Coq [kokk]

Folk her i Kamerun snakker ikke mye om jul, - ennå! Så langt har vi ikke sett én eneste julereklame, her har vi selvfølgelig ikke antydning til julegater og at julegaver er noe som skal kjøpes inn er ”alle” lykkelig utvitende om. Livet går rett og slett som vanlig. Det eneste førjulstegnet vi har sett er at Nissen har kommet. Det er bare det at han (en tidligere misjonær) drar tilbake til Danmark i god tid før jul! (Uff, den var bløt…!)

En dag i forrige uke satt jeg (JE) og snakket med en nasjonal kollega. Vi satt utenfor huset hans og så på barn, hunder og høns som løp rundt på gårdsplassen. Det var tydeligvis en slags lek der barna jagde hundene og hundene jagde hønsene. – I dag er det en måned til jul, sa kollegaen min mens han brutalt veivet med armene for å prøve å jage bort spetakkelmakerne. Han satte seg og rettet litt på prestesnippen. - Ja visst, sa jeg, og så på klokka. Jeg kunne konstatere at det var den 25. november. Jeg fortsatte; er du klar, da? – Klar og klar, julematen er om ikke annet klar! - Hva skal du spise til jul da, sa jeg mens jeg for mitt indre øye så for meg mammas surkål, juleribbe og medisterkaker. Jeg ble antakelig litt matt og fraværende i blikket. Men her var det ikke tid for å drømme! Presten svarte ikke på spørsmålet mitt annet ved å reise seg, løpe etter en hane for så å kaste fjærkreet så høyt opp i lufta han bare kunne. Det var et festlig syn. Med ett gikk det opp for meg hvilken julemat han snakket om. Den skinnmagre hanen kaklet og gol, og mistet nok nesten halvparten av fjærene sine på den lite elegante flyveturen. Når freden og fjærene igjen hadde lagt seg forklarte vennen min: I Kamerun spiser vi hane til jul. Riktig nok bor vi i landets ”kuhovedstad”, men til jul må det være hane, eller coq [kokk] som det heter på fransk. Hanen hadde han fått på en turné han var på for noen uker siden. Frynsegoder kaller man sånt. Den verdifulle gaven ble både han og kona umåtelig glade for. For en coq er dyr. På markedet i Ngaoundéré koster den rundt 5000 franc CFA, det tilsvarer ca 60 norske kroner, eller to og en halv dagslønn.

Ettersom julehanen er i boks, om enn med noen fjær færre, kan denne fattige prestefamilien se jula litt lysere i møte. For det er ikke til komme bort fra at mange nesten gruer seg litt til jul når tidene er trange og lommene tomme. Kanskje er det lettere for oss rike å lese det Jesus sier: ”Bekymre dere ikke for maten eller for klærne!"

Eller…?

Når spillet et over

Til ettertanke: På kirkeårets nest siste dag bringer askjer.blogspot.com et sitat fra Johannes Chrysostomos, han levde i perioden 347 – 407:

”Tenk på skuespillerne: De bærer masker, de kler seg ut. En ser ut som en filosof, men er ikke det; en annen ser ut til å være konge, men er ikke konge; en annen synes å være lege, men har ikke det minste begrep om hvordan man helbreder syke; en annen later som om han er slave, men er egentlig fri; atter en annen spiller rollen som lærer, men kan ikke engang skrive.

De er ikke det de gir seg ut for å være, de gir inntrykk av noe de ikke er. Filosofen er filosof bare med hjelp av sin bølgende, men falske parykk, soldaten er soldat bare fordi han har kledd seg i militæruniform. Disse forkledningene bidrar til å skape en illusjon, de skjuler virkeligheten.

Også verden er et teater. Menneskelige forhold, rikdom, fattigdom, makt og underdanighet er bare forespeilinger utført av skuespillere.

Men når dagen er til ende og natten faller på, når akten er over, når vi konfronteres med hvordan vi har levet – ikke hvor rike eller berømte eller mektige vi har vært – og vi da stilles til ansvar for vårt liv, når vi får spørsmålet: ”Vis meg sine gjerninger,” da skal alle masker falle og vi skal innse hvem som virkelig er rik og hvem som virkelig er fattig.”

Seminar

Denne uken arrangerer Den evangelisk-lutherske kirken i Kamerun seminar. Tema er kvinnelig prestetjeneste og spørsmål rundt ordinasjon av kvinner. En av hovedforedragsholderne er en amerikansk dame som jobber i Det Lutherske Verdensforbund i Genève. I tillegg er det blant annet inviterte representanter fra Kameruns naboland Nigeria og Den Sentralafrikanske republikk. Hittil har det ikke være mye debatt på seminaret, de fleste innleggene tar til orde for å endre kirkens nåværende praksis og støtter dermed ordinasjon av kvinner. Selv synes vi vel at tilnærmingen så langt er noe ensidig og at fokus på de bibelske tekstene kunne vært sterkere. Men det er interessant å følge en forholdsvis ung kirke og se hvordan den tenker og reflekterer rundt dette spørsmålet. Kriken er også bærer av en forholdsvis sterk hierarkisk afrikansk kultur; det er nok med på å prege diskusjonen og den videre saksbehandlingen. Men på dette tidspunkt skal det ikke tas noen avgjørelse for eller i mot, muligens kommer saken opp på generalsynoden til sommeren.

Åpning av "Senter for desentralisert bibelundervisning"

Lørdag morgen klokken åtte hadde vi en kort gudstjeneste som markerte åpningen av "Senter for desentraslisert bibelundervisning" (CFBD). Denne helgen var det full aktivitet; Det var kurs i landsbyene Gamba og i Nom-Kandi, pluss at vi hadde (gjen)åpning i Ngaoundéré by. Til sammen er det nesten hundre studenter med i programmet nå, og det må vi være godt fornøyde med. Min nye medarbeider Djédjou André hadde ikledd seg sin sorte magisterkappe for å gi semesteråpningen litt ekstra akademisk tyngde. Det er sånt vi kan smile litt av, men det er ingen tvil om at det faller i smak hos studentene. De får snarere en følelse at dette de er med på er noe stort og viktig. Og det har de jo aldeles rett i!

Vi hadde opprinnelig leid en stor fin sal på SEDUC, men i siste liten ble vi "omdirigert" til et lite klasserom på førskolen. -Så helt gjennomført stilig var det ikke, - som så mangt annet her i landet. Men tro meg; det er egentlig ganske sjarmerende!

Én klasse tar sikte på å gjøre seg ferdige til sommeren og da få sine diplomer utlevert, den andre klassen har to år foran seg. Både lærere og studenter virker veldig motiverte for å ta fatt på et nytt år. Det er en glede å tilrettelegge dette arbeidet, særlig når jeg nå har Djédou ved min side. Vi jobber godt sammen. Uten han vet jeg ikke hvordan det hadde blitt; de siste ukene har dessverre vært preget av en del smerter for min (JE) del, - med alt det fører med seg av trøtthet og uopplagthet. Det "irriterer meg" at jeg hver dag må kjenne på konsekvensene av den famøse ulykken, men innser vel at det er sånn jeg må finne meg i å leve en god stund fremover. Men mest av alt er jeg takknemlig; for livet, familen, jobben og det å i det hele tatt kunne få lov til å være her i Kamerun!
Vær gjerne med å be for fortsettelsen av "Senter for desentralisert bibelundervisning", for studenter og lærere.

Vognkort og førerkort, takk!

Det er en kjent sak at på noen strekninger i Kamerun er det ikke langt mellom hver politipost. Her blir man stoppet, kontrollert og man må vise bilens papirer. Man må dokumentere at forsikringen er i orden, at veiavgiften er betalt og man må vise at man har brannslukningsapparat, reservehjul og to varseltrekanter. Hvis noe av dette ikke er i orden kan man få problemer med Lovens lange arm. Dere som kjenner Kamerun vet at det ikke er sjelden at politifolk helt åpenlyst ber om penger, uten kvittering. Korrupsjon kaller vi sånt. Skulle man ha alt i orden, er enkelte politifolk heller ikke fremmede for å skape et problem der og da, - et problem du som bilfører ikke ante at du hadde! Når øltørsten er stor kan oppfinnsomheten være enda større. Og noen ganger overstiger virkeligheten fantasien. Hør bare på denne historien:En fattig bonde var sammen med eselet sitt på vei til markedet i Belel, en liten by 140 km øst for Ngaoundéré. Rett før markedet måtte han passere en kontrollpost der det lokale gendarmeriet holdt til. Der ble han spurt om han hadde identitetskort. Han kunne stolt vise fram kortet sitt. Dernest var spørsmålet om han kunne dokumentere at han hadde betalt skatt for i år. Bonden hadde alle papirene sine i en lomme festet til eselet og kunne dokumentere at han hadde betalt to tusen f CFA i skatt i år. - Hva med fjoråret, da, spurte gendarmen. Kvitteringen ble vist frem idet det ble spørsmål om det foregående året. Mannen hadde orden i sysakene og kunne dokumentere betalt skatt for de siste femten årene. Politimannen ble nesten litt irritert over ordenssansen og forlangte å se vognkortet. Mannen stusset litt og skjønte ikke riktig tegningen. Vognkortet, gjentok politimannen og pekte på eselet. – Har du ikke vognkort, vet du ikke at kamerunesisk lov krever at frakteesler har eget vognkort? - Nei...?!? Det er verst for deg, for en slik forsømmelse må jeg ilegge deg en bot på førtifem tusen f CFA (nesten seks hundre NOK). Da bonden skjønte at det ikke var noen mulighet til å slippe unna, bandt han eselet sitt foran gendarmeriet og gikk på markedet for å låne penger av ”brødrene” sine der. Da han etter langt om lenge hadde skrapt sammen nok penger kunne han på "lovlig vis" passere kontrollposten. Hva den blakke bonden skulle på markedet å gjøre kan man bare lure på, og hva slags velsignelse pengene i politimannens lomme vil bringe med seg kan man undre seg enda mer på!

HØSTTAKKEFEST

En av de helt store kirkesøndagene i løpet av året er høsttakkefesten. I vår lokalmenighet, Milleniumskirken, feiret vi denne festen sist søndag. Poenget er at vi skal gi til Gud i takknemlighet for det han har gitt til oss i løpet av det siste året. Før var det mye mer naturalia, nå er mest konvolutter med penger. Inntektene går til lønninger for de som er ansatt i kirkedistriktet. Selve festen finner sted i en vanlig gudstjeneste der ulike grupper (Kvinner for Kristus, ulike kor, studenter, elever osv) bærer fram sin gave.

Gruppene har gjerne forberedt seg i lang tid før denne dagen. Også misjonærene skulle gå inn som egen gruppe. Dagen før hadde vi smugtrent litt på noen dansetrinn; bak huset vårt og resultatet ble ikke så ille. Egentlig er det ikke så mange av misjonærene som hører til i Milleniumskirken, men vi hadde invitert hele gjengen. Det ble en svær gjeng med voksne og barn som syngende toget inn i kirken. Bakerst i misjonærdelegasjonen småtrippet det en nervøs liten geit som jeg (JE) hadde kjøpt på markedet dagen før. Greit å holde på naturaliatradisjonen!

Mot slutten av gudstjenesten ble geita solgt til høystbydende. Og den "heldige" kjøperen var pasteur Kåre Kristensen som var på besøk her denne helgen. Svimlende førti tusen f CFA måtte han ut med (omtrent det dobbelte av hva den koster på markedet). Folk så for seg pasteuren med geita på fanget på flyet hjem til Norge. Men den gang ei. Dyret kom ikke lenger enn til kirkepresidentens hus der den ble overrakt som gave. Det fikk den ellers så sindige biskopen til å høylytt utbryte "Frida, Frida, la chevre de quarante mille est ici!" (Frida, Frida, førtitusen-franc-geita er her!" Legg forresten merke til hvor lykkelige og glade de er som befinner seg i høyre hjørne på bildet under.

Det er generelt beundringsverdig å se hvordan forholdsvis fattige folk gir store gaver til kirken. Totalt ble det samlet inn ca tretti tusen norske kroner denne søndagen. - Og det er IKKE vi utlendinger som står for de store summene, bare ca 10 % for å være nøyaktig. Det er nesten litt flaut, men samtidig er det bra å konstatere at folk tar lokalt ansvar. For oss norske blir det litt voldsomt dette fokuset på hvor mye hver gruppe har samlet inn. Å "gi sin gave i det skjulte" er definitivt ikke noe som har særlig appell på kamerunesiske høsttakkefester, og vil neppe komme til å få det på en stund ennå.

Alt i alt er kanskje dette en fest vi kan vurdere å introdusere i norske (morske) menigheter der vi virkelig ville kunne få en god mulighet til å gi tilbake noe av alt det vi har fått!

Ny medarbeider og potetkanon

Siden jeg (JE) kom hit til Kamerun for tre uker siden har det skjedd mye. Det mest gledelige er at jeg har fått en veldig fin medarbeider som skal jobbe sammen med meg på "Senter for desentralisert bibelundervisning". Han heter DJEDOU André; han skal det bli mer om her på bloggen om ikke så lenge. Delvis jobber han hos oss og delvis er han menighetsprest i Milleniumskirken (50/50). Han er sosial, nøyaktig og presis, men framfor alt er han meget driftig. Han er en prestemann som vet å sette fart i direktør Askjer. Resultatet er at jeg har jobbet som en hest sent og tidlig den siste tiden. Med 50 % sykemelding er ikke det helt god latin, men jeg lover at det ikke skal fortsette sånn! I begynnelsen av et semester er det alltid en masse som skal planlegges og ordnes. Akkurat nå befinner vi oss midt i gryta!

Arbeid forutsetter hvile og rekreasjon. Sånn er det her også. Jeg har oppdaget at det gjelder å gjøre noe ordentlig morsomt av og til! Bildet under er egentlig spesielt til dere som hørte en preken jeg hadde på Ryenberget i høst. I en passasje snakket jeg om min erfaring med det å leve med smerter. Jeg fokuserte også da på glede og sa noe om hvordan glede kunne være med på å lindre fysisk smerte. Flere eksempler på hva "glede" kunne være ble nevnt. I "vanvare", nærmest i en parentes, kom jeg til å nevne noe jeg syntes var ekstremt morsomt: Potetkanon. Det fikk folket med seg, særlig et par nysgjerrige tvillinger fra Ekeberg! (Eller hva Jørgen og Mads...?)
Det siste jeg kjøpte i Norge var noen brukte "doss-rør" fra rørlegger Knut Bauer på Eik. Delene satte jeg sammen her forleden kveld og potetkanonen går så det suser: Man stapper en potet inn i røret, staker godt, tilsetter en liten dæsj hårlakk i "brennkammeret" og fyrer av. Poteten fyker mangfoldig hundre meter til værs og det smeller skikkelig. Særlig morsomt er det i nattemørket, for da står det en ildsøyle ut av kanonløpet.
- Det er sånne ting vi driver med på misjonsmarken! - Noen ganger.

Ellers er jeg en smule anfektet av å bruke poteter (mat) på denne måten. Jeg er for tiden på jakt etter noe som gjør samme nytten, og som kan gjøre kanonen et hakk mer etisk i forhold til verdens matvaresituasjon. Tips mottas med takk!

GREGOR 10 ÅR

I dag, den 2. november, fyller Gregor 10 år! Mamma, pappa, Einar og Peder gratulerer deg så mye med dagen! Dette er jo faktisk et skikkelig jubileum, og vi skal feire deg slik en 10-åring fortjener! Vi er så uendelig glade i deg, vi er stolte og takknemlige for at vi har en sånn gutt som deg!

I kveld blir det burdagsfest i hagen: Gregor har invitert 16 norske og kamerunesiske venner. Rundt bålet blir det servert couscous med tomatsaus og brus, med popcorn og godteri til dessert. Så har vi planlagt en runde "gi et lite blink" i området rundt Den norske skolen. Deretter går vi tilbake til hagen og ser kveldens oppsatte film; Askjers utekino gjør comeback! Endelig kommer et hvitt laken skikkelig til nytte! Til slutt tenkte vi at vi på kamerunesisk vis kunne synge noen sanger og takke Gud for at du er blitt ett år eldre, og at han må bevare deg videre!

Været trenger vi ikke bekymre oss for. På yr.no sin værmelding for Ngaoundéré finner vi en stor, fin sol og temperaturen er ventet å være 29 grader. Håper ikke vi kom til å misunne noen i Norge nå...

Nok en gang, Gregor; GRATULERER MED DAGEN!

For den som vil lese om hvordan det hele begynte i 1998, kan se hva vi skrev til Gregor for ett år siden: se her.