på dagen ligger temperaturen på omtrent 35 grader. Det betyr at det er i varmeste laget å ta den planlagte søndagsturen til Ngaoundérétoppen rett etter kirketid, det vil si i 12-tiden. I kirken vi går i begynner gudstjenesten klokken åtte, og i går var det ferdig i halv ti-tiden. Noen ganger føles det litt rart å gå hjem fra kirken så tidlig; i Norge hadde vi ikke kommet langt med frokosten på den tiden. Først klokka 16 var vi klare for å bestige byens stolte fjell.

I tillegg til vår familie var Benjamin, Man, Nina, Tomas, Daniel, Mikael og Mathieu og Solange Djidéré med sine to gutter med på turen. Og det var pasteur Mathieu som skulle være vår guide; han lovte å ta oss med til noen hemmelige huler og grotter. Hele oppveksten hadde han sammen med vennene sine løpt rundt i disse fjellene og utforsket landskapet. De store guttene hadde massevis av energi og løp foran, de kom fort til toppen. Peder imponerte som fjellklatrer; han pustet og peste men uten å klage. Han kom til toppen skitten og svett, akkurat som oss andre. På toppen ventet en flott usikt og vi kunne nyte en deilig sval vind. Med oss hadde vi vann og kjeks.

Men vi kunne ikke hvile for lenge. Vi skulle jo på grottesafari. Det bar ned i noen trange passasjer; Mathieu foran og vi andre etter, store og små. Vi måtte smyge oss, klatre og hoppe. Vi kom til et sted der det var nesten helt mørkt. Flaggermusene suste over hodene våre og noen i følge ville helst snu. Vi sendte ut to speidere for å sjekke veien videre. De kom tilbake og sa at de hadde sett en åpning men det var for bratt og hvis man skulle passere der måtte man trosse hundrevis av flaggermus. Veien videre var verken trygg eller fristende. Vi gjorde vendereis og tok fatt på hjemveien.

Guttene mente at turen hadde vært akkurat passe lang og akkurat passe skummel. Og vi, vi var helt enige. Bare Mathieu måtte finne seg i å bli mobbet av kona, hun syntes han var en dårlig hyrde for sauene. Det er av sine egne man skal ha det!

Kamerun-dokumentar på TV2 søndag kveld

I kveld (11. januar) klokken 18.00 viser TV2 en dokumentar om Kamerunmisjonærene Ingrid og Njell Lofthus. Da de to vendte tilbake til Kamerun i februar 2008 ble de fulgt av et tv-team i mer enn en uke. Vi har hatt gleden av å jobbe sammen med Njell, særlig husker vi dagen da han falt ned og ble lam under arbeidet med universitetskirken i Ngaoundéré. Det ble noen intense dager på sykehus her i byen før han ble fløyet med ambulansefly til Norge. Vi har fulgt Njell siden og det ble et sterkt gjensyn da han kom ut i rullestol i februar.

Få med deg dette programmet i kveld klokken 18.00!

Du kan være med å bringe arbeidet i Kamerun videre ved å gi en gave til konto 8220 02 85030. Merk innbetalingen med 9013, eller trykk her.

Nyttårsforsett

En av studentene mine kom for noen dager siden inn på kontoret for å ønske meg godt nyttår. Etter et litt omstendelig hilsningsrituale setter han seg ned. Han forsvinner nesten litt i den overdimensjonerte stolen. Allerede har han sagt - to ganger - at jula var fin og at alt har gått veldig bra. Så kommer sannheten: - Jula har vært helt forferdelig! Det er som om jeg bråvåkner fra en døs, jeg må spørre på nytt hva han sa. Jeg forberedte meg på å høre en historie om at de hadde feiret jul uten en matbit i huset. Men det var ikke det!

– Det er som om vi ikke forstår hverandre hjemme hos oss, sier han oppgitt. Vi snakker ikke skikkelig sammen. For eksempel ble kona mi aldeles rasende da jeg kom hjem noen dager før jul og jeg hadde kjøpt festklær til ungene. Jeg hadde ikke tatt bryet med å spørre kona hva jeg burde kjøpe. Ungene selv var strålende fornøyde med klærne, men kona gikk helt i taket. – Så ble jeg også rasende sint og stemningen hjemme ble bare helt forferdelig. Det endte med at vi kun kommuniserte med bjeffing og så på hverandre med bølgeblikk. Vi levde i hver vår lukkede verden. Ungene ble utrygge og festen ble verken lys eller glad, til tross for at vi hadde det vi trengte: Nok mat, fine klær og et greit hus.

- Så kom jeg på noe du sa en gang på bibelskolen da vi snakket om hvordan vi kan leve sammen som familie. Han så bort på meg for nærmest å spørre om jeg husket det. Jeg nikket, sa ”mm” og ventet på fortsettelsen. – Du sa at det kunne være lurt å samle hele familien hver dag til en fastsatt tid og snakke sammen om livet. Lytte til hverandre. Høre på hverandre. Be for hverandre. Den 31. desember sa jeg til familien min; fra nå av ønsker jeg at vi kan komme sammen hver dag til en liten samling. Sammen ble vi enige om at klokken 06.30, halv sju, var et greit tidspunkt. Og den 1. januar satt vi der alle sammen til avtalt tid. Først måtte jeg be om unnskyldning til kona mi, så gjorde hun det samme til meg. Sammen måtte vi be de åtte barna våre om tilgivelse for hvordan vi hadde oppført oss den siste tiden. Tårene rant. Jeg sa at fra nå av må vi snakke med hverandre og lytte til hverandre. Vi snakket en stund sammen og til slutt var det til og med noen av barna som begynte å spøke og le! Huset ble plutselig fylt av latter og en nesten himmelsk glede. Julefreden hadde endelig kommet!

- Siden har vi vært samlet klokka halv sju hver eneste morgen. En dag delte den eldste datteren min en bekymring for skolen, det var så mye å gjøre at hun ville vi skulle be for henne. Et av de minste barna ville vi skulle be for en katt som var litt tuspete og slapp. Sånn møtes vi hver dag, sa han og smilte stolt til meg. - Jeg har aldri opplevd at stemningen i familien har vært så god som nå. – Nå smiler vi når vi ser på hverandre, og pasteur; til neste år skal jeg overlate til kona mi hva slags juleklær barna skal få! Da ender forhåpentlig året like godt som det begynte! Mannen reiste seg, ønsket meg på nytt godt nyttår og han nærmest svevde ut av rommet.

- Om du er fattig eller rik har du kanskje fått en idé om et nyttårsforsett etter å ha lest denne historien…?

GODT NYTTÅR!

Da ønsker vi alle våre lesere et riktig godt nyttår 2009!

Det har blitt dårlig med bloggoppdatering denne jule- og nyttårshelgen. Det er ganske enkelt fordi vi har hatt viktigere ting å holde på med! Men her kommer et kjapt tilbakeblikk på dagene vi hadde sammen med familien Borge:

Bamseklem

Dr Borge i full jobb på tannklinikken på misjonssykehuset i Ngaoundéré. Artig for Magne å møte to kamerunske kolleger som begge er utdannet i Norge og snakker flytende norsk.

Julefeiring i heimen. Pinnekjøtt smaker faktisk skikkelig godt. Vi hadde nesten glemt det!

Her følger noen bilder fra julens gudstjenester: Søndag før jul var det konfirmasjon i Millenniumskirken. På første juledag var Jan Erik fadder til en liten gutt som heter Moïse og vi alle ble invitert hjem i dåpsfest hos foreldrene Bernatte og Raphael.
Legg ellers merke til bildet der Stine leder an i dansen under juledagsgudstjenesten. Mannen hennes og sykehusprest Abdoulaye befinner seg i skyggen. En festlig og frodig gudstjeneste med mye sang. Det var 18 konfirmanter og 40 dåp (barn og voksne). Det hele var unnagjort på mindre enn fire timer!

Så følger noen bilder fra turen til Maroua og Wasa. Vi så ikke så veldig mange dyr, men med hyggelig reisefølge betyr ikke det så mye. Men vi så da (som vanlig) apekatter på veien nordover og denne gangen hadde vi gleden av å ordentlig hilse på flodhesten Africa som tilbringer dagene utenfor Garoua. Trykk her for å lese en artikkel i VG om Africa. Det tok lang tid før hun ville komme opp på land, men da hun endelig kom ble det mulighet for å mate henne for dem som ville. Oscar og Gregor var de første som spratt fram. Da Einar stilte seg klar for å mate flodhesten tok like så godt dyretemmeren Einar i armene og plasserte gutten på flodhestryggen! Vi er ikke så sikre på hvem som ble mest sjokkert; gutten eller foreldrene. Det var uansett ikke verre enn at Tiedemann ville prøve de samme etterpå. Et minne for livet!

I Wasa hadde vi håpet å se både elefanter og løve, men måtte nøye oss med en giraff og en haug antiloper. Men det var sannelig spennende å gå rundt bilen og studere ferske løvespor. Vi prøvde å forfølge dem, men uten hell. Vi ble enige om at løven nok så oss selv om vi ikke så den!

Til slutt feiret vi en fin nyttårsaften på Den norske skolen. For de store barna startet det nye året med bading i bassenget og fortsatte med oppskyting av raketter som kun gav fra seg utrolig mye smell. Men desto bedre for våre gutter og Finn Ove!

Vi har nå i kveld fått melding om at Borges er hjemme i 17 kuldegrader. Kun en forskjell på 50 grader fra Douala - akkurat kulda misunner vi dem ikke!